Severin Løvenskiold, født 7. februar 1777, fødested Porsgrunn, Telemark, død 15. september 1856, dødssted Fossum i Gjerpen (nå Skien), Telemark. Verkseier, embetsmann og politiker. Foreldre: Godseier, kammerherre Søfren (Severin) von Løvenskiold (1743 - 1818) og Benedicte Henrica Aall (1756 - 1813). Gift 9.4.1802 i København med Sophie Hedevig baronesse Knuth (9.10.1784 - 17.1.1819), datter av geheimekonferensråd Adam Christopher greve Knuth-Lilliendal (1755 - 1844) og Sophie Magdalene Moltke (1765 - 1829). Sønnesønn av Herman Løvenskiold (1701 - 59); far til Otto Joachim Løvenskiold (1811 - 82; se NBL1, bd. 8); farfar til Carl Otto Løvenskiold (1839 - 1916); morfars farfar til Thorry Kiær (1888 - 1968) og Dakky Kiær (1892 - 1980); fetter av Niels Aall (1769 - 1854), Jørgen Aall (1771 - 1833) og Jacob Aall (1773 - 1844).
Severin Løvenskiold var en av de sentrale politikerne i tiårene etter 1814. Han hevdet sitt konservative grunnsyn og sin unionsvennlige holdning som eidsvollsmann 1814, som norsk statsminister i Stockholm 1828 - 41 og som Norges siste stattholder 1841 - 56.
Etter gymnasium i Eutin og utdannelse i bergvitenskap i Sachsen og Schlesien ble Løvenskiold cand.jur. ved universitetet i København 1796. Deretter gjorde han karriere med tittel av kammerjunker i ulike stillinger i den danske stats sentraladministrasjon i København, bl.a. som sekretær hos finansministeren, grev Schimmelmann. 1802 arvet han Fossum jernverk i Norge etter sin far. 1803 - 13 var han amtmann i Bratsberg, og 1805 - 11 styrte han også Larvik grevskap. 1804 fikk han tittelen kammerherre.
Løvenskiold ble valgt som 1. representant fra Bratsberg amt til Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Alt fra 1809 var han innviet i grev Wedels planer om union med Sverige. På Eidsvoll tilhørte Løvenskiold det såkalte unionspartiet med grev Wedel i spissen, men i motsetning til Wedel var han på ingen måte interessert i en liberal konstitusjon. Ideen om folkesuverenitet så han på med forakt. På Eidsvoll ønsket han å gi Riksforsamlingen et mandat som gikk ut over det å gi Norge en grunnlov. Bl.a. foreslo han at forsamlingen også skulle behandle utenrikspolitiske spørsmål. I den økonomiske diskusjonen gikk Løvenskiold også imot Eidsvollsgarantien. I det hele tatt stod han for et konservativt grunnsyn med liten sans for stemmerett til bøndene og andre liberale vedtak. Han fikk liten innflytelse på utformingen av grunnloven, da han som oftest var i mindretall i voteringene.
Etter at unionen med Sverige var et faktum, var Løvenskiold 1814 - 17 Norges forhandler ved gjeldsoppgjøret med Danmark, med tittel av statsråd. I noen år drev han deretter Fossum jernverk og stod utenfor politikken. Hans konservativ-monarkiske syn fornektet seg likevel ikke i hans fåfengte kamp mot Stortingets vedtak om å oppheve adelen 1821. Hans unionsvennlighet og øvrige politiske syn stemte godt med holdningene til kong Karl Johan, som gjorde ham til statsminister ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm 1828, en stilling han hadde til 1841. Etter Wedels død ble han 1841 utnevnt til stattholder i Norge og satt i det embetet til sin død 1856. Etter Løvenskiold ble stattholderposten stående ubesatt, til den ble opphevet 1873.
Både som statsminister og som stattholder la Løvenskiold seg ut med bondeopposisjonen på Stortinget. Særlig i forhold til det såkalte "bondestortinget" 1833 kom dette klart til uttrykk. Løvenskiold gikk imot det liberale forslaget til formannskapslover fra regjeringen i Christiania og utarbeidet sitt eget forslag. Da Karl Johan oppløste Stortinget 1836, tok Løvenskiold det konstitusjonelle ansvaret. Stortinget svarte på dette ved å stille ham for riksrett. Riksretten dømte ham til en bot på 1000 spesidaler, men kongen ville likevel ikke la ham ta avskjed som statsminister.
1839 fikk Løvenskiold kongen til å sette ned en unionskomité som skulle revidere Riksakten. Løvenskiold ønsket større sammensmeltning av unionen, såkalt amalgamasjon.
Som kongens stattholder i Christiania kom Løvenskiold i 1840-årene i et motsetningsforhold også til den unge statsråden Frederik Stang, som på dette tidspunkt gikk inn for liberale reformer og et bedre samarbeidsforhold mellom statsrådene og Stortinget. Løvenskiold reagerte sterkt mot strømningene fra fhei ebruarrevolusjonen i Paris 1848, som han i en rapport til kongen kalte en fryktelig moralsk Cholera. Han tok også avstand fra oppstanden i Slesvig-Holstein mot den danske kongen og det liberale Frankfurt-parlamentet. Løvenskiolds store forbilde på denne tiden var den eneveldige keiser Nikolai 1 av Russland.
Løvenskiold så på thranitterbevegelsen i Norge i årene 1849 - 51 med avsky, og han sørget bl.a. for at spioner infiltrerte bevegelsen. Han overvåket også Den demokratiske Forening i Christiania, og han kalte musikeren Ole Bull, som hørte til denne liberale kretsen, for en arrogant Nar. Løvenskiold trodde feilaktig at det var en forbindelse mellom thranittene og sameopprøret i Kautokeino 1852. Dette året rapporterte han til kong Oscar i Stockholm at "om M. Thrane ikke i sidste Øieblik var bleven standset i sin politiske Virksomhed vilde han snart have benyttet den raa Masses communistiske Fanatisme, hvis Opvækkelse var hans Formaal, til å iværksætte lignende Rædselsscener" som i Kautokeino.
I forholdet til det radikale Stortinget av 1851 kom Løvenskiold på kollisjonskurs. Når det gjaldt Stortingets vedtak om å tillate jøders adgang til Norge, rådet han kongen til å nekte sanksjon. Det samme gjaldt Stortingets vedtak om jernbane og hypotekbank. Men i alle disse sakene gikk kongen imot Løvenskiolds råd og sanksjonerte vedtakene.
I det hele tatt var Løvenskiold imot det meste som i ettertid er betraktet som liberale og demokratiske reformer i det norske samfunn. Han var også imot utvidet stemmerett, arveloven, juryloven og opphevelse av stattholderposten. I grunnlovsaker mente han at kongen hadde absolutt veto.
Severin Løvenskiold ble gjennom livet belønnet med de høyeste utmerkelser som på den tid kunne deles ut i alle de tre skandinaviske land. Han ble ridder av den svenske Serafimerorden 1829, og han var blant de fire første som fikk storkors av St. Olavs Orden på stiftelsesdagen 1847. Året etter ble han ridder av den danske Elefantorden, og 1853 fikk han Borgerdådsmedaljen i gull. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1829 og æresmedlem av Kungliga Svenska Landtbruks-Akademien.
1777 - 1856 (79 år)
: Adresse
: Lokasjon
: By
: Fylke/Grevskap
: Stat/Provins
: Land
: Ikke satt