| Notater |
- Kom til Norge ca 1620, hvor han først var ansatt som 'schichtmester' ved det sølvholdige bly- og kopperverk i Eiker. Den 10. september 1631 blev han 'schichtmester' ved Kongsberg sølvverk og var 1632-1634 inspektør ved dette verk.
Den 11. februar 1634 blev han så 'schichtmester' og hytteskriver ved koppergruvene i Sandsvær og allerede året efter blev han forflyttet til Indset kopperverk i Kvikne. Under sitt opphold i Kvikne er han formontlig blitt kjent i huset hos sin tilkommende svigerfar, Meldalspresten Anders Olsen Bruse. Dennes datter Kirsten må han ha ektet før 1644, da presten allerede da kaldes hans svigerfar.
I året 1644 blev det i alle kirker i Norge kundgjort en kongelig befaling om at det skulde søkes efter mineraler og ertsforekomster i Norge. På denne tid hadde allerede en bergmann fra Kvikne gjort et kopperfund i Rauhammeren. Presten Anders Olsen Bruse fikk en dag beskjed om dette fund, og underrettet straks sin svigersønn Lorentz Lossius. Sammen med bergskriver Peter Petersen ved Indset verk drog Lossius avsted til Rauhammeren, undersøkte stedet og fant forekomsten. Den så ikke meget lovende ut, men Lossius hadde det håp at den ved fortsatt skjerping vilde vise sig å være rikere og besluttet å skaffe sig et mutingsbrev på forekomsten.
Dette mutingsbrev som er det eldste dokument angående grubedriften i Røros, blev utstedt den 28. august 1644 i Bragernes (Drammen). Oberberghauptmann Hans Sigfried von Lüttichou utstedte ved denne anledning et mutingsbrev til Lorentz Lossius og hans "bonsort" Peter Petersen på en ertsforekomst "in Throndhiembs Lehn in Haaltaalens Kirchspiel in Aalens Annex, zwei Meil Weges osten von Røros Westen unter einem Field Røehammer genoment". Den nye grube blev kalt "Freyes Glü ck".
Sommeren 1645 blev arbeidet satt igang. Lossius forsøkte å drive på 15-20 forskjellige steder, men måtte efter 3 måneders forløp innstille arbeidet, da det viste seg at der bare var små forekomster.
En rensdyrjæger Hans Aasen, som av Lossius hadde fått anmodning om å være aktpågivende med hensyn til mulige ertsforekomster, hadde i mellomtiden gjort et nytt fund i Storvola som han underrettet Lossius om. Lossius drog straks oppober til Storvola og fant ganske riktig verdifull malm, men bare bestående av noen løse steiner. Som bergkyndig regnet han imidlertid med at steinene måtte stamme fra et grubefelt i nærheten og derfor skjerpet han så lenge til han fant selve åren. Da han hadde fastslått at det dreiet sig om en åre med edel og rik malm, besluttet han å sette igang arbeidet og søke om mutingsbrev.
Fra myndighetene i Trondheim fikk han tillatelse til å skjerpe og "forfahre" og snart satte han arbeidet i gang med et større antall arbeidere.
Den 15. desember 1645 innfant Lorentz Lossius sig personlig i bergamtet i Kongsberg og mottok mutingsbrev på "Srorvardt genamnt" - eller som den senere blev kalt : Storwartz-gruben. Mutingsbrevet var utstedt til Lorentz Lossius og hans "mitgewerchen Anders Olafsøn, Probst in Thalerne" og "Hans Lauritzen zu Thøndseth parochia". Gruben blev her kalt "Auf de Fortuna".
Arbeidet i den nye Storwartzgrube blev satt i gang allerede sommeren 1645. Der blev hentet vante bergfolk fra andre gruber, særlig fra Kvikne. Senere kom også nye bergfolk fra Tyskland.
Lorentz Lossius, som " af Barens Ben var hos Bergwercher opfødt og med Proberen bevandt", var altså den egentlige grunnlegger av Røros Verk.
