| |
Skinnfelldalen på Nordlandet like
ned for brannstasjonen og parken ved Bjønnahaugen var de aller eldste bebyggede strøk i
byen.
Som så meget annet av det gamle
Kristiansund ble også denne idyll lagt i aske i 1940. Som gammel
“marokkaner» hadde jeg en viss forkjærlighet for Skinnfelldalen, hvor
jeg som guttunge var med og lekte “spøttakul” en gang i blant, og også
for alle som lekte “vinklen” var Skinnfelldalen et eldorado.
Begge disse lekene hadde det til
felles at det gjaldt å forsvinne hurtigst mulig, og ingen steder i byen
– selv ikke i Hønebukta på Innlandet – var det så lett å stikke seg vekk
som nettopp i Skinnfelldalen. Her var smug og veiter og trange passasjer
over alt. Stakk du forbi et hjørne var du som sunket i jorden.
Bortsett fra “marokkanerne” selv er
det ikke mange av byens folk som har satt sin fot i Skinnfellsdalen.
Den lå nemlig så bortgjemt og
utenfor allfarveien. En ganske smal passasje på et par meters bredde
førte om nordvestre hjørne av “Foreningsgården” opp til Skinnfellsdalen
fra Grunden, men ellers var det flere adkomster til Skinnfelldalen både
fra Dalegaten og Bjørnhaugsveien. Ja, vi guttunger stakk jo også ofte
den korteste veien gjennom ganger, uthus og bakgårder. Selv hørte jeg jo
egentlig til på Marsteinkaia i mine gutteår, men Skinnfelldalen var
alltid så forlokkende at jeg ofte havnet der. For Rode var som kjent
også i Naboskapet!
Skinnfelldalen og dens
gammelkoselige idyll er nå en saga blott. Lenge har den nå ligget som et
åpent sår i bybildet, men i den siste tid har det reist seg 4-5 nybygg i
dette strøk.
Skinnfelldalen våkner til nytt og
mer moderne liv – uten smug og smutthull.
-------
De fleste hus i den gamle
Skinnfelldalen skrev seg opprinnelig fra 1600-tallet, da byen ennå var i
sin emning. Blant de eldste var sikkert Svenning-gården.
Det er dessverre umulig å tidfeste
dens opprinnelse, men foreløbig kan dens historie føres ca. 200 år
tilbake i tiden.
Omkring 1750 og fram til ca 1780 var
Henrik Henriksen Svenning eier av denne gården. Han var født ca 1704 og
var sønnesønn av storkaksen Niels Henriksen Svenning på Strømsholmen ved
Vevang, som var såkalt “uteliggerborger” med rett til å drive handel,
losji og vertshus m.m.
Denne kaksen på Strømsholmen hadde
ikke mindre enn 69 kuer og 5 ungnaut på båsen. Han må vel ha hatt
utslåtter inne på fastlandet, men buskapen ble nok hovedsakelig foret
med tare. Denne Niels Henriksen Svenning, som er slektens stamfar på
Nordmøre, drev foruten gårdsbruk også fiskeri og handel samt
vertshusholdning.
I sjøbuen hadde han 7 sildegarn og
andre sjøredskaper, tre båter m.m. Av varer hadde han både fisk, tran,
korn og trelast. Og han hadde også “logementer” for reisende med 7
“sengesteder”.
Sønnen Henrik Nielsen Svenning
overtok Strømsholmen etter faren. Han var gift med Maren Christensdatter
Mechelborg, datter av uteliggerborger Christen Mechelborg på Einset i
Eide.
En sønn av sistnevnte ektepar –
ovennevnte Henrik Henriksen Svenning – bosatte seg altså i
Skinnfelldalen. Han hadde arvet gården Sandblost etter moren, men
overlot denne til svigersønnen John Ingebrigtsen Høyholdt, som senere
kalte seg Sandblost.
Henrik Henriksen Svenning hadde
bl.a. en søster Marit som var gift med kjøpmann Christipher Aagesen
Holch på Nordlandet, og det er ikke usannsynlig at han kan ha hatt en
stilling hos denne svogeren sin. Han var gift med Elen Andersdatter
Visnes fra Eide.
Ved Henrik Svennings død omkring
1780 ble det så utstedt skjøte fra John Ingebrigtsen Høyholdt på
hustruen Maren Henriksdatters vegne, Ole Olsen Bjerkestrand på datter og
myndling Henricha Olsdatters vegne og Elen Andersdatter Svenning på egne
og datter Margrethas vegne til matros Henrik Johnsen på denne eiendom,
som da besto av et stuehus, hvori en stue med loft, kjøkken og et
kammer.
