|
Reidar Snildal
1951
Det er i enkelte tilfeller skrevet om Snildalingen at han var en flink bjørneskytter, at han skjøt 99 bjørner, og at han to ganger var i nærkamp med bjørn. Han var likeglad med klesdrakten, derfor ble han ansett som en fattig mann. - Dette er imidlertid ikke riktig.
Da han er min oldefar skal jeg forsøke å få fram de virkelige forhold.
Først vil jeg nevne litt om garden Snildal i Hemne kommune. - Nu er det slik at er man ute å reiser og kommer i samtale med folk og sier man er fra Hemne i Sør-Trøndelag, må man gjøre rede for hvor Hemne ligger. Jeg traff en sjøkaptein i Sogn en gang, som spurte hvor Hemne lå. Jeg svarte ham at Hemne begynner ved Hemnskjel ved Trondheimsfjorden og fortsetter i sør. Da kunne han orientere seg.
Snillfjord og Snildal grenser mot Lensvik, Gjeitstrand og Orkdal i øst og sør. Jeg vil her holde meg til garden Snildal hvor jeg ble født den 25. januar 1872, i den bygningen hvor Bjørneskytteren bodde. - Det er funnet stridsøks og bryne i jorden, og dette tyder på at det er en gammel gard.
Nils Snildal hadde allerede i 1610 en gård der, og Kongetienden av garden Snildal var i 1608 en skjeppe. I 1617 ble Snildal delt i to bruk. Gamle dokumenter viser at i 1629 fødde disse brukene tilsammen 7 kyr og 3 kviger og ungnaut. Tienden av hele garden er i 1629 1 tunne og 4 skjepper.
Anders Snildal hadde bruk nr 2 fra 1630. Kona hans hette Solveig.
Nils N. Snildal var lagrettemann for Hemne i 1688
Torris Eskildson, født i 1661 har halvparten av bruk nr.? i 1688. Han var en fattig og avtjent soldat, står det i folketellingen fra 1701.
Amund Isakson Snildal har i denne tiden den andre halvparten av dette bruket. Han skal også ha vært fattig. Amund Isakson Snildal var født i 1655.
Garden var krongods til i 1650-åra. - I 1628 eier en Johan de Voxuer en sag i Snildal og skatter da 10 daler for saga til Casper Kristofferson Schøller. Denne er eier fra ?. Fra 1660 eide Schøllerfamilien også saga. - Schøllerfamilien eide Snildalsgarden til 1775 da Iver Andersen Advendingen kjøpte en part av Snildal.
Fra 1660 er hele garden på et spand. Dette blir altså halvparten av garden Snildal som er bruksnr. 1. Den annen halvpart - bruksnr. 2 - hadde Amund fra 1617 til 1625. Oluf Snildal hadde denne parten fra 1626 til 1656. Kona hans, Randi. og sønnen Knut hadde denne parten til 1686. Sønnen Knut ble født i 1624. - Torstein Knutson Snildal, født i 1645, har den samme part i årene 1687 - 1701 (Ved gemen Bondeheft). Det merkelige er at på denne part - bruksnr, 2 - har oppsitterne ( eierne) båret navnet Knut fra 1791 til den senere tid. Det er en gammel slekts eiendom.
Som nevnt foran kjøpte Iver Andersen Advendingen en halvpart av Snildal i 1775. Han var min tippoldefar, og garden har derfor vært i samme slekt fra 15.mars 1775. - Den gang ble det satt opp et slikt
S k j ø t e .
Jeg underskrevne Cicilia Christina sal. Cammer-Herre Stir Tønsberg Schøllers Enke, - gjør her vitterligt at have solgt og avhendet som jeg og hermed selger Skjiøder og avhender til den velagte mand Iver Andersen Advendingen, den gård Snildalen med sag der skulder 1/2 Spand osv.
Da Iver Andersen hadde ordnet seg i Snildal, kjøpte han sammen med sin nabo Knut , den nordre part av Setergard. Det viste seg at han var en formuende mann. Han betalte begge ganger kontant og hadde ingen gjeld. Siden den gang har det vært velstand på begge gardene Snildal.
