- Finner du noe av interesse ? -














En database med slekt, bilder, historier etc. med tilknytning til Hemne-distriktet

 

Johan Sagdahl
1893 - 1980

En historie fortalt av han selv.


Den 28.oktober 1893 fikk Ole og Johanna Sagdahl et barn. Begivenheten fant sted på plassen Myra i Hemne kommune i Norge omkring 3 kilometer fra Kyrksæterøra, sentrum i kommunen.
De kalte barnet Johan. I tidlig alder viste han tegn til å ha sterke lunger. Han hylte og skrek, særlig om natten, og holdt alle i huset våkne. Ved dåpen skrek han så høyt at ingen kunne høre presten.
Kort tid etter kjøpte foreldrene hans det lille småbruket "Hagen" som lå ved sandørene ved Sagdalselva (Hagaelva) like ved fjorden. Bruket kunne fø et par kyr, en hest, noen få sauer og høns.
Det er fra disse tidlige barneår i Hagan jeg fikk forståelsen av livet rundt meg med alle dyrene og at jeg var en del av dette. Far hadde lært seg til skomaker noen år tidligere, og jeg kan ennå minnes når han satt ved benken sin ved vinduet og reparerte sko.
Arne ble født bare noen få måneder før far var så uheldig og miste beinet i en ulykke. På grunn av komplikasjoner døde han - bare tretti år gammel.

Jeg minnes noen få hendelser fra denne tiden - jeg var i 2-3 års alderen. Det første jeg husker var at jeg løp over gulvet i en rød skjorte. Min søster - Anna - var da bare baby og lå i vuggen det meste av dagen. Når mor arbeidet utendørs var det min og min bror John sin oppgave å se til henne og vugge henne når hun våknet opp og gråt.
Når Anna skrek og ikke ville holde opp, hendte det noen ganger at vi puffet til vuggen så kraftig at den veltet. Ungen falt ut og lå skrikende på gulvet med ansiktet ned.
En gang ble jeg så redd at jeg sprang ut for å hente mor. Med det samme jeg slo igjen døren fikk jeg ene handa imellom. En finger ble særlig utsatt og neglen falt av. Den lå på gulvet. Jeg må ha hylt høyt og lenge den gangen.
En annen ting jeg husker jeg var spesielt flink til, var å tre ovns-ringer over hodet. Jeg må ha vært litt av et syn - med ringer rundt hodet, sot og det hele.
Jeg kan så vidt huske fars begravelse. Anna, som da var omkring tre år, insisterte på å få stå like ved kisten og røre ved han. Det var sorg og fortvilelse i huset vårt etter dette. Mor gråt en god del og var dypt bekymret over hvordan hun skulle klare å forsørge fire små barn. Hun så ingen annen utvei enn å selge gården.
Den ble solgt til Jo Sagdahl - en yngre bror av far - som nettopp hadde giftet seg. Mor, John, Arne, Anna og jeg, flyttet til Merkesneset - mors barndomshjem - hvor hun fikk et rom av sin far.
Det var lite men koselig. Bestefar var en snill mann.
Ved seksårsalderen ble jeg satt bort til et eldre ektepar. Kona var mors tante. De bodde ca. 2 km fra Merkesneset hvor mor nå bodde. Ekteparet hadde selv barn som var voksne og reist hjemmefra. Tre jenter hadde reist til Amerika og sønnen var reist til Oslo der han siden ble ansatt i politiet.
Jo og Helena Holten - som de het - behandlet meg bra - som om jeg var deres eget barn. Jo og Helena var svært religiøse. Jo for på alle slags religiøse møter og tok meg med på de fleste.
Etter ett år i dette trivelige hjemmet, ble det bestemt at jeg skulle tilbake til Hagan der onkel Jo og tante Helena hadde fått en gutt som de kalte Hans. Jeg var nå stor nok til å passe ungen.

Jeg var der ett år og denne tiden var den mest ulykkelige i hele mitt liv. Stedet var som et fengsel for meg. Hvis jeg var sammen med andre unger fra gårdene i nærheten fikk jeg juling når jeg kom hjem. Onkel hadde bestandig bjørkeriset i nærheten og han sparte ikke på det. Baken min så ut som rått kjøtt og jeg hadde vansker med å sitte. Det var simpelthen tortur.
Men det fikk til slutt en uventet men lykkelig utgang.
Det står som spikret fast i minnet mitt. Det var søndag og jeg hadde lurt meg av sted for å leke med noen andre unger fra nabolaget. Jeg ble borte lengre enn vanlig den dagen. Da kvelden og mørket kom, turde jeg ikke å gå inn da jeg visste at jeg ville få juling. Jeg ville vente til de hadde blåst ut alle lysene og da på en eller annen måte snike meg inn.
Jeg krøp under en busk like ved veien og ventet. Etter en tid kom en kone forbi. Hun bar på en lampe. Hun hadde antakelig sett noen bevegelser under busken for hun rettet lykten mot meg og snakket til meg. Da kjente jeg henne igjen. Det var bestemor, mors mor. Hun hadde vært på besøk hos sin søster på en gård i nærheten. Hun var svært overrasket over å finne meg slik og ville vite grunnen. Stammende fortalte jeg henne at jeg ikke torde gå inn i huset og fortalte henne også hvorfor jeg var så redd. Fast og bestemt tok bestemor meg med inn. Hun gav onkel og tante en skikkelig overhøvling som de sent ville glemme. Hun ba de finne frem mine få eiendeler, klær osv. da hun hadde bestemt seg for å ta meg med til Merkesneset. Gjett om jeg var glad. Nå kunne endelig baken min bli bra slik at jeg kunne sitte på en stol som andre folk. Nå begynte mine gladeste og beste guttedager.
Bestefar ble som en far for meg og jeg kalte han far hele tiden. Han var en stor mann i femtiårene med langt rødt skjegg. Jeg var bestandig i nærheten av han, både på land og på sjøen. Da jeg ble sterk nok til å ro båten da han sette garna sine, var jeg en svært så lykkelig gutt.
Hans egen sønn som var omkring tre år eldre enn meg, gikk ikke så godt sammen med faren. Bortskjemt var han. Han hadde fem søstre, alle eldre, og som den yngste var det vel naturlig at han ble dullet ekstra med.
(Av søstrene, mor var den eldste, lever nå bare en, tante Mary (92). Hun bor på Foss' Rest Home (gamlehjem) Et strålende menneske.)

Det er nå året 1900. Jeg er snart sju år og gammel nok til å begynne på skole. Mor tok meg med dit, en halv times gange hjemmefra. Jeg husker lærerinnen, en stor tjukk dame som snakket en fremmed dialekt. I begynnelsen skjønte jeg ikke hennes syngende språk. Hun var fra Ålesund. I to år gikk jeg der og lærte ABC. Jeg ble så sendt på storskolen. Den lå lengre unna, like ved "Storvandet".(Rovatnet) I ett år gikk jeg på denne skolen. Om vinteren brukte vi mesteparten av fritiden til å ake på snøen.
Året 1903. Det er nå snakk om at jeg må begynne å tjene til livets opphold. En gardbruker ved navn Esten Sporild kom til Merkesneset og diskuterte med bestefar og mor om jeg kunne komme til gården hans - ca. 6 kilometer unna - for å gjete geiter om sommeren.
Han ville se til at jeg fikk gå på skolen og at jeg ville bli behandlet som en av familien. Jeg var henrykt.
Esten, kona hans, sønnen Arnt og en tjenestejente, fikk meg til å føle meg hjemme allerede fra første dag. Arnt var ca. fire år eldre enn meg, men vi ble som brødre etter hvert. Ett år senere døde Esten's kone og en husholderske ble ansatt. Hun var også svært snill mot meg. I fem år var "Sporild" hjemmet mitt.
Esten var ikke bare en god gårdbruker, han var også en førsteklasses fisker. Fisking var hovedbeskjeftigelsen vintertid. Når jeg ikke var på skolen måtte også jeg ta min del av arbeidet.
Høsten 1903, ble jeg sendt til "Holden" skole, ca. 3 kilometer fra Sporild. Det var ikke vei mellom Sporild og Holden så vi ble utstyrt med nok mat for en uke og fikk losjere på "Sagen". Et bruk like ved skolen.
Det losjerte også andre unger fra Sporild der.
Vi hjalp hverandre med matlagingen. Det var mest fisk, sild, poteter, brød, smør og ost. Vi klarte oss svært bra. På lørdagskvelden kom det en eller annen fra Sporild og hentet oss med båt. Det var skole i to uker og fri i to uker. Vi gikk på skole 6 dager i uken. Å komme hjem om lørdagskveldene var svært hyggelig. Da fikk vi vanligvis potetball (min favorittrett) på bordet og jeg la skikkelig innpå.