Den 16. september 1646 blev han verkets direktør og den 7. juli 1649 fikk han sine instruksjoner som "Berchverwalter der Rørasch Werks".
De fleste kilder stemmer overens i at Lorentz Lossius var en overordeltlig dyktig og virksom bergmann. I løpet av halvannet år fikk han ikke alene anlagt selve gruben, men også oppført to smeltehytter, et sagbruk og forskjellige andre bygninger. Lossius bragte også den riktige "Schwung" i grube- og hytte-driften.
Var Lossius den dyktige leder, så var hans svigerfar øiensynlig mannen med pengene. Presten Anders Olsen Bruse må ha vært en meget formuende mann, det var han som i første rekke finansierte det nye Kopperverk.
De tre innehavere av verket, Lorentz Lossius, Anders Bruse og Hans Lauritzen hadde intet Kongelig privilegium på driften, men drev verket på grunnlag av en foreløpig bevilling. Slik stod saken da den Kongelige "Kammertjener" Jochum Jürgens (Irgens-slektens stamfar) i året 1646 kom til Trondheim.
Jochum Jürgens, som var født i Itzenhoe i Holstein, "fandt en særlig smag i bjergverker" og var tidligere medinnehaver av Sels Kopperverk i Gudbrandsdalen.
Da Jürgens under sitt opphold i Trondheim fikk høre om det nye Rørosverk og dets gode utsikter, fikk han lyst til å "participere". Ved sin ankomst til Christiania (Oslo) leverte han en innberetning til stattholder Hannibal Sehestad og overtalte denne samtidig til å søke verkets innehavere om overdragelse av halparten av verket til sig og stattholderen. Stattholderen henvendte sig så til lensherren i Trondheim Fredrik Urne med anmodning om å medvirke til at han og Jürgens fikk andel i verket. Stattholderen vilde til gjengjeld gjøre sitt beste for å skaffe de nødvendige privilegier.
Lensherre Urne henvendte sig straks til prost Anders Bruse, forklarte han situasjonen og ga ham en avskrift av stattholdersens skrivelse.
I( en skrivelse av 19. september 1646 til Fredrik Urne beklaget Herr Anders sig over at Hannibal Seherstad og den Kongelige Kammertjener Joachim Jürgens forlangte å bli delaktig i Røros Kopperverk, som "jeg arme mand" hadde drevet fra begynnelsen av sammen med Lorentz Lossius og "Herr Hans i Tønset".
Han gjorde oppmerksom på at der allerede var sendt 30 skippund kopper til Trondheim og skriver videre at driften hittil hadde kostet de tre innehaverne 3000 riksdaler og at de hadde gitt 4 skippund kopper til Vår Frue Kirke i Trondheim for å oppnå Guds velsignelse over verket. Han vilde ikke motsette sig at stattholderen og Kammertjeneren blev delaktig i verket, men han bad om å få godtgjort sine utlegg og at han og hans medinnehavere måtte få beholde halvparten eller tredjeparten i verket og at Lossius måtte bli inspektør og schichtmester.
Lensherren kunde imidlertid ikke hjelpe Anders Bruse. Han hadde allerede sendt sitt svar til stattholderen og vilde ikke forandre noe i det.
Ved forskjellige manipulasjoner lyktes det Jürgens å gjennomføre sine planer. Han stod høit i gunst hos Kongen som hadde lånt en betydelig sum av han til dekning av utgifter til krigen 1643-45, og den 19. oktober 1646 utstedte Kongen privilegier på Røros Verk til "vår elskelige" Joachim Jürgens og de "participanter" som han måtte ønske å ha med på foretagenet.
Joachim Jürgens gjorde straks sin innflytelse gjeldende. Allerede den 27. oktober s.å. skrev Lorentz Lossius til sin svigerfar at Kammertjeneren hadde sendt en bergskriver til verket med 150 riksdaler, som skulde være hans første innskudd i verket.