I 1801 solgte han sin gard (eiendom) til sin eneste sønn Anders Iversen Snildal som betalte ut kjøpesummen kontant. Kona til Anders var fra Gjønnes i Orkdal og hette Kari.
Bjørneskytteren Anders Snildal var en stor kraftig kar med fin holdning, fortalte min mor meg. Han var alltid ordentlig og fint kledt, og opptrådte slik at folk fikk respekt for han. Hjelpsom mot andre var han også. Mor fortalte at sommeren hun leste for presten - før konfirmasjonen - at Bjørneskytteren kom med 5 daler som hun skulle levere til en bonde ved Kirkeseter som bonden skulle låne av ham. Anders Snildal fikk den gang halstørklede hennes mor, la 5-daleren i tørkledet og la mange faller, og sydde sammen. Han bandt det godt om halsen hennes. Det var postføringen i den tiden i somme tilfeller.
Anders Iversen Snildal - som også ble kaldt både Snildalingen og Bjørneskytteren - var trearbeider. Han arbeidet Spinnerokker m.m. Samtidig drev han garden. Jakten var hans store interesse, - ikke bare i heimbygdene, men han ble hentet til andre bygder også. - Blant annet var han i Nord-Fosen og skjøt store bjørner. Disse bjørnene kaltes hest-bjørner fordi de slo ihjel hester.
Det var ikke alltid greit med munnladningsgevær. Gikk det feil (bommet han) var det ikke snart å lade opp igjen. - To ganger måtte ha ta basketak med bjørnen inntil bjørnen var tappet for så mye blod fra sårene den hadde fått at den ga seg.
Det var en gang mellom Snillfjord og Åstfjord han var i kamp med en bjørn. Heldigvis var det en stor slettlegget furu der som Snildalingen nådde fram til. Bjørnen kom da fra andre kanten, og sto opp på bakbeina mot furustammen. Snildalingen fikk tak i framlabbene - en på hver side av furustammen - og holdt bjørnen fast til furustammen inntil blodet var runnet av i skuddsåret. - Snildalingen hadde også blodtap etter bjørnens tenner, men ikke verre enn at han kom hjem i live.
Den andre gangen bjørnen angrep ham la Snildalingen seg på ryggen da bjørnen kom i mot han oppover en bratt li. Da den kom og skulle angripe ham, spente han imot med alle krefter så bjørnen trillet nedover lia. Men bjørnen kom tilbake igjen. Den holdt på så lenge at den ikke hadde mere krefter igjen på grunn av blodtapet. Snildalingen fikk den gang ikke mere skade enn at den ene skosålen var revet vekk.
En ting er sikkert, når han tok livet av 99 bjørner med de munnladningsgeværer som da bruktes, var det mang en gang hard påkjenning selv om det likevel var interessant.
Det gikk engang en stor bjørn utmed Brevik i Snillfjorden, den fikk Snildalingen lyst til å ta. Denne gangen tok han med seg drengen. Bjørnen var nede i en dyp grop og Snildalingen måtte, for å få sikt, strekke seg med overkroppen utover et loddrett fjell. Drengen måtte ligge på beina hans for å holde ham fast. Bjørnen fikk dødssåret.
Det var alltid moro å gå på bjørnejakt, det fikk min far oppleve. Bjørnen var ikke bare til skade på kveg, men om høsten når havren var kommet på staur var det fælt som det ble ødelagt. En gang visste far at bjørnen var oppe i en skogli ovenfor innmarken, og han tok geværet og gikk en tur opp i skogen. Under en stor gran med tette kvister holdt bjørnen til med ungene sine. Far kunne ikke få sikte, og mente at et skremmeskudd skulle virke og sendte skuddet under grantreet, men det virket motsatt. Bjørnen ble sint og kom i mot far som stod der med uladd gevær. Den reiste seg opp på bakbeinaog var ferdig til å kaste seg over far. Heldigvis var det to mann i nærheten som hørte skuddet og at far ropte om hjelp. De kom springende med høye skrik, og bjørnen tok flukten bort over skoglien og forsvant.
Snildalingen hadde bare en datter, Gunhild, som ble gift med Reier Pedersen Moe fra garden Moe i Hemne. Han overtok garden Snildal i 1826. Han var en klok mann som kunne både regne og skrive. Det var mange som søkte råd hos ham. Det var alltid godt forhold i heim og naboskap. Han dyrket opp mye jord på garden og hadde stor besetning. Min far, som var gift med en av de fire døtrene til Reier Pedersen Moe (Snildal), overtok garden i 1855. Jeg overtok den i 1898 og min sønn Knut i 1926.
Det viser seg at våre foreldre levde et nøysomt og strevsomt liv. Dette gjelder i allefall indre Snillfjord, (Aae krets), som har et innbyggertall på ca. 300 mennesker. Vil en granske i gamle rettsaker, kommer det fram at enighet har rådet. - Stedet var, og er ennå slik at en på vinterstid er utsatt for å bli stengt inne av sjøis et stykke utover fra Krokstadøra. Terrenget er slik at det er umulig å komme ut langs landsidene. Det burde være overkommelig å få en veistubb fra Aune til Skorild. Dette ville ha bedret situasjonen. - Men, det ser desverre ut til at en må vente lenge ennå.
Veien til kirke, lege og jordmor ble på land og sjø til Kirkeseterøra over 3 mil. Men folket holdt ut til for omlag 50 - 60 år siden. Da ble mange utålmodige og solgte sine eiendeler og flyttet ut. Dette var en uheldig utvikling fordi folketallet nå minket sterkt.
Det var to ærverdige menn som så faren, og som ofret mye av sin tid for å gjøre det bedre for kretsen. Det var Ole O. Lyngen, Berg og Lars Arnesen Berg. Det var to som jeg fikk kjær og hadde tillit til. Også alle andre så opp til dem.
I 1887 ble det bygget skolehus. I 1894 fikk vi gravplass og i 1898 ble det bygget kirke. - Når det gjelder kirken var det vel i første rekke sogneprest Solem som burde ha takken. Uten at han hadde vært så interessert hadde det vel vært meget vanskelig å få bygget kirken. - Men glemmes skal det heller ikke at kirken ble bygget av oppsitterne i Aa krets. Kirken ble bygget hovedsakelig av frivillige bidrag i form av materialer og penger. - Det var sagt da den var ferdig at kommunen hadde lagt ut omlag 13 % av utgiftene. Alt annet var gitt frivillig.
Men ennå var det mye å rette på. Skole og kirke sto på garden Aa. Fram dit var det ingen ordentlig veg, hverken fra Berg eller Snildal. For Snildals vedkommende var det ikke bru over elven ved Aa. Gangveien gikk på den andre siden. På vintertid, når elva ikke var frosset, brukte de større skolebarna å spenne på seg truger for å flyte oppe på snøen i skogsmarka.
I tiden fra 1906 til 1913 ble det bygget vei fra Krokstadøra til både Berg og Snildal. Dette ble tilsammen over 10 kilometer. Betingelsene den gang var at Fylket skulle gi litt bidrag. Kommunen skulle derimot ikke ha utgifter. - Derimot forpliktet kommunen seg til å overta vedlikeholdet sommer og vinter.
I 1911 ble det bygget telefon sammen med Hemne. På det tidspunktet hadde vi allerede noen år hatt anløp av rutebåten. Samvirkelag og poståpneri hadde vi også fått på Krokstadøra. Ja, til og med eget jordmordistrikt fikk vi i disse åra. I 1938 ble veien fra Snildal til Orkdal ferdig, og vi kan nå med bil kjøre fra Krokstadøra til Trondheim på 2 1/2 time. Det ser nå ut til at vi får det bra, det er en stor forandring fra våre forfedres tid. Ble det den gang dårlig kornår, var det å ta robåten fatt, enten til Ørlandet, Rissa eller Stadsbygd for å kjøpe korn. Når en var innefrosset av is, måtte en ta vegen fatt over villmarken til Lensvik for å døpe sine barn. Jeg har selv vært med på en slik reise.