På skolen klarte jeg meg bra. Læreren, en yngre mann ved navn "Anders Krongelvik" var nyutdannet og bodde sammen med kone og ett barn på skolen. Det var bare ett klasserom.
Siden jeg nå losjerte så nær skolen ble jeg godt kjent med Anders. Da han ble oppmerksom på at jeg var interessert i historie, inviterte han meg med hjem og lånte meg flere historiebøker. Særlig gresk og romersk historie. Jeg fikk også låne en bok om den amerikanske borgerkrigen som jeg leste med interesse. Jeg var også svært interessert i geografi. Hver dag hadde vi to timer med religion. Læreren kunne ikke synge, og da skoledagen bestandig startet med en kjent sang, spurte han en av ungene om å være oppsanger. Ofte spurte han meg. Hvis jeg startet på i feil tone, lo alle de andre. Han brukte da å slå pekestokken i kateteret. Dette hadde vanligvis ikke særlig virkning. Ungene lo bare enda mere. Jeg likte meg hver dag på de fire årene jeg var på "Holden" skolen.
I "Sporild" gikk dagene sin vante gang. Alle var opptatt med sitt. Om vinteren var det vanligvis min oppgave å hugge og bære inn ved.
Om sommeren gjette jeg geitene i fjellet. Det var tre gårder i "Sporild" og alle hadde geiter. Vi skiftet på å gjete slik at jeg hadde to dager hjemme og en dag i fjellet. Geiteflokken, ca. 50-60 i tallet, ble hentet ned hver kveld i åttetiden. Mye geitost ble laget og solgt.
Alle gårdene hadde en "seter", en plass oppe i fjellet, hvor dyrene ble holdt på beite en måneds tid på sensommeren. Det var hus og fjøs (høybuer) der. Vi, de yngste, likte sæterlivet veldig godt. Vi fisket i vann som lå like ved og plukket villbær som det var mange slag av. Vi solgte også en del bær.
Om vinteren når vi ikke var på skolen, var vi opptatt med fiske på fjorden. Det var hardt å dra hjemmefra før daggry for vanligvis å seile over til den andre siden av fjorden. Noen ganger var det litt risikabelt når vi fikk sterk sidevind. Men Esten var en førsteklasses båtkar og det gikk bra. En hendelse husker jeg spesielt godt i forbindelse med fiskingen. Esten var hjemmefra for å bygge hus for en eller annen.
En dag kom Arnt og jeg på at vi skulle sette ut uersgarn. Dette gjorde vi - på den andre siden av fjorden der vi vanligvis satte garn. Neste morgen seilte vi over for å dra garna. Vi fikk en stor fangst av den største uer vi noen gang hadde sett. Vinden var ennå moderat. Vi ville ikke ta all fisken med hjem og bestemte oss for å seile lengre ut i fjorden, der vi visste at det var en fiskeoppkjøper. Da vi etter en tid var ferdig og klar til å dra hjemover, blåste det opp til storm (sidevind). Vi visste hva vi hadde å gjøre og la flere store steiner inn i båten som ballast. Da vi hadde rodd rundt en odde, oppdaget vi at det var en skikkelig sterk storm. Det var store bølger med hvitt skum på toppene.
Vi fikk opp seilet og hver av oss ba nok sikkert en bønn. Båten, som var ca. 16 for lang - vid og dyp - var en førsteklasses sjø- og seilbåt. Bølgene slo inn over ripa og vi måtte øse hele tiden. Vi visste at hvis vi tok inn for mye vann, ville vi synke med en gang, så mye ballast som vi hadde. Folk på land fulgte med oss med kikkert. De trodde at vi aldri ville klare det. Men vi klarte det, og var litt av noen helter de neste dagene. Da Esten kom hjem og fikk høre om hendelsen, ga han oss en skikkelig lekse og advarte oss mot å prøve på noe lignende igjen. Jeg var omkring fjorten år da dette hendte.

Våren 1908. Jeg er femten år gammel og ferdig med skolen. Jeg skal nå konfirmeres. Det tok fem uker. Jeg bodde hos Bestefar mens jeg gikk for presten ikke så langt unna. Konfirmasjonen var en streng opplæring i bibelhistorie. Jeg visste en god del fra før, slik at undervisningen var svært lett for meg. Da konfirmasjonen var vel overstått, drog jeg tilbake til Sporild for en kort tid. Jeg visste at jeg nå måtte flytte derfra da jeg var for stor til å være gjetergutt lengre. Omkring den tiden hadde min onkel - min fars yngste bror - som også het Johan, giftet seg med en jente fra Melhus, et sted i Gauldal. Han bosatte seg der på sin kones hjemsted, da hun var eneste barn. Han fant ut at hans nærmeste nabo trengte en gårdsgutt og skrev til meg og spurte om jeg var interessert. Det var jeg - og kort tid etter tok jeg båten til Trondheim der onkel møtte meg.
Dette var min første tur til byen som hadde ca. 50.000 innbyggere. Vi tok toget til Melhus, omkring 3 1/2 mil fra byen.
Gardbrukeren og kona var glad for å få meg og jeg ble satte meg snart inn i arbeidet. Jeg ble ansatt for ett år og lønna var 45 kroner i året. Jeg fikk også arbeidsklær, fottøy og en ny dress og nye sko, på slutten av året.
Jeg kom godt overens med Ivar Kregnesmoen. Gården lå på en høyde oppe i dalen og hadde en fantastisk utsikt.
Like før jeg drog hjemmefra, hadde mor brevvekslet med sin søster i Redfield, Sør-Dakota. Søsteren - Berit Erickson - hvis mann arbeidet hos Norbeck & Nicholson Well Drilling Company, hadde kontaktet eieren, Peter Norbeck, om muligheten for overreise for mor, Anna(12) og Arne(9). Etter en del forberedelser reiste de over til Amerika en søndag ettermiddag. På båten til Trondheim, var det en sørgelig dag for min eldre bror John og meg. John arbeidet også på en gård i Melhus.

Tidlig om våren året 1910 prøvde min arbeidsgiver - Ivar Kregnesmoen - å overtale meg til å bli enda ett år hos ham. Men mor hadde snakket med Norbeck som ville finansiere turen over til Amerika for meg. Snart kom også penger til billetten. Onkel drog sammen med meg til Trondheim og ordnet med billett hos Gunard Line - et engelsk rederi.
Jeg forlot Kregnesmoen i begynnelsen av april og var hjemme hos bestefar en tid før jeg forlot landet for godt. Han var svært ulykkelig over at jeg skulle dra så langt av sted. Hans fem døtre var alle reist til Amerika - 4000 miles fra Norge. Da mor drog, var han svært nedfor. Det var en sørgelig stemning i Merkesneset etter det.
Jeg hadde hele tiden håpet å slippe å reise alene. En yngre mann. Ingebrikt Bjerkan, hadde i flere år bodd og arbeidet nær Duluth i Minnesota. Han hadde nå kommet hjem for å finne seg en hustru. Det gjorde han. Det var en nabojente som het Sara Sagnes, og som jeg kjente godt. Jeg kontaktet han og fikk bli med i hans gruppe - ni i tallet. Mest yngre menn tidlig i tjueårene. Jeg var yngst med mine seksten og et halvt år. Vi drog alle sammen til Trondheim etter at jeg hadde tatt en gripende avskjed med bestefar og bestemor.

Vi gikk ombord i båten "Irma" av Bergen, om kvelden den 15. april 1910. Det var en storslått avreise. Sangkor sto på kaia og sang for sine venner og kjente som skulle dra så langt av sted. Båten forlot Trondheim samme kveld. I løpet av natten var vi innom både Kristiansund og Ålesund - to fiskerbyer på vestkysten og som begge ligger på øyer. Neste dag omkring middag, ankom vi Bergen havn. Bergen var da en by med omkring 70.000 innbyggere.
I det 16. og 17. århundre var byen dominert av Hanseatene. Bygninger fra denne tiden står ennå.
Vi fikk ikke tid til å gå i land for å se oss omkring da båten skulle seile igjen ut på ettermiddagen. Hvis jeg da hadde visst hva vi hadde i vente de neste tjuefire timene, hadde jeg antagligvis gått på land og blitt der. Den følgende natt over Nordsjøen ble vi utsatt for en forferdelig storm. Skipet hoppet omkring som en kork. Nesten alle passasjerene var sjøsyke, jeg verst av alle. Hvis noen hadde villet kaste meg overbord, ville jeg ikke brydd meg noe om det.
Døren ned til lugarene ble skyllet bort. Vann fosset ned trappen og inn i lugaren. Kofferter og esker fløt omkring.
Det var kanskje omkring 20 - 30 personer i lugaren, nesten alle spydde. Noen sjømenn på vei til England for å gå ombord på et handelsskip der, prøvde å hjelpe oss andre. De var ganske beruset og glade. De sang av full hals mens de vasset i vann til knærne. ?

Vi nådde Newcastle i England og gikk fra borde for å ta toget til Liverpool. Vi ble innlosjert på et slags hotell som hadde en stor spisesal. Vi ble i Liverpool i seks dager og brukte tiden til å se oss rundt.
Et stort museum like ved hotellet var en meget stor opplevelse for meg. Ellers var det tiggere overalt. Jeg tenkte at dette var rart ettersom England var en av verdens mektigste nasjoner på den tiden.
S/S Mauretania
S/S Mauretania
 
Siste dag i april gikk vi ombord i "Mauritania" - et av de største skip på den tid. Turen over Atlanterhavet foregikk uten vansker. Vi nådde New York havn den 5. mai. Jeg husket at jeg hadde sett Frihetsstatuen på bilde tidligere. Det var også noen ugudelig høye bygninger der. Vi ble fraktet til Ellis Island i Hudsonelva. Der ble vi undersøkt fra topp til tå. Jeg gikk gjennom kontrollen men ble holdt tilbake da det ble oppdaget at jeg bare hadde 20 kroner på meg. Heldigvis fikk jeg låne 35 kroner av lederen for gruppen. Han snakket også med inspektørene og ryddet opp i det hele.
På grunn av denne forsinkelsen mistet jeg kontakten med de andre. Jeg ble satt på et tog og neste morgen da jeg kikket ut av vinduet, så jeg et skilt som det sto Ottawa på. Gode Gud, har jeg kommet til Canada, tenke jeg. Nå var jeg tapt for alltid.
Toget fortsatte. Den eneste maten jeg hadde var noen skiver med hardt brød i kofferten. Benkene, som var av tre, var ikke særlig behagelige å sove på.
Jeg traff også en annen norsk gutt. Han hjalp meg å kjøpe smørbrød på en stasjon da toget stoppet. Jeg husker da vi krysset Saint Marie kanalen i Nord-Minnesota. Båtene som gikk der med jernmalm, så ut som de var en kilometer lange. Jeg kom til Minneapolis tidlig den fjerde morgenen. En stasjonsbetjent kom og snakket til meg. Jeg måtte ha sett ut som en fortapt sjel. Han muntret meg opp ved å fortelle at jeg ville være fremme på bestemmelsesstedet neste dag. Han var forresten fra Bergen.

Neste dag, den femte dagen etter at jeg forlot New York, var jeg fremme i Redfield i Sør-Dakota. Mor møtte meg på stasjonen. Jeg bodde noen dager hos min tante hvor også mor bodde. Hun arbeidet i Redfield's Dampvaskeri. Vi fant snart et lite sted å bo og like etter begynte jeg å arbeide for Norbeck & Nicholson Well Drilling Company. Peter Norbeck hadde, som tidligere fortalt, finansiert billetten min over til Amerika. Norbecks mor var fra Trondheim og han snakket derfor ganske likt min egen dialekt. Han ble siden Guvernør i Sør-Dakota og noe senere Senator fra denne staten.
Jeg fikk 7 kroner dagen i lønn og arbeidet 10 timer skift. Arbeidet var hardt og skittent. Særlig i støperiet hvor de støpte maskindeler. Sjefen var en svenske som jeg forstod brukbart.
Etter seks måneder, fikk jeg pålegg til 11 kroner dagen. Nå kunne jeg legge litt til side og betale tilbake på billetten.

Redfield
 
Livet i Redfield, et sted med omkring 4000 innbyggere, var ikke så verst. Nesten alle som arbeidet for N & N var nordmenn. Jeg ble venner med flere.
Vi hadde en sosial forening der all aktivitet foregikk på norsk. Jeg gikk også i den norske kirken og sang i kirkekoret en stund. Det var en fin gjeng. Etter ett år, forstod jeg nok engelsk til å klare meg på et vis. Mor og jeg hadde da betalt tilbake gjelden vår til Norbeck.

En dag spurte Mr. Fish, eieren av vaskeriet og mors sjef, om jeg ville begynne å arbeide i vaskeriet som "washerman". Jeg skulle få 35 kroner i uken og opplæring av hans formann. Jeg var svært glad for at jeg kunne slutte i Norbeck & Nicholson. Etter en måneds opplæring av Duane Gardner, formannen, var jeg i stand til å ta over oppgavene i vaskeriet.
Det var et interessant arbeide som jeg likte svært godt. Mr. Fish var som en far for meg og da han tilbød mor og meg et rom over vaskeriet, takket vi ja. Det gjorde det svært lettvint for oss.
Imidlertid, sommeren 1911 var svært varm. ca. 40 grader C om dagen og ikke mye bedre om nettene. Varmen begynte etterhvert å plage meg alvorlig og drømmene om Stillehavskysten begynte å ta form. Enn annen grunn til dette var at søster Anna allerede hadde reist dit. Det hendte like etter at jeg kom til Redfield, i mai 1910. Tante Lena og hennes mann, Anton Jacobsen kom til Redfield på besøk. De hadde i mange år bodd og drevet en forretning i Nome i Alaska. De var nå på en rundtur for å besøke venner og slektninger. De ville at Anna skulle bli med til Seattle. Hun var naturligvis svært begeistret og ble med. I begynnelsen var hun litt ensom så mor og jeg bestemte oss for å reise til henne. Jeg dro først. Jeg kom til Seattle i April 1912 sammen med min gode venn, Arvid Olsen. Han hadde også en søster der.
Hun møtte oss på jernbanestasjonen og tok oss med til West Woodland, et sted hvor hennes kjæreste bodde. Jeg sov i et telt i bakgården den natten.
Neste dag oppsporte jeg min tante og ble fortalt at jeg kunne bo der hos dem i deres lille hus ved Lake Union på Latona beach. Anna, som da arbeidet for en jødisk familie, kom på besøk neste dag. Det var et gledelig gjensyn.
Det å finne arbeide var det viktigste nå. Tante Lena tok meg med til "Model Electric" vaskeri på First Avenue og presenterte meg for sjefen som hun kjente. Han hadde bruk for en dyktig "washerman" (en slik som meg). Jeg likte å arbeide der. Det var for det meste vasking for hoteller. Jeg kom også godt overens med formannen. Lønnen var på 112 kroner uken.

En dag seks til syv måneder senere, kunne sjefen fortelle meg at han ikke lenger hadde bruk for meg.(Jeg fikk sparken med andre ord) Han fortalte at en nevø av han hadde bruk for jobben, så jeg måtte gå. Imidlertid ringte sjefen til Washington Laundry (vaskeri) ved Lake Union. Sjefen der var en venn av han. Der trengte de en "washerman". Allerede neste dag startet jeg å arbeide der og med samme lønn.
Formannen insisterte på at vi "washermen" skulle bruke mindre såpe og mere blekemiddel under vaskingen. Det resulterte mest i klager fra hoteller etc. For å berge seg selv, skyldte formannen på oss og flere av oss fikk sparken. Jeg skjønte nå at vaskeriarbeid ikke var noe for meg. Jeg måtte prøve noe annet. Men det var vanskelig med jobber på den tiden. Så hva skulle det bli ? Jeg bodde fortsatt hos tante Lena.
Jeg hadde møtt mors søskenbarn, Ed Wall, som var omtrent tre år eldre enn meg. Han var også arbeidsløs.
Det ble til at vi dro omkring sammen på leting etter jobb. Tømmerhoggerleirene var kanskje vår beste sjanse. En dag vi så på en oppslagstavle over ledige jobber, fikk vi se at det ble søkt etter 2 smedmedhjelpere. Vi gikk inn og overbeviste den tyske smeden om at vi var svært dyktige smedmedhjelpere. Han ansatte oss. Neste dag startet vi å arbeide for Bryant Lumber Company ved Lake Union, like ved Fremont broen. Det gamle sagbruket hadde brent ned noen år tidligere, og et nytt var nå under bygging. Lønnen var på 20 kroner dagen og vi arbeidet 8 timers skift. Seks dager i uken. Jeg kunne nå spare litt til fremtidige behov. Jeg tjente vanligvis 140 kroner uken da jeg også hjalp smeden på overtid. Jeg flyttet inn på Fremont Hotel. Jeg betalte 35 kroner uken for kost og losji.
Jeg følte nå at jeg sto meg ganske bra og begynte å planlegge hvordan jeg skulle få mor og Arne til Seattle. Han arbeidet for kosten på en farm i Sør-Dakota.

Våren 1914 kunne mor fortelle at hun snart ville komme til oss. Jeg begynte å se meg om etter et passende hus og fant et ved nordsiden, like ved der Aurora Bridge er forankret. Jeg kjøpte møbler og ved også, så da mor og Arne kom et par dager senere, hadde vi et hus å flytte inn i som vi kunne kalle et hjem. Anna flyttet også inn sammen med oss.
Like etter begynte både Anna og Arne å arbeide ved Zimmerman Degen's skofabrikk i Wallingford. Det var ca. ti minutters gangavstand fra huset vårt. Snakk om å være heldig. Begge to arbeidet i skoindustrien hele sitt yrkesaktive liv.
Mors stelte huset og gikk regelmessig i kirken og fikk venner der. Vi var en glad familie nå. En tid før mor kom ble jeg medlem av Norden Young People Society (Nordens ungdomsforening) ved Stub Church som lå ved Pontius Avenue og Tomas Street.
Jeg gikk dit hver fredag kveld. De fleste medlemmene var norske nykommere. Jeg hadde mye moro og fikk mange nye venner.
Alt gikk bra helt til våren 1914 da noe uventet hendte. Den gamle tredammen som holdt Lake Union på riktig nivå brøt sammen. Vannstanden sank slik at tømmeret ikke kunne bringes opp til sagbruket. Sagbruket måtte derfor stenge. Nå var jeg uten jobb igjen og tidene var harde. Jeg arbeidet noen dager nå og da og da særlig med hakke og spade.
En dag, ved det gamle Pike Place Market, møtte jeg en kamerat - Idar Hansen - som jeg hadde blitt kjent med i kirken. Han var også arbeidsløs. Da vi så igjennom annonsene i Seattle Times, så vi en annonse hvor det sto "Liten forretning til salgs på nedre del av markedet". Vi gikk til den oppgitte adressen og fant boden. En eldre dansk dame eide den og solgte for det meste smør, egg og ost etc. Hun ville selge boden for 3150 kroner kontant. Hun hadde hatt et brukbart utkomme der i mange år, fortalte hun. Vi kjøpte forretningen.
Vi ble raskt klar over at det ikke var levebrød for to men fortsatte likevel noen måneder til. Neste vår fikk Hansen sjansen til å dra til Alaska, så jeg kjøpte han ut. En kunne klare å drive forretningen seks dager i uken og også få et brukbart utkomme av det. På lørdagene måtte vi være to, og mor kom og hjalp meg.

Forretningen tok seg gradvis opp og på en god lørdag kunne vi ta inn fra 800 til 850 kroner - det meste ved småsalg.
På denne tiden, ved et besøk i foreningen "Norden", ble jeg presentert for en svensk pike som het Hanna Marie Anderson. Hun var der sammen med en annen pike jeg kjente. (De arbeidet sammen) Jeg ble litt begeistret for henne, og vi begynte å vanke sammen. Hun arbeidet som kammerpike på Fairfield Hotel på Madison.
Forretningen gikk bra. Jeg utvidet også vareutvalget med flere importerte varer. Men begrensingen i markedet begynte å gjøre seg gjeldende. Hanna og jeg hadde nå blitt enige om å gifte oss førstkommende sommer, i juni.
Vinteren 1915-1916 var den mest snørike i manns minne. Trafikken stoppet helt opp. Bare noen få veier ble holdt oppe. To venner jeg kjente og jeg, fikk den gode ideen om å lage et skimesterskap. Vi valgte Queen Anne Hill (ås) like opp for Fremont Bridge (Fremontbroen).

Fremont Bridge
 

Vi bygde et forholdsvis stort hopp, tråkket unnarennet og kjørte opp spor. Vi kontaktet sportsinteresserte i avisene som slo stort opp om begivenheten. Søndag morgen startet det å regne. Men på tross av dette, kom det flere hundre personer for å se de første skirenn i Seattle.
I april 1916 solgte jeg forretningen for omkring 3500 kroner. Jeg prøvde forskjellige andre ting men det gikk ikke så bra.

Den 11.juni ble vi så gift av pastor Odd Gorniska. Anna og hennes mann, Robert Solheim, og piken som hadde presentert oss, var forlovere. Kort tid før hadde jeg flyttet fra Fremont til 404 Pontius Avenue, der jeg leide et hus med tre soverom. Arne var fortsatt med oss. Vi bodde der i omkring tre år.
Den 25. mai 1917 fikk vi vårt første barn. Vi kalte han John Harold. Han var en fin gutt. Arbeidsmuligheten hadde blitt bedre. Første verdenskrig var igang i Europa. England mistet mange skip og måtte bygge nye. Mange skipsverft ble startet og tusener fikk arbeid. Jeg også fikk meg arbeid som, ja riktig, som klinker.
Snart ble jeg formann og hadde min egen gjeng og tjente mye penger. 700 kroner uken pluss 700 kroner pr måned i bonus. På slutten av året 1917, flyttet vi til Youngstown som lå nærmere verftet der jeg arbeidet - "Ames Shipbuilding Company" ved Harbor Island. Jeg kunne gå på arbeid på ca. 10 minutter. Jeg kjøpte en Ford T modell som kostet omkring 4200 kroner. Den hadde ingen starter men en god sveiv.
Vi bodde i Youngstown ett år eller så. Da solgte eieren huset. Vi flyttet til vest Seattle i Brandon Street der vi leide et lite nytt hus. Jeg kunne gå på arbeid hvis jeg ville, eller jeg kunne bruke min nye "limousin".

På slutten av året 1918 sluttet krigen og jeg skjønte at arbeidet ved skipsverftet snart var slutt. På denne tiden ble jeg snakket rundt til å bli med på en svært dum ting.
En av mine kolleger på verftet, Elmer Nelson - en svært hyggelig fyr, mente at siden det var kullstreik, kunne vi gjøre mye penger på å starte opp med å selge ved. Jeg falt for tanken og vi kjøpte en svær lastebil og en sag. Det gikk galt helt fra starten. Noe senere da lastebilen frøs og motoren sprakk, ga vi opp. Da hadde vi allerede tapt mange tusen dollar. For det meste penger som var oppspart fra verftsarbeidet.
Det var tilbake til forskjellige jobber igjen og sagbruksarbeide ved Ballard. Jeg kunne gå fra Salmon Bay til arbeidet.
Omkring midtsommer 1919, tilbød en gammel venn, Ben Dahlem, som var tømmerhogger, meg å bli med på tømmerhogst. Hvorfor ikke? Vi tok toget til Concrete Skagit Company hvor et Bellingham selskap opererte. Sjefen vår var også en gammel venn. Etter en tid var vi de beste laget i leiren. Vi tjente omkring 85 - 95 kroner dagen.
Selskapet satte opp en ny leir like ved Mount Baker. Den var svært moderne innvendig med sentralvarme og varmt vann. Vi bodde fire mann på hvert rom. Jeg likte dette utendørslivet godt. Jeg reiste til Seattle annenhver helg.
Like før dette tømmereventyret hadde vi flyttet fra vest Seattle til Salmon Bay ved Fort Lawton der jeg kjøpte en forfallen hytte. Denne reparerte jeg og fikset opp slik at vi kunne bo der. Hanna og Harold bodde der mens jeg var i tømmerleiren. Vår nærmeste nabo var også våre gode venner. (Johnson) De hadde en datter som het Florence og som var på omtrent Harolds alder.
Jeg bodde i leiren til først i desember. Da ble det så mye snø at det var vanskelig å drive tømmerhogst og leiren stengte. Men jeg sparte en god del av det jeg tjente og var godt forberedt til vinteren. Det ble til at jeg ikke dro tilbake.

