Johannes Sponland.

27/april-1881 - 1962

Mer om Johannes Sponlands bilder her.

Johannes Sponland

I museets årsmelding for 1984 heter det om dette registreringsarbeidet: «. . . Det totale antall glassplater som er registrert fra fotografene Stamsvig/ Sponlands fellesarkiv er nå kommet opp i ca. 17 000. Disse er fra tida 1904-1925. Det kan se ut som om de største formatene (18x24 cm og l2xl6 cm) nå er ferdigregistrert, og at det er det minste formatet (8 x 12 cm) - som er vesentlig portretter - som står igjen i denne samlingen. . .» Når Johannes Sponland i det foregående kobles sammen med fotograf Eckroll Stamsvig skyldes det at Sponland overtok dennes atelier i Ålesund i september 1907, og naturlig nok fortsatte han da det arkivsystem som Stamsvig hadde bygget opp siden bybrannen i 1904. Ca. 5 500 arkivnummer hadde Stamsvig benyttet før hans ettermann overtok. 

Johannes Sponland var trønder, født 27. april 1881 i Hemne. 17 år gammel kom han til sin onkel, fotograf Lars Sødahl, på Veblungsnes for å gå i lære hos ham. Sponland kan altså knyttes til en av de kjente slekter innen norsk fotografihistorie, i slekt som han er med de mange Sødahl-fotografer i Romsdalen og i Trøndelag. 

I 10 år var den unge Sponland knyttet til sin onkels virksomhet på Veblungsnes. En tid var de to kompanjonger i firmaet «Sødahl og Sponland». Det finnes i dag en rekke prospektkort fra Romsdalen som bærer de to fotografers navn og som skriver seg fra åra like etter århundreskiftet. 

I de 10 åra Johannes Sponland var i Romsdalen førte han en svært omflakkende tilværelse som landsbygdfotograf fra de ytterste havskjær til opp i innlandsbygdene i grenselandet mot Gudbrandsdalen. Hest og vogn var et ofte nyttet fremkomstmiddel og det var et fremskritt da sykkelen kunne tas i bruk. 

Olav Sponland, fotografens sønn som overtok forretningen i Ålesund ved farens bortgang, forteller om de to Veblungsnes-fotografene som besøkte nesten hver eneste gard og grend i Dovretraktene og delte området mellom seg. Det var viktig å utnytte sommersesongen til fotografering slik at man kunne skaffe seg arbeid til vintersesongen da alt var så mye roligere hjemme. De omreisende fotografene laget på stedet såkalte «solkopier» som var nokså brun-tonede kopier med kort levetid slik at kundene kunne få vurdere motivene og komme med sin bestilling som ble effektuert med tid og stunder. De satte opp et lite telt for å få utført det nødvendige mørkeromsarbeidet. 

Etter en tid hos hoffotograf Karl Andersson i hovedstaden overtok Johannes Sponland en opparbeidd praksis i Ålesund. Da han giftet seg samme år var det en annen læregutt fra Veblungsnes, stordalingen Sivert Rødset, som bestyrte atelieret hans den tid han tok seg fri for å dra på bryllupsreise. 

Som den dyktige fotograf Sponland var, vant han seg snart en betydelig kundekrets i Ålesund og distriktet. Ennå på denne tid var fotografene stort sett en uorganisert gruppe som var innbyrdes uenige om priser, søndagsåpning og annet som virket inn på den daglige drift. Konkurransen var nok til tider temmelig hard. I en tale i 1945 kom Sponland inn på denne perioden der han sa bl.a.: «. . . den ødeleggende konkurransen fra tiden etter århundreskiftet er eliminert. Det sosiale syn har trengt gjennom og et kollegialt forhold er blitt det herskende.» 

Sponland var selv en foregangsmann i organisasjonsarbeidet. Han var en av stifterne av Møre og Rauma kreds av Norske Fotografers Landsforbund i 1917, og var kretsens første sekretær. Allerede tre år senere er han valgt inn i landsstyret. I landsforbundet var han formann i hele krigstiden, fra 1937 til 1946 og måtte representere foreningen ovenfor okkupasjons-myndighetene. I en omtale i medlemsbladet heter det om ham: «... Han har hatt en lykkelig evne til å samarbeide og samordne. Det har vært hans styrke som formann. Hans virke i krigsårene er en saga for seg. Her avslørte Sponland en freidighet som for mange kanskje syntes dumdristig. Men paret som det var med klokskap og diplomati førte det frem. . .» 