Det må innrømmes: det har ikke gjort seg selv, det er mye av slit og strevsomt arbeid som ligger bak. Mye offer ligger der også. Mange er nu vandret bort, og mange lever idag som har vært med på å bære byrdene. - Jeg skal ikke være så ubeskjeden å unnlate å nevne at jeg også for min egen del var med i over 20 år sammenhengende i det kommunale arbeide.
Jeg minnes engang jeg var på hjemtur fra et møte i Kirkeseterøra. Det gikk bra på sjøen til jeg kom innefor Sandvik. Da forstod jeg at det hadde lagt seg sjøis innefor "Nessa". - Det var så vidt jeg kom på land innefor Skarberget. Der fikk jeg dratt båten på land i skogen, og begynte å vasse i snø som var adskillig dyp, helt fram til Snildal. Det var ikke bare denne gangen det traff seg slik til..
Det er neppe mange stedene i Norge veiforholdene er slik. Stort sett er det vel sørget for at oppsitterene kan komme fram innen sin kommune.
For en del år siden - før veien til Orkdal ble bygget- ble far til den nuværende ekspeditør, Anders A. Krokstad, alvorlig syk. Sjøen var tilfrosset, så det var helt uråd å hente lege på Kirkeseterøra. Det ble til at jeg skulle forsøke å hente fra Orkdal - med hest. - Det ble en trasig og hard tur tilbake. Hadde det ikke vært folk på Sætergard den gangen, hadde vi kanskje satt livet til, både legen (unge Hofmann) og jeg. Johan Setergard, som alltid var hjelpsom i slike tilfeller, spente for sine to hester og ble med til Snildal. Legen kom tidsnok og reddet Anders Krokstads liv.
I 1907 ble oppmålt så nøyaktig som mulig den jord i Hemne som var skikket til dyrking. Jeg har liggende foran meg resultatet for hele herredet. For Snillfjords vedkommende viser det seg at Tanvik, Venn og Vuttudal skolekretser hadde bare tilsammen 1/3 part av hva Aa skolekrets hadde. - Storparten ligger mellom Krokstad og Auset. Den nedlagte gard Snilli var ikke tatt med. Dette feltet ligger omlag hundre meter over havet.
Den dyrkbare jord mellom Snildal og Sætergard var heller ikke tatt med, fordi det var en allminnelig oppfatning at det ikke var mulig å bygge vei fra Snildal til Sætergard. Men det viste seg at det gikk an. Veistumpen mellom Snildal og Sætergard er den fineste på hele overgangen mellom Krokstadøra og Orkdal. Oppe i denne grenda, som på kartet har fått navnet Snildalsseter, ligger den gamle aktverdige Sætergard som har røtter langt tilbake. Fra Sætergard og nedover mot Snildal har det reist seg 5 bureisingsbruk, og det er plass til flere. To av disse bureiserene er mine sønner. Først Anders Snildal født i 1898. Han reiste bruket Myrstad fra 1934. Den andre var John Snildal, født i 1901 som reiste bruket Kjølen fra 1942. Sistnevnte er gift med Gunvor Larsen født i Tangen på Hedemarken i 1909. Blir jorden utnyttet i Aa skolekrets er det plass til 1000 mennesker, og da vil det også bli mat til de som arbeider i industrien. Men folk må stå sammen og hjelpes ad.
Når jeg nevner bureiserene opp ved Snildalseter, må en erkjenne at det er et veldig tiltak med tunge løft og slitsomt arbeid som er gjort for å danne nye gardsbruk for landet. Vi plikter å ta av hatten for dem som er så strevsomme. Det gagner ikke bare dem selv, men også deres næste. - Denne lille bygda der oppe i Snildalseter har allerede tatt mange sosiale tiltak som innsamling til sykepleien, organisering av tidsmessig skikjelketransport over til Orkdal når veien ikke er farbar. o,s,v, Ikke minst har det gledet meg å se i Adresseavisa at den lille bygda der oppe i Snildalseter har gitt etter forholdene store pengegaver til gamle i Trondheim. Samtidig har de også greid å støtte misjonsarbeidet.
Skal ikke motet synke hos befolkningen, må det sørges for at veien fra Krokstadøra til Orkdal blir holdt oppe både sommer og vinter. Myndighetene må være merksomme på dette forholdet. Det finnes brøytebiler nu som uten vanskeliogheter skulle klare å holde en så fin overgang farbar.
Jeg vil her - så godt jeg kan - be alle som har med landets styre å gjøre, både bygdestyre, fylkesstyre, veistyre og ellers i statsstyret å ordne det slik at vi i Indre Snilfjord kan bli tilgodesett så vi til enhver tid er sikret en farbar vei over til Orkdal.
Så får jeg vel komme tilbake til min egen gard og familie. Før har jeg skrevet at jeg overtok garden i 1898. Jeg ble gift i 1893 med Ellen født Stolsmo på Kirkeseterøra i 1872. Jeg har vært herredstyremedlem og medlem av formannskapet, formann i fattigstyret, medlem av ligningen og overligningen, taktsmann og første formann i Samvirkelaget på Krokstadøra.
Min eldste sønn overtak garden i 1926. Han het Knut Snildal og var gift med Signe Normann fra Stokksund, født i 1899. Knut var også interessert i bygdas offentlige liv. Han var ordfører i kommunen, formann i skolestyret, formann i jordstyret, og han var kommunens planlegger. Knut døde i 1936, og hans enke overtok garden i 1937.
I 1937 kjøpte min sønn Anders, som jeg før har nevnt som bureiser i Snildalseter, garden. Anders var gift med Gudrun Slørdal, født i Slørdal i 1901. Anders var en arbeidsom kar som drev garden godt. Men han døde i 1947. Fra den dagen og inntil nu driver Gudrun garden. Anders og Gudrun hadde mange barn, 6 jenter og 2 gutter.
Da jeg har vært med i bygdas offentlige stell i 20 år og dertil mye benyttet som takstmann, så gikk dette i stor monn ut over min egen arbeidinnsats på garden fordi jeg ble så meget borte. Ettersom årene har gått, og jeg er kommet bort fra det offentlige arbeidet, så har jeg ofte tenkt på min kone som var hjemme og som måtte ta hånd om garden og den store barneflokken, og at det måtte være en stor påkjenning for Ellen da hun kanskje gikk med en indre angst for at det kunne hende meg noe på de lange sjøreisene i robåt. Jeg la således meget sterk beslag på hennes arbeidskraft. Med sin sosiale interesse sa hun ikke meget om at jeg ble meget borte. Ellen døde 28. november 1951.
Til slutt vil jeg sette opp en liste over Ellens og mine barn:
Anne, født i 1894, driver den gamle Setra som før tilhørte Snildal..
Knut, født i 1896, har jeg omtalt foran.
Anna, født i 1898, gift med sorenskriverfullmektig Theodor Bjørnetun i
Solvorn i Sogn.
Anders, født i 1898, er omtalt foran.
John, født i 1901, meierikandidat, er omtalt foran.
Rolf, født i 1903, meierikandidat, gift med Gunvor, født Johansen
Porsgrunn.
Ragna, født i 1905, døde i 1913.
Gunhild, født i 1907, gift med gardbruker Arne Ålid i Snillfjord.
Ingebrigt, født i 1909, meierist, gift med Magda, født Mortensen,
fra Ryslinge, Danmark.
Harald, født i 1911, meieribestyrer, gift med Erna, født Nergård,
Lillestrøm.
Snildal i november 1951.
Reidar Snildal
Denne avskrift stammer fra major W.E.Danielsen's maskinskrevne avskrift av Reidar Snildal's
håndskrevne konsept.
Jeg, som har laget denne avskriften,
er Reidar Snildals barnebarn og Annas sønn.
Jeg er bestefar til Robin, Astri, Tormod og Siri.
Bjørneskytteren var min tipp-tipp-oldefar.
|