Den nye bergskriver, Claus Rasmussen, optrådte meget anmassende. Når Lossius tok til motmæle mot ham gjorde han truende oppmerksom på at de gamle innehaverne ikke hadde mere med verket å gjøre.
Det blev mer og mer klart for Lorentz Lossius og hans andre komagnoner at Jürgens hadde til hensikt å rive til sig det fulle herredømme over verket. Anders Bruse henvendte sig pånytt til lensherren. Denne svarte imidlertid bl.a. at det ikke sømmet sig for en geistlig å befatte sig så meget med det verdslige.
Sommeren 1647 kom Kammertjeneren personlig til Røros og forela de gamle innehavere sine Hongelige privilegier. Han lot dem tydelig forstå at han hadde makt til å drive dem bort fra enhver befatning med verket. Men samtidig godkjente han at Lossius fra 1. juli 1647 blev ansatt som forvalter av verket med en årlig lønn av 400 riksdaler. Han hustru blev tilkjendt 200 riksdaler for det tilfelle at han skulle avgå ved døden i verkets tjeneste. Lorentz Lossius mætte på sin side forplikte sig til for sig og sine arvinger å frafalle ethvert krav på Røros Kopperverk.
Da Jürgens på denne måte forsøkte å fortrenge de gamle innehavere av verket, henvendte Anders Bruse sig personlig til Kammertjeneren. Denne vilde imidlertid bare overlate 1/12 av verket til den gode Herr Anders og Herr Hans i Tønset og vegret sig mot å godtgjøre deres utlegg. Et nytt bønskrift til Lensherren bragte heller ikke noe resultat, og den 12. juli 1647 spilte Jürgens ut sin store trumf. I nærvær av to vidner lot han forelese for herr Bruse en dom som var avgitt av obergerghauptmann von Lepine, i hvilken eiendomsretten til verket blev fradømt de tidligere innehavere. Denne dom var blitt avgitt uten at noen av disse var innkalt eller gitt anledning til å uttale sig.
"Av frykt og skrekk" så prosten Bruse sig nu nødt til å avslutte en kontrakt, hvori han nøier sig med 1/30 i verket. Denne kontrakt blev undertegnet på Røros den 29. august 1647 av Kammertjeneren på den ene side og Anders Bruse, Hans Lauritzen og Lorentz Lossius på den annen side. De gamle innehavere overdrog i kontrakten sine påståtte rettigheter til Joachim Jürgens og de og deres arvinger skulde nøie sig med 1/10 tilsammen eller hver 1/30. Jürgens utstedte på sin side en obligasjon på ca 2500 riksdaler til Anders Bruse til dekning av hans utlegg.
Prosten begynte imidlertid snart å angre på forliket. Våren 1648 henvendte han sig til sin svigersønn og Hans Lauritzen og spurte om de vilde være med på en prosess mot Jürgens. Da begge vegret sig, besluttet han på egen hånd å forsøke en rettssak. Tidspunktet fant han nu gunstig. For det første hadde Kammertjeneren ikke i rett tid innløst obligasjonen og for det annet var Kong Christian IV avgått ved døden og Kammertjeneren trådt tilbake fra sin tjeneste ved hoffet. Da den nye Konge Fredrik III i august 1648 blev hyldet i Christiania, sendte prosten en bønneskrift til Kongen og forela han sin klage over Kammertjenerens forhold.
Denne bønneskrift til Kongen bragte heller ikke noe resultat. Men prosten lot sig ikke avskrekke. Han henvendte sig atter4 til Lensherren og spurte ved hvilket forum han kunde anlegge sak mot Jürgens, men han fikk bare et sint og avvisende svar.
Jürgens hadde dog øiensynlig en viss frykt for en slik prosess. Han oppsøkte derfor prosten i hans hjem for å snakke godt med han og foranledige at både Lensherren og biskop Bredal i Trondheim anvendte sin innflytelse på å overtale prosten til å inngå et nytt forlik.