Henrik Johnsen var sønn av
ovennevnte John Ingebrigtsen Høyholt og hustru Maren, født Svenning.
Han ble dels kalt Henrik Johnsen
Sandblost, men også Henrik Svenning etter moren.
Ved folketellingen i 1801 blir han
bare kalt Henrik Johnsen. Han var da 42 år gammel og samme alder hadde
også hans kone Gunhild Knutsdatter. De hadde 3 døtre i alderen 14 til 2
år og sønnen Henrik Henriksen som da var 5 år og altså født ca 1796.
Sønnen opptok senere Svenning-navnet. I gården bodde også mannens
foreldre John Ingebrigtsen og Maren Henriksdatter, som da var
henholdsvis 75 og 76 år gamle.
Gården ble både i 1797 og i 1807
taksert for 50 riksdaler.
Ved auksjonsskjøte av 26. august
1806 ble den solgt til Ole Justensen Setnæs. Han tilhørte en familie som
hadde bodd på Nordlandet siden 1760-årene, og ernærte seg ved
forskjellig arbeide.
Setnæs ble sittende med eiendommen i
ca. 40 år, så kom den atter i Svenningsfamiliens eie, i det ovennevnte
Henrik Henriksen Svenning fikk auksjonsskjøte på eiendommen den 17. Juni
i 1847 for 175 specidaler samt kår til Ole Setnæs.
Henrik Svenning, som altså var en
sønn av ovennevte Henrik Johnsen, lot gården påbygge så den fikk sin
senere skikkelse. Han var sjømann og døde omkring 1860, hvoretter hans
enke Maren Tomine ble sittende med gården. Hennes manns død hadde tatt
så sterkt på henne at hun ble sinnsyk og i 1865 døde også hun.
Eiendommen ble så ved skjøte av 19.
Februar 1866 fra skifteforvateren overdratt til sønnen Carl Johan
Svenning for 200 speciedaler.
Carl Johan Svenning, født 1829 var
kjøpsvenn (formann) hos kjøpmann Niels R. Parelius på Nordlandet, men
begynte senere å drive klippfisktilvirkning for egen regning. Han var en
anerkjent fagmann og en meget ansett mann i byen. Bl.a. var han medlem
av bystyret. Eldre folk på Nordlandet vil kanskje kunne huske man. Han
døde i 1890.
C. J. Svenning var gift med Anna
Jacobsen, en datter av los Andreas Jacobsen, som i sin tid var eier av
Bårdseth-gården i Skinnfelldalen. – En søster av fru Svenning, Gurine
Jacobsen, var gift med den kjente skipskaptein Dyre Halse, som var
oppvokset i nabogården. Fru Anna Svenning døde i 1897.
Av barna ble den eldste datteren,
Anna Karoline, gift med skipper Nils Froestad, og Anethe med en sjømann
Johan August Svendsen.
Sistnevntes datter, Anna Svendsen,
ble gift med Edvard Neerland hos Parelius & Lossius.
Neerland og frue forlot byen strakes
etter århundreskiftet. – De overtok Hopsjø gård på Hitra etter
Parelius-familien. Fru Neerland døde under krigen.
To døtre av C. J. Svenning og hustru
døde ugift.
Den eldste sønn, Henrik Julus
Svenning *, født i 1853, reiste til Amerika, mens den yngste, Carl Johan
Svenning, født 1863, ble skipper. – Han vil være godt kjent av alle her
i byen. Han døde i 1943.
Svenninggården i Skinnfelldalen ble
ved auksjonsskjøte av 24. November i 1913 solgt til Kasper Sevaldsen.
Han kom hit til byen i 1890-årene og arbeidet i flere av byens bakerier
inntil han i 1924 startet egen bakeriforretning i Nergaten 2 på
Nordlandet. Forretningen feiret nylig 25 års jubileum og ble da nærmere
omtalt i byens aviser.
Kasper Sevaldsen døde i 1937, og
gården gikk da over til enkefru Martha Sevaldsen, født Aspen. Hun var
dens siste eier.
Etc.
•
Den eldste sønnen Henrik Julius f.
1853 ser ut til å ha dødd rundt i 1867. Derimot får Carl Johan Svenning
en gutt utenfor ekteskap med enken Marit Ørgersdtr. Hargaut.
Denne sønnen blir også døpt Henrik
Julius, f. 05.04.1874 i Kristiansund.
Henrik Julius Svenning blir sjømann,
senere skipsfører og utvandrer til Amerika, hvor familien bosetter seg i
New Jersey.
|
|