Neste vår arbeidet jeg en stund ved Smith's Cove Dock som var under bygging. Jeg arbeidet også ens stund ved et sagbruk i Ballard.(Lite betaling - hardt arbeide) Så fortalte vår nabo - Maurity Johnson - om Elliot Mill i Spokane Street, der han arbeidet, at de trengte en kar med maskinsag.
Jeg hadde fortsatt sagen min fra den mislykte vedforretningen og dro ut og snakket med sjefen. De hadde bruk for noen som kunne kappe opp favnved. Jeg hadde ingenting å tape og sette opp sagen min og tok til å arbeide for 15 kroner pr. favn. Sjefen - en kjekk mann - så til at jeg fikk hjelp når jeg behøvde det. Det gikk svært godt og jeg tjente gode penger. Sjefen - Gerge Bartells - økte lønnen min da han så at jeg klarte arbeidet godt.
Han fikk også elektrikeren sin til å montere elektrisk motor på sagen min. Jeg var min egen sjef og tjente godt, ca. 500 kroner i uken. Vi bodde fortsatt ved Salmon Bay.
Vi er nå kommet til året 1923. Harold er seks år og begynner på skolen (Fort Lawton Elementary School)der han skal gå i ett år. Vi flytter nå fra Salmon Bay til John Street og Yale Avenue der mor, Anna og Robert bodde. Vi hadde en leilighet i andre etasje to kvartaler fra Cascade School der Harold gikk til han var ferdig med barneskolen.
Den gode jobben min ved Elliot Bay Mill fikk en slutt i 1926. Da bestemte sagbrukets eiere å sende alt tømmeret til et annet bruk i Everett. Omkring på denne tiden startet to damer som vi kjente, et spisested i IOGT bygningen i Virginia Street nær Boren Avenue.
De gjorde det bra helt fra starten. De behøvde hjelp og spurte Hanna om å hjelpe til på kjøkkenet, noe hun også gjorde hun en stund. Etter en tid ble de to damene uenige og den ene ville trekke seg ut og selge sin part. Hun foreslo at Hanna kjøpte hennes part. Dette ble godkjent av den andre damen - Mrs. Egil Johnsen. Vi var nå i gang med forretning igjen. Både Egil og jeg hjalp til på kjøkkenet og både vasket opp og ryddet. Dette gikk svært bra noen år og vi levde godt. I 1928 ville Mrs.Johnsen selge sin part da hun ikke følte seg så bra lenger. Vi kjøpte henne ut og eide nå Norden Cafe. Forretningen gikk bedre så vi hadde en fast serveringsdame og en på deltid. Vi hadde også en deltids oppvasker. Vi flyttet igjen, nå til en leilighet i andre etasje rett over gaten for kafeen noe som var svært lettvint.
Vi var ikke bare travelt opptatt med å selge mat, vi var også mye med i det sosiale liv. Vi var medlemmer av 'Balder Sick Benefit Society' (forening for å hjelpe syke), Norwgian Turners (den norske turnforening) Jeg var en middels bra turner og tok del i alle konkurranser. Under en konkurranse tok jeg et feilgrep - falt ned fra svingstangen og vred ryggen.
En kiropraktor jeg kjente, klarte å få meg bra igjen etter noen pinefulle behandlinger. Denne mannen fikk meg interessert i denne behandlingsformen og foreslo at jeg kontaktet Seattle College of Chiropractic (Seattle kiropraktorskole), en del av Palmer School i Davenport, Iowa.
Jeg gjorde det og ble innskrevet som student uten å vita hva jeg gikk til. Alle de andre studentene hadde high school og noen hadde til og med universitetsutdannelse.
Jeg? Jeg hadde åtte års skolegang i Norge. Skolen kostet ca. 5000 kroner pluss en stabel med bøker. I begynnelsen tok jeg kveldsundervisning fra klokken seks til ni.
I hver ledige stund satt jeg med nesen i en bok. Det var hardt men nå kunne jeg ikke trekke meg. Jeg hadde allerede betalt skolepengene.


Ford Coupe 1925
 
La oss gå litt tilbake i tiden. Den Ford T modellen som jeg kjøpte i 1917 byttet jeg til en 1919 modell. Den hadde starter - et stort fremskritt. Denne bilen hadde jeg i seks år. I 1925 byttet jeg den ut med en 1925 coupe (Ford). Denne hadde vindusruter og ballongdekk. Det var skikkelig klasse over denne bilen som vi hadde i fem år.
Året 1928. Jeg var fortsatt med og hjalp til i kafeen. Forretningen gikk godt. Senere fikk vi mere hjelp slik at jeg kunne studere både på dag og kveldstid. På kveldsundervisningen ble jeg kjent med en engelsk mann - Vern Ittner. en svært flink fyr som hadde studert ved Oxford i England. Han var en streng vegetarianer. Han prøvde å overbevise meg om at de fleste mennesker spiste alt for mye kjøtt og dermed ødela helsen sin. (Jeg tror fortsatt på dette.)
Han klarte ikke å overtale meg til å bli vegetarianer men jeg forandret spisevanene mine og har siden fortsatt med det.
Jeg arbeidet hardt med studiene og omsider var jeg på samme nivå som de andre. Jeg ville ta eksamen sammen med dem, ca. tjue i tallet. De siste seks månedene arbeidet jeg på klinikken, en svært travel plass. Noen av pasientene kalte meg Dr. Wow. Det fikk meg nærmest til å føle meg forlegen. Det var en god praksis. Anatomi var mitt beste fag og jeg holdt mine egne forelesninger der sammen med de andre. I juni 1929 dro klassen til Olympia for å ta eksamen. Jeg var svært nervøs. Vi brukte to dager og jeg besto eksamen med en gjennomsnitt på 88%.
Jeg møblerte et kontor i den gamle Yale bygningen. Ittner og en annen fra skolen delte det med meg. Det var svært dårlig i begynnelsen. Min første pasient var en stor, fet negerkvinne og jeg måtte tenke kjapt for å bli kvitt henne. Det var en dårlig start. Seks måneder senere flyttet vi til Peoples Bank Building. Besøket tok seg opp men atmosfæren begynte å ta på. Jeg klarte det ikke lenger, stengte og begynte igjen i kafeen på heldag. Jeg monterte kiropraktikerutstyret i leiligheten der vi bodde og ganske mange kom dit med sine vonde rygger.
Året 1929 var et år med mange tragedier. 8000 banker stengte og vi mistet sparepengene våre, omkring 16000 kroner. Vi fikk tilbake ca. 45% av dette over en periode på femten år. Heldigvis hadde jeg kjøpt fire mål med jord ved Echo Lake som jeg hadde betalt 13000 kroner for.