For sin virksomhet mottok Sponland Landsforbundets hederstegn i gull som er forbundets høyeste utmerkelse. 

I løpet av sin lange karriere - han var aktiv i sin forretning helt fram til sin død i mai 1962 - gjorde Sponland flere studiereiser, bl.a. til København og Stockholm. I 1929 utvidet han virksomheten fra bare ateliervirksomhet til også å omfatte butikk med utsalg av fotoartikler. Denne er ført videre til i dag av hans sønn og sønnesønn, mens ateliervirksomheten ble lagt ned for en del år tilbake. Den første aktiviteten var knyttet til atelieret i Løvenvoldgata 6 (tilhørende Kr. Muriaas) men firmaet flyttet i 1933 til egen gård i Løvenvoldgata 2 hvor det fortsatt holder til. 

Som nevnt innledningsvis er den store glassplate-samlingen etter Sponland kommet til Aalesunds Museum. Til stor lette i museets arbeide har vært at to av protokollene fra atelieret også er blitt tatt vare på. Den eldste protokoll fra 1904 til 1909 er borte. De to som eksisterer dekker åra 1910-15 og 1916-21. 

En gjennomgåelse av disse protokollene forteller oss en del om den årlige arbeidsbyrde ved atelieret. Da Sponland overtok Stamsvigs arkiv i september 1907 var registreringen kommet fram til ca. nr. 5 500. I lista som følger nedenfor er tallene som står oppført ved hvert årstall det nr. man startet på l. januar det året. For åra før 1911 er det foretatt en beregnet fast- setting ut fra motiv som har vært mulig å tidfeste (barnedåp, bryllup o.l.). 

La det være nevnt at første gang Sponland beveger seg bort fra den vanlige fotografiske glassplate og går over til filmnegativ er i 1919 (reg. nr. 41 719). Om forholdet mellom plate og film gjør han rede for i en artikkel i Fotografen (utgitt av J. L. Nerlien a/s) i september 1928. Han skriver der: 

«... Jeg er en begeistret tilhænger av film og har brukt portrætfilm helt fra den kom i handelen. De sidste 10 aar har jeg utelukkende anvendt film som negativmateriale for alle optagelser til og med 18 x 24 cm. Filmen fremstilles nu i såa mange sorter, at man helt er uavhengig av platerne og med kvalitet som ikke er underlegen. Slagordet «plate er plate» mener jeg forlængst har overlevet seg selv. Den panchromatiske film er vel endda forholdsvis lite anvendt, men har sikkert en stor fremtid, og fotograferne burde i langt større utstrækning nyttiggjøre sig dens udmerkede egenskaper. Den er uundværlig for fotografering av farverike motiver og interiører, men ogsaa for landskapet er den vidunderlig. Paa grund av forholdsvis liten ømfindtlighet og med tillæg av filter, er anvendelsen paa atelieret begrænset, men den er ypperlig til portrætarbeide, og vil naar den kan fremstilles med større hastighet sikkert vinde terræng paa nærsagt alle felter, hvor alle farve og lysverdier bør komme til sin ret. Til at understøtte den panchromatiske films gjennembrud kom som kaldet desensibilatoren. Det tungvindte mørkerumsarbeide, som i den senere tid stadig har nødvendiggjort mindre og mindre lys, er med et slag blit en behagelighet, idet man endog for panchromatisk film kan fremkalde med ganske kraftig rødgult lys. . .» 

I samme artikkel gir Sponland en vurdering av sitt eget arbeide og sin profesjons situasjon i Ålesund: 

«... Forholdene her gir ikke anledning til kunst-frembringelser; thi det «brede lag» er min kunde-kreds, og mit princip er ikke såa meget at fremstille det udmerkede som saavidt mulig at undgaa at levere noget undermaals. . .» 

Det er tydelig at Sponland har fulgt godt med i utviklingen innen faget og han har selv skrevet faglige artikler, bl. a. i Norske Fotografers Tidsskrift, f. eks. i januar 1919 om forstørrelsesapparater. 

Han har også deltatt i konkurranser og han fikk 3. premie ved tidsskriftets priskonkurranse i 1919 med bildet av en liten pike.

