Peter Motzfeldt, født 3. august 1777, fødested Orkdal, Sør-Trøndelag, død 1. april 1854, dødssted Christiania. Politiker. Foreldre: Infanterikaptein Ulrik Anton Motzfeldt (1738 - 83) og Birgitte Andrea Bull (1738 - 1815). Gift 24.9.1804 med Erneste Birgitte Margrethe Stenersen (19.06.1789 - 13.01.1848), datter av byfogd Bent Christian Stenersen (1748 - 1828) og Margrete Birgitte Aarøe (1768 - 1826). Far til Ulrik Anton Motzfeldt (1807 - 65) og Ketil Motzfeldt (1814 - 89); fetter av Carl Frederik Motzfeldt (1808–1902); svigerfar til Christian Birch-Reichenwald (1814 - 91).
Peter Motzfeldt var som eidsvollsmann og senere statsråd i 23 år en typisk representant for det som er blitt kalt “slekten fra Eidsvoll”, som hadde plikt, ansvar og handling som ledemotiver i et utrettelig arbeid for norsk selvstendighet.
Motzfeldt ble født på gården Stubban i Orkdal. Farløs fra femårsalderen ble han oppfostret hos sin onkel, major Jacob Motzfeldt i Skaun, og 15 år gammel ble han sendt til artilleriakademiet i København. 1796 kom han som sekondløytnant til Fredrikstad, hvor han fikk en god venn i kapellanen i Skjeberg, Jonas Rein. 1802 ble Motzfeldt stasjonert som premierløytnant (fra 1803 kaptein) i den dansk-norske kolonien St. Thomas i Karibia. Øya ble 1807 besatt av britene, og Motzfeldt måtte tilbringe halvannet år i Reading som krigsfange. Tilbake i Norge ble han artillerisjef i Bergen. Her ble han snart med i kretsen omkring W. F. K. Christie – Quodlibet, hvor han også kunne introdusere Rein, som nå var blitt prest i byen. I Quodlibet fikk rasjonalisten Motzfeldt også utfolde seg som selskapsmann, satiriker og humorist.
Sammen med venner fra Quodlibet ble Motzfeldt valgt til Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814, hvor han kom til å spille en fremtredende rolle som en av lederne for selvstendighetspartiet og en hyppig deltaker i debattene med “Skarpsindighet, Kundskab og Humanitet”. Han avviste enhver tanke på tilnærming til Sverige, “Fædrelandets Erke-Arve-Fiende”, men stod likevel på god fot med sine politiske hovedmotstandere, i første rekke grev Wedel og Jacob Aall. Som medlem av konstitusjonskomiteen var han en vokter av folkets rettigheter og bidrog ellers aktivt i alle saker med sin innsikt, ikke minst i den britiske forfatning. Med to stemmers overvekt tapte han kampen mot delingen av Stortinget i Odelsting og Lagting. Den siste uken var han viseformann i Riksforsamlingen og en av de tre som underskrev 17. mai og dermed fastsatte Grunnlovens dato.
Motzfeldt ble også valgt til det overordentlige Storting 1814, og her ble han fort klar over at unionen var uunngåelig. For å bevare et pressmiddel i forhandlingene om unionsvilkårene gikk han inn for å utsette kongevalget til forhandlingene var sluttført, og selv ble han valgt inn i forhandlingskomiteen. Etter det vellykkede arbeid for å bevare Grunnloven mest mulig, måtte han imidlertid sammen med de øvrige representanter fra Bergen stemme mot unionen i henhold til sitt mandat fra og eget løfte til sine velgere.
Da kongen på Wedels råd satte sammen den nye regjering, ble Motzfeldt utnevnt til statsråd, først som medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm, deretter tjenestefri i 11 måneder for å reorganisere tolletaten i Bergen, inntil han 1816 ble sjef for Armédepartementet. Som forsvarsminister søkte han legitimitet for forsvaret i Stortinget, ikke hos kongen, men hans realisme falt ikke alltid i like god jord hos tingmennene, som for eksempel da han av økonomiske grunner og unionelle hensyn bygde ned de faste forsvarsverker. Hærordningen av 1817 fikk han imidlertid gjennomført etter strid med kongen. Også i andre saker, som loven om mellomrikshandelen, nedla han et betydelig arbeid, og som sjef fra 1822 for det nyopprettede Revisjonsdepartementet, ble han grunnleggeren av statens revisjonsvesen.
1777 - 1854 (76 år)
: Adresse
: Lokasjon
: By
: Fylke/Grevskap
: Stat/Provins
: Land
: Ikke satt