Forretningen gikk stadig dårligere og i 1931 klarte vi ikke å tjene nok til å dekke daglige utgifter og husleie. Vi måtte gjøre noe drastisk eller å bare stenge kafeen. Jeg dro omkring ute i Ballard og fant en ledig plass i Hotel Sunset bygningen. Jeg bestemte meg for å leie det. Leien var rimelig. Vi pusset opp og malte stedet og flyttet inn med utstyret vårt. Husverten, Mr. Aug. Victor, var en grei kar å ha med å gjøre.
Han drev en stor forretning i samme bygningen - noe som var svært lettvint for oss.
Ballard hadde flere sagbruk i området og flere av de ansatte samt mange enslige fiskere bodde på hotellet. Snart gav forretningen utkomme. Vi flyttet nå til (60th & 5th N.W.). Leien var 210 kroner i måneden. Derfra kunne Harold gå til Ballard High School.
Det gikk bra på Sunset Cafe som vi kalte stedet. Vi hadde en serveringsdame fast.
Men jeg hadde fått kyllinger i tankene, kyllinger som la egg. Jeg startet å arbeide på det fire mål store jordstykket ved Echo Lake. Vanligvis dro jeg dit ut etter lunsj og ryddet og brente. Jeg hadde en Ford A modell 1929 - en svært god bil. Holdt på med å rydde jord et års tid. Gjorde det til et parklignende område med hytte, bord og lekeplass. Det ble et travelt sted på søndagene om sommeren. Venner og kjente kom innom og jeg måtte bygge en større hytte.
I 1934 begynte jeg å planlegge et skikkelig hus. Jeg brukte omkring ett år på å grave ut tomten og å støpe grunnmur. Alt med handkraft.
Både fundament, vegger og gulv ble støpt i betong som ble håndblandet. Jeg kjørte alle materialene på en liten tilhenger. Brukte en god del trær til reisverk. Det jeg ikke klarte alene, ble utført på søndagene da venner og slektninger var der.

Våren 1936 var huset nesten ferdig. Jeg hadde fått på taket og det var nesten ferdig utvendig. Jeg solgte kafeen for 3500 kroner. Vi hadde stort behov for kontanter og flyttet til det uferdige huset i juli 1936.
Før jeg gjorde ferdig huset, bygde jeg et hønsehus på ca. 6 x 9 meter. Her var det plass til 200 kyllinger. Jeg var svært heldig med materialene. Vår nærmeste nabo var formann på Stimson Mill i Ballard. (et sagbruk) Han ga meg gode tilbud på materialer. Jeg anla plen og gjorde plass til en have. Vi var også så heldige å få vann fra Seattle's vannverk. Omkring august var huset ferdig. Harold fikk soverommet ovenpå.
Tilbake til kyllinger. Jeg kjøpte 200 fem måneder gamle kyllinger fra Erickson Brothers i Issaquah. Det var fine kyllinger til 7 kroner stykket. De begynte å legge egg etter seks måneder og var svært gode verpekyllinger og holdt oss med egg det første året. I 1937 bygde jeg et nytt hønsehus med to rom. Jeg kjøpte 600 nyutklekkede kyllinger som jeg foret opp. Jeg solgte noen av disse. Jeg beholdt ca. 400 og hadde nå 600 verpehøns. Nå kunne vi legge litt til side.
Jeg hadde gått med tanker om å lære et annet fag enn snekkerfaget. Dette faget hadde mange ulemper.
Jeg tenkte at frisørfaget var verd å prøve og startet våren 1938 på et seks måneders kurs ved Moler Barber School. Jeg var ferdig sist i september og måtte dra til Spokane for å ta eksamen som jeg bestod.
Jeg hadde i mange år vært interessert i Hawaii. Jeg hadde svært lyst til å dra dit en tur. Så da jeg kom hjem fra Spokane skrev jeg et brev til en venn av meg, som nå bodde i Honolulu, og spurte om forskjellige ting rent generelt.

Jobbing på Pearl Harbour
 
Jeg fikk ganske snart svar samt et avisutklipp fra "Honolulu Daily" hvor det sto at Olaf Lagreid skulle starte byggingen av en hangar for marinen på Ford Island i Pearl Harbour. Min venn skrev "Hvis du kommer hit - så er du sikret arbeide."
Harold hadde begynt på høyere studier ved Ballard High School og kunne hjelpe til med kyllingene og å bringe egg til private hjem og butikker i Ballard.

Jeg tok toget til Vancouver og gikk ombord i en australsk båt "Aorangi" som betydde "flyende himler" på Maorispråket. Etter sju dager rundet vi Diamond Head og like etter la vi til kai. Lagreid var der og møtte meg. Han hadde en ny bil og tok meg med til Waikiki stranden der han hadde en leilighet. Han tilbød meg å bo hos han hvis jeg ville ta meg av matlagingen. Dette aksepterte jeg. Etter å ha hvilt og sett meg omkring i denne drømmeverdenen, begynte jeg å arbeide på hangarfundamentet. Det var for det meste arbeid med hakke og spade og ikke så veldig inspirerende. Jeg avtalte å få skyss til og fra arbeidet av snekkerformannen - en svært grei kar - som jeg siden arbeidet sammen med. Alt gikk svært bra og jeg trivdes godt.
En gang hadde han venner på besøk og inviterte dem på middag. Jeg var tilstede og måtte lage maten og servere. Alle skrytte av mine kokekunster men jeg likte ikke situasjonen. Senere fikk jeg meg et rom et stykke unna men fortsatte med å lage mat for Olaf og meg selv.
Da hangaren var delvis ferdig begynte jeg å male - det likte jeg bedre. I fritiden gikk jeg mye og red også omkring på øya som het Oahu. Å vandre rundt øya tok vanligvis ca. fire timer. Jeg hadde blitt kjent med en kar fra Michigan på båten over. Han kjøpte en gammel bil og vi kjørte til flere interessante steder. Senere fikk vi selskap av en ung gutt fra Norge som bodde ombord i en båt. Han og hans to brødre hadde seilt fra Norge til Honolulu. Vi tre ble gode venner. Vi klatret opp "Tantalus" bakken ovenfor byen og hadde en praktfull utsikt over hele området fra Diamond Head til Pearl Harbor. "Pali" var et annet praktfullt utsiktsted.
Det var på "Pali" at det avgjørende slaget ble utkjempet og vunnet av høvding "Kamehameha", som senere ble høvding over alle øyene i 1772. Nesten hver kveld, etter arbeid og kveldsmat, gikk jeg ned til stranden og betraktet underholdningen der. Det var hula-hula dans, sang og surfbrettseiling i det lunkne vannet.
Det var interessant og trivelig i begynnelsen, men det varme klimaet begynte å bli monotont. Da hangaren var ferdig var jeg derfor glad over å kunne forlate paradiset.
I midten av april jeg en båt til Vancouver og var hjemme en ukes tid senere. Alt var ved det gamle og jeg begynte igjen med mine gamle faste rutiner. Men ikke med en gang.

Jeg tok først en frisørjobb oppe i Skykomish, en liten by oppe i Cascades. Denne jobben varte en måned. Det var en svært trist by. Senere arbeidet jeg i Winslow barbersalong i flere måneder. Jeg dro hjem i helgene. Den høsten begynte Harold på Universitetet i Washington. Vi trappet ned antall kyllinger og jeg arbeidet en tid som snekker igjen.
Da krigen med Japan brøt ut i desember 1941, arbeidet jeg for Austin Construction Company på Boeing fabrikk nr. 3. Det var nattarbeid i kulde og is. Jeg ble lei av dette arbeidet og arbeidet en tid som frisør i Greenwood. Sea Tac Shipyard (skipsverft) ble etablert for å bygge marinefartøyer som skulle brukes i krigen. Jeg spurte om arbeid der, og ble ansatt. Arbeidet jeg skulle utføre var det samme som jeg gjorde under første verdenskrig 24 år tidligere. Da nattskiftene startet, ble jeg formann. De neste tre årene var jeg der. Jeg likte meg godt og tjente så mye penger som det var mulig å tjene. Jeg fikk mange arbeidskamerater. Harold sluttet også på skolen og arbeidet sammen med meg en stund.
Han begynte senere på verkstedet og ble snart mekaniker der. I 1943 ble han, for å unngå å bli utkalt til hæren, innrullert i marinen. Dette var et klokt trekk. Før dette hendte, møtte han en pike på en dans som han falt for. Hun het Helen Andersen og var fra Ketchikan i Alaska. Vi likte henne godt og de giftet seg. David var omkring to år da Harold ble innrullert. Paul ble fødd på Berkley mens Harold var stasjonert på Treasure Island.
Vi tenkte nå på å selge gården. Vi solgte kyllingfarmen i januar 1942 for 42000 kroner kontant. Vi hadde avtale om å få bo der i seks måneder.
Imens ble det bygget et hus i 92nd og Fremont Avenue der jeg kjøpte to andeler. Omkring juli kunne vi flytte inn. Hanna var svært glad for dette. Byggefirmaet, Swanson and Son, hadde gjort godt arbeid. Men mye arbeid gjensto. Det var ikke montert avløpsrør og heller ikke innlagt vann.
Dette kom senere. Jeg bygde et stort uthus som senere ble ominnredet til leilighet for Harold, Helen og guttene. Harold og Helen kjøpte senere et hus nord for Ballard men måtte selge da Harold ble innrullert i marinen.
På denne tiden, (1942) kjøpte jeg et 100 mål stort strandområde ved Sunset Beach og betalte 8400 kroner for det. Jeg bygde en liten hytte der. Kort tid etter kjøpte Robert og Anna, Jon, Arne og O.Peterson tomter like ved. De bygde alle trivelige hytter og tilbrakte mesteparten av helgene der ute. Vi hadde det bra på alle måter.
Tilbake til frisering igjen. Jeg bygde en transportabel vogn i bakgården og leide grunn på 125th og Greenwood. Det var to skoler i nærheten og det gikk svært bra der. Jeg hadde sluttet på skipsverftet noe tidligere.  

Fiskebåten
 
Jeg kjøpte nå en 32 fots båt for 14000 kroner. Jeg ville forsøke meg på fiske etter "dogfish". Leveren på denne fisken hadde høy verdi. Jeg arbeidet i frisør"vognen" om vinteren, og leide den ut for seks måneder om sommeren mens jeg fisket. Jeg bodde i kanalen hvor jeg hadde båten for det meste. Jeg oppdaget snart at båten var for stor og upraktisk og solgte den for 18500 kroner. Jeg tjente litt på den handelen.
Jeg kjøpte en 23 fots åpen båt og fikk min nabo, H. Veggen, til å montere motor og lugar. Det var en god båt. Jeg gjorde det ganske bra på fiske da leverprisen gikk opp til 9 kroner og ti øre pundet. Ved siden av fiskingen, arbeidet jeg av og til som frisør i Kingston. Jeg bygde også en større hytte og en båt samt en omkledningshytte på stranden.
Harold kom hjem fra krigen i slutten av 1945 og ett år senere kjøpte han en fem mål stor tomt i Poulsbo. (Han bor der fremdeles.)
Jeg kjøpte ett lite hus ved Poulsbo Junction i 1947. Jeg fikset opp huset til frisørsalong og satte det opp på leid grunn der hvor IGA nå er. Jeg holdt åpent bare om kveldene i begynnelsen. Forretningen gikk stadig bedre og jeg begynte å tenke på å flytte til North Kitsap for å bo der. Hanna var imot det.
Da krigen var slutt sent i 1945, sank prisen på "Dogfish"lever til nærmest ingenting. Jeg solgte båten og begynte på heltid med frisering. Før dette hadde jeg solgt salongen i Seattle.
Våren 1946 tok jeg en tur til Alaska på en fiskebåt. Jeg besøkte Ketchikan og Petersburg. Turen tok omkring seks dager og det var dårlig vær. Jeg har ingen ønsker om å dra tilbake dit. Jeg tok fly på tilbaketuren.
I 1948 ble jeg interessert i et stykke jord like overfor Juction. Det var en tomt på seks mål eid av en mann fra Seattle, Swan Lundmark. Det var to små hytter der, en garasje og et hønsehus.
Jeg kontaktet Lundmark men han hadde ingen planer om å selge. På den tiden, eller like etter, solgte jeg stedet mitt ved kanalen til en banksjef i Ballard for 49000 kroner kontant.
Like etter kontaktet Lundmark meg og ville selge den seks mål store eiendommen med hus og det hele for 35000 kroner kontant. Jeg hadde nå penger og jeg kjøpte eiendommen. I fritiden fikset jeg først opp det ene huset slik at jeg kunne bo der mens jeg ordnet opp det andre. Jeg innredet det med to soverom og leide det ut.
I 1949 solgte jeg frisørsalongen og begynte å rydde tomt til nytt hus. Det var ganske hardt arbeid med mye røtter og vindfall.

I 1952 bygde jeg en frisørsalong på hjørnet av Vinland Road og Cedar Lane. Det var den første på egen grunn. Jeg åpnet salongen i november. Forretningen gikk godt fra starten, snart hadde jeg fullt opp å gjøre.
Året 1953 begynte jeg med grunnmuren til det nye huset. Ved å bruke alle ledige stunder og med god hjelp, sto det ferdig i juli 1955. Hanna var stadig imot å flytte. Hun likte så godt huset vårt på Fremont i Seattle. Dette beholdt vi og leide det ut for 560 kroner måneden.
Da jeg holdt på med finpussen på det nye huset vårt, leide jeg ut frisørsalongen til Raymond Solheim som nettopp var ferdig med frisørutdannelsen. Jeg leide ut for ni måneder. Han gjorde det bra og jeg hjalp til når det var nødvendig. Å rydde alle de seks målene var svært arbeidsomt. Alle røtter og vindfall måtte brennes. Da alt var klart delte jeg opp i tomter, 14 i alt, og solgte dem alle sammen mot kontant betaling.

Merkesnes
 
Sommeren 1959 tok jeg en tur til Norge og var der i tre måneder på den gamle hjemgården hvor min tante (cousin) nå bodde. Jeg kjøpte en bil (Opel), og reiste også rundt omkring i Sverige og Danmark. Salongen hadde jeg leid ut til Rex Foster, som kjøpte den to år senere. I 1961 solgte jeg ikke bare salongen men også huset vårt i Seattle og leide dessuten ut huset ved Junction. Da Hanna fortsatt lengtet tilbake til Seattle, kjøpte jeg et nytt hus ved 93rd og Linden Avenue, to kvartaler fra vårt gamle hjem. Dette huset, som var omkring 20 år gammelt, behøvde en god del oppussing og det tok omkring et år før vi kunne flytte inn. Vi solgte ikke huset ved Junction men leide det ut til et svært hyggelig par.
Etter et vi flyttet inn i huset ved Linden, reiste jeg over til Poulsbo hver fredag for å hjelpe Rex i salongen. Forretningen gikk bra. Jeg returnerte lørdag ettermiddag. Jeg utførte en god del arbeide på vår nye eiendom. Først bygde jeg et seks for høyt gjerde rundt eiendommen som var på 120 x130 fot, nesten ett mål. Jeg bygde dobbel garasje, vedbu og asfalterte innkjørselen. Jeg anla også en fiskedam og laget en hellelagt terasse. I selve huset utvidet jeg kjelleren og delte opp og innredet soverom, vaskerom og toalett. Vi likte oss godt der sammen med Nels og Astrid Hovlands som var våre naboer. Nels og jeg hjalp hverandre med forskjellige prosjekter.
I 1968 solgte Hovland sin eiendom. Vi ble der helt til utbyggingen av veier, fortau og avløpsledninger startet. Vi måtte betale en svært høy avgift, omkring 10500 kroner, og mere var i vente.
Vi bestemte oss for å selge. En mann som eide en leilighet like i nærheten kjøpte eiendommen. Han betalte kontant. Jeg kom ut omtrent i balanse på denne handelen også. Vi flyttet tilbake til huset ved Junction som nå var ledig. Friseringen falt tilbake. Langt hår var nå på moten. Det betydde at det ikke lenger var bruk for meg i salongen. Jeg noterte også at Hanna's minne gjennomgikk en forandring.
Året 1970. Jeg solgte det lille huset på baksiden og de siste tomtene. Jeg fikk kontant betaling for alt. Det eneste vi nå eide var huset vi bodde i. Jeg hadde planer om å flytte på meg igjen. Harold tilbød oss plass for en mobil hytte og jeg tok han på ordet. Saget ned trær og ryddet grunn.
I mars 1971 var det ferdig. Jeg kjøpte en 20 x 46 fots Elcar fra Brentwoods i Bremerton. De satte den opp og gjorde en fin jobb. Jeg satte opp gjerde rundt det hele og bygde også veranda, terasse, garasje og arbeidsbod. Det ble etterhvert svært koselig. Det var lett å holde i orden og svært komfortabelt.