Dette nye forlik blev inngått den 24. november 1648. Anders Bruse blev nu tildelt 3/30, Jürgens 25/30 og Lossius og Hans Lauritzen hver 1/30 i verket. Senere overdrog Jürgens 1/12 til borgermester Jens Friis i Trondheim og prosten 1/60 til sin svigersønn.
Under hele striden hadde Lorentz Lossius holdt sig mer i bakgrunnen og som den dyktige og driftige fagmann i første rekke ofret sig for sitt arbeide og verkets trivsel og fremgang. Helt fra begynnelsen av var han den selvskrevne driftsleder eller direktør. I året 1649 blev der fastsatt en særlig "Iinstruction for Bergvervalter der Rørasch Werk". I denne blev det pålagt herr Lossius å innsende en beretning over driften til Jürgens hver 14. dag, "und soll hier zu wenig Papier genommen werden als möglich, damit das briefe lohn nich zu hoch Kombt".
Omtrent samtidig avla den tidligere nevnte Claus Rasmussen ed som "Berch Schreiber". Samarbeidet mellom Lossius og Rasmussen var imidlertid ikke godt. Rasmussen opptrådte nemlig svært egenmektig og utfordrende og Jürgens vanskeliggjorde også på forskjellig vis stillingen for Lossius som på sin side ikke alltid var så føielig overfor den høie Kammertjener. Når utbyttet ikke blev så godt som den fordringsfulle Kammertjener ønsket, fikk Lossius skylden. I året 1651 fik endog bergskriveren ordre til ikke å utbetale lønn til Lossius med den begrunnelse aat Lossius ikke var betrodd ledelsen av verket. Dermed var altså grunnleggeren og den første leder av Røros Verk avsatt.
Lorentz Lossius flyttet så tilbake til Kvikne, hvor han bodde på tgården Vollan til sin død i 1654.
I Røros Kirke blev der opphengt en "Gravklage over Lossius", skrevet på latin, sammen med hans portrett. Irgens "bar stor Fortrydelse" over at denne gravskriften var opphengt i kirken og lot derfor male det6 kjente bilde av Hans Aasen for å understreke at det var ham som var den egentlige oppdager av malmen i Storvola. En oversettelse av "gravklagen" lyder slik:
Gravklage over Lossius.
som landet Braunschweig frembrakte under en tre og mer enn tre ganger lykkelig stjerne: En sønn, tilvisse, og ikke en skygge av sin far, som gjenga farens lys men en herligere glans og mere strålende. I en så betydelig sønn levde etter døden en likeså betydelig far, berømt for sine etterkommere ved sitt navn alene: "Magistrat Christophorus Lossius for byen Göttingen i Über-Sachsen, i sin ærverdige alder prest. Etter å ha oppdratt sønnen Lossius hjemme og latt ham ha en huslærer, ble han sendt til Leipzig for å studere malerkunst, matematikk, fordi han vel mintes disse ord av Stigellius: Den som ei kjenner tallene og forakter kunsten å regne, han fortjener å være veltalenheten foruten. Da dette grunnlaget var lagt med Minervas mer enn nådige bistand, viet han vår Lossius innsikten i me-tallene og gruvevitenskapen, og det med et slikt hell at han av den opphøyde konge Christian, den fjerde av dette navn, i året 1632 ble beskikket til leder av Sølvverket på Eker i Norge. Så bra besørget han sitt yrke at kobberverket i Kvikne også ønsket å telle vår Lossius blant sine. Han bestyrte det med fremragende og en for få etterlignelig dyktighet, og da Gud ville det slik at vår Lossius skulle bli til gagn for flere, gjorde han det slik at Røros-gruvene, som han selv hade funnet, skulle bære frukt for konge og rike.
"Dessverre kunne ikke den stakkars bonden, som tilfeldