Notater:
Grøt er den eldste varmretten vi kjenner til. Fra vikingtiden hørte vi om grøtorgier når vikingene gjorde strandhugg.
Trolig var grøten laget av bygg eller havre og vann. Rømmegrøt var det neppe. Ordet rømme er kjent fra middelalderen, men ikke i sammenheng med grøt, så rømmegrøten er nok av nyere dato.
De gamle matlistene fra Trøndelag viser at vassgrauten har vært daglig kost. At grøten kunne være i groveste laget, forteller Aasmund Olavsson Vinje om i "Ferdaminne frå sumaren 1860". Han er på vandring langs Orkla nordover fra Rennebu, og tar inn på gjestegivergarden Grut, der han får servert "dugurdsgrauten":
"Det var havregraut av det rette slaget, det. Saaderne stod med piggar nett som busti paa ein griserygg, og svart var han som oksegraut. Eg fekk god mjølk og aat og aat, og det skura ned gjenom halsen, liksom naar grantoppen vert slipa og dregen ned igjenom omspipa. Det var som det skalv i meg av all denne sæle njotingi med kvar biten. Men daa eg bar til aa metna, tenkte eg paa aa gjeve ut ei lærebok i etarvitenskap (gastronomi), der grauten paa Grut skule vera fyrste kapitelet. Storetarar skulde kjenna for ei sæle der er, naar det soleis skrapar og riflar ned igjenom og riv med seg gamle matsynder; men fyrst maatte dei liksom eg vera trøytte og skrubbsvoltne og som ein lutefisk utbløytte av sveitting og lauging.
Men alt som eg metna, slokna eldhugen for grauten og læreboki; og lat det svarte eg saag ikring av fat og spon (skje) og bord og benk og golv, alt dette gjorde at eg berre reiv av meg den verste svolten og ikkje vilde skriva ei lærebok enn desse ord."