Johan og Hanna
 
Hanna's minne ble stadig dårligere og hun kunne nå gjøre svært lite i huset. Fysisk var hun i overraskende god form helt til i begynnelsen av 1975. DA ble hun sengeliggende. Hun ble stadig dårligere, hun kjente ikke lenger noen nå.
Jeg fikk henne til Martha og Mary's gamlehjem i Poulsbo der hun vandret bort den 5. mars, stille og fredfylt.
Folk fra Stone Chapel (kirke) tok seg av det praktiske med kremasjonen etc. Hennes levninger er nå på Evergreen Mausoleum i Bremerton.
Ved minnestunden var hele familien og mange venner samlet. Mr. Darrel Tracy holdt en svært fin minnetale omkring Hanna's lange og rike liv. Hun var nettopp fylt 82 år.
Hun kom til Seattle i 1914 der jeg siden møtte henne. Ved siden av sin egen nære familie etterlot hun seg en søster og to brødre i Sverige og en bror i Norge. Hanna var en god og trofast hustru i mere enn 58 år. Hun styrte huset på en utmerket måte og når det gjaldt matlaging lå hun ikke tilbake for noen. Hele familien savnet henne.
Når den du har delt hus med i nesten et halvt århundre går bort, blir tilværelsen svært stille og ensom. Vante lyder fra oppvasken, vaskemaskinen osv. er ikke lenger der og du savner dem. Jeg ville gitt mye for å få høre disse lydene igjen. Med du vet også at du må leve videre, være aktiv, til nytte hvis mulig, og ikke bli til en byrde for familien din eller andre. Jeg holder kontakten med noen få venner, pensjonister de fleste.
Jeg drar til Seattle ganske ofte. Jeg har noen gamle venner og noen slektninger der. Min favorittante, tante Mary Kana er nå 92 år gammel. Hun er et utrolig menneske. Hun er for meg, en blant millioner.
August 1975. Å bo alene kan være ensomt iblant. Men med godt lesestoff, TV, stereo og radio går det på et vis. Jeg har katter omkring meg og det hjelper. Å se barnebarna (seks av dem) vokse og leke er min største glede og lykke. Å vite at disse fine ungene er fjerde generasjon som springer ut fra den redde, bortkomne gutten på Ellis Island for 65 år siden, gir meg styrke.

Jeg håper å få leve noen år til, hvis Gud vil, og få være i nærheten av familien min til dagen kommer da lyset slokkes og slutten på veien er nådd. Vi er alle vandrere på jorden. Amen.
De fleste familier har sin del av sorg. Vi har hatt vår del. Min bror Arne døde brått og overraskende i 1950, bare femti år gammel. Han så ut til å være i god form, en utmerket person.
I 1958 falt Annas mann, Robert, død om i deres hjem. Anna tok det svært hardt.
I 1961 døde mor. Hun ble 92 år og levde et langt og innholdsrikt liv.
I 1970 døde Jon, min eldste bror, etter en lang og slitsom sykdom. Jon og Sofies store sorg var at de mistet sin yngste gutt i Koreakrigen. Rolf, som var 20 år, var en strålende ung mann. Hans foreldre kom aldri helt over at han gikk bort.
Tidlig i 1974 forlot søster Anna oss etter en periode med dårlig helse. Hun var 78 år gammel. Det var bestandig hyggelig å besøke Anna. Hennes hjem var som mitt andre hjem. Må de alle hvile i fred.
Jeg vil gjerne gå litt nærmere inn på noen detaljer omkring Balder og Viking fotballklubb, da jeg har hatt mye glede av begge disse.
Jeg ble med i "Balder" i 1913. Det var da en liten klubb, vanskelig å holde gående. Nesten alle medlemmene var nykommere. Jeg ble valgt til formann tre år senere, og hadde denne jobben da jeg møtte Hanna. I denne perioden var det ca. 200 medlemmer. En del av oss stakk hodene sammen og la planer for fremtiden - holdt basarer, dansetilstelninger osv.
I løpet av noen få år klarte vi å få til en god økonomi og hadde nå ca. 700 medlemmer. Det var en interessant tid. Vi hadde flere klubbmesterskap og Hanna tok andrepremie i ett av disse. Våre dansetilstelninger dro fulle hus og alle hadde det svært moro. Vennskap som oppsto i denne tiden varte livet ut. "Balder" ble oppløst i 1943. Krigen raste og det ble mindre tid til sosiale aktiviteter.
Viking fotballklubb ble stiftet i 1923. Det var ingen aktivitet i begynnelsen ettersom svenskene tok kommandoen. Senere, da disse sluttet, tok noen av oss norske over. Det var en hard kamp for å holde det gående i starten. Senere, da vi fikk en sponsor, ble det lettere. Jeg var aldri aktiv som spiller men var svært aktiv i arbeidet med å skaffe penger og på det sosiale plan. Jeg var leder for klubben i fem år. Harold var med på andrelaget i ett år (1935). Da rykket han opp til førstelaget. Han var en god og populær spiller. Krigen kom og satte en stopper for de fleste sportsaktiviteter. Etter krigen, tok alt til å gå normalt igjen. Harold spillte en kort periode før han flyttet til Poulsbo. Viking hadde sine beste sesonger i 1970, 1972 og 1973 da Sons of Norway var sponsor. Jeg gikk ikke glipp av en kamp i den perioden. I 1974 tok en ny sponsor over og skiftet samtidig navn på klubben. Viking fotballklubb var nå bare et minne.

Bestefar Jakob
 
En annen ting jeg ønsker å ta med gjelder min bestefar (mors far). Som tidligere fortalt tok han meg til seg etter at jeg var blitt mishandlet av min onkel. Han ble min helt den gang.
Det jeg husker jeg likte best å gjøre sammen med han, var å gå i kirken på søndagene. Å sitte ved siden av han å høre han synge - ja da var jeg i himmelen. Naturligvis hadde han den fineste stemmen i hele menigheten. Jo, bestefar var en av de nobleste. Både meg selv og min egen familie tatt i betraktning, bestefar skiller seg ut på måten han gjorde ting på.
Jeg har nå i en tid vært på utkikk etter en brukbar campingvogn som jeg kan bo i. Nå har jeg funnet en. En tidligere kunde i frisørsalongen, Ted Hart, hadde en til salgs. Fire år gammel og innredet slik jeg hadde tenkt meg. Den er på 22 fot og i meget god stand. Jeg kjøpte den. Jeg hadde også vært på utkikk etter en tomt i Lemolo distriktet men hadde ikke hatt flaks. Jeg oppdaget nå at en eiendom på omkring 5 mål like øst for David var til salgs. (Egentlig den eiendommen der Poulsbo by ønsket å bruke til avfallsplass.) Jeg kikket på stedet og ble svært interessert. Halvparten var ryddet. Bakre del av tomten besto av fint tømmer og fremre del hadde en fin utsikt utover vannet. Jeg fant også ut at noen andre i nabolaget hadde lagt inn bud på eiendommen. Jeg bød litt høyere enn denne personen og eieren, som bodde i Idaho, fløy hit og undertegnet kontrakten.
Så nå er deres gamle bestefar landeier igjen. En av grunnene til at jeg bestemte meg for å kjøpe landeiendom igjen, er at landeiendom i ett bra strøk vil øke i verdi i fremtiden mens penger i banken vil krympe. I tillegg gi det meg noe å holde på med. Jeg har ingen planer om å bygge eller foreta meg noe særlig. Jeg vil bare jevne til etter å ha fjernet kratt osv. Jeg kjenner flere mennesker her omkring og det er til stor hjelp.
Dette er i store trekk høydepunktene i mitt liv. Jeg håper at disse nedtegnelsene kan være til både glede og nytte for mine etterkommere.

 

September 1975
Bestefar
(Johan Sagdahl)



P.S.
Johan Sagdahl  har fått sitt navn på Minneveggen på Ellis Island.