Det materiale som nå er gjennomgått ved museet støtter Sponlands uttalelse om at hans kundekrets er det «brede lag». Her finner vi både leg og lærd, fattig og rik. Det viser også at Sponland på ingen måte har sittet i sitt atelier og ventet på at kundene skulle komme strømmende, selv om publikum nok har kommet i svært store mengder i perioder. Han har oppsøkt gater og gardstun for å utøve sin gjerning. Mange bilder synes å ha blitt til på hans eget initiativ. 

Dette er et trekk som går igjen alle år. Særlig flittig har han vært i bygatene og rundt havna. I 1911 har han på oppdrag av Aarflots bokhandel laget en større serie med motiv fra gateløp og bygninger i Ålesund, de fleste brukt som prospektkort. Etter hvert som man har arbeidet seg gjennom glassplatene ser vi at Sponland er mannen bak en rekke prospektkort utgitt av bokhandlerne Gjørtz, Havnevik og Aarflot. En del glassplater som er blitt holdt utenfor det foran nevnte registreringssystemet har fått Sponlands navn påført på emulsjonssiden med blekk samt et nummer. Disse synes å være utgitt av fotografen selv i en egen serie prospekter fra Ålesund og distriktet. Høyeste nummer i denne serien er nr. 146. 

I Sponland-materialet finnes ikke minst en rekke foreningsbilder og det gjelder alle typer som kristelige foreninger, sangkor, losjer og fagforeninger. Det ser ut som at dersom en forening hadde et eller annet jubileum, eller var det andre høve man ønsket et bilde fra, så var det vanlig å vende seg til Sponland. Noen har oppsøkt hans atelier, men mange er fotografert i foreningslokalet eller ute i det fri. 

Ikke minst har fotografen oppsøkt arbeidsmiljøer; bedrifter og forretninger. Ved Sponlands 60 års dag i 1941 ble en annen av hans særtrekk omtalt i Sunnmørsposten: 

«. . . Natur-venn som han er, har han også med sitt apparat fartet gjennom Sunnmøre på kryss og tvers. Derved har han i årenes løp fått en samling bilder fra Ålesund og Sunnmøre og folket her i den siste menneskealder som ingen annen.» 

Ulsteinvik synes å være en gjenganger for Sponland i mange år, trolig pga. den kristelige ungdomsskolen som skulle ha bilder av sine årskull. Av og til har han satt opp et enkelt atelier og tatt mot både familier og enkeltpersoner under sine besøk der. 

Stundom finner vi ham sammen med foreninger på utflukt, slik som under storlosjemøtets båttur til Geiranger i 1915. 

Ikke noe oppdrag synes å ha vært for lite og Sponland har strukket seg langt for å imøtekomme sine kunder. Timelønna var neppe høy da han reiste ens ærend til Lepsøya i de åra da spanskesyka herjet for å fotografere en ung mor og hennes barn på likstrå. Bilder av denne type er ingen sjeldenhet fram mot 1920. Fotografen har heller ikke kvidd seg for å reise ": utenom byens grenser for å fotografere brudepar og gjester rundt om på gardstuna. * 

Men selvfølgelig: Det er portrett-fotografering som har vært hverdagen, oppblandet med familiebilder. Det er et interessant trekk å oppdage når man arbeider seg gjennom en stor kasse med glassplater hvordan oppdragsgiverne representerer gardsnavn fra alle deler av Sunnmøre. La så være at en god del av byens befolkning var bærere av slike navn. Men når vi blar gjennom den fortløpende rekke av glassplater og finner navn fra samme bygdelag etter hverandre skjønner vi at kommunikasjonsforholdene ofte har bestemt når folk gikk til fotografen. Når familienavna Klokk, Maude, Urke, Håndlykken og Stennes ligger etter hverandre i nummerrekkefølge kan vi anta at det har vært en viss smitteeffekt om bord i båten på vei til byen. Når først en skulle til fotografen kunne andre gjerne slå følge. 

Johannes Sponland hadde sterke sosiale og kulturelle interesser. Han var i mange år med i Aalesunds Mandssangforening og han satt i flere perioder i bystyret, valgt av Venstre. Han var også en av stifterne av Odd Fellow Ordenens eldste losje i Ålesund.

Fra boka Kjell  Skorgevik skrev om "Ålesundsfotografene i glassplatenes tid"

PS. Johannes Sponland etterlot seg 30 sildekasser med negativer - nærmere 100000 stk. Les mer om dette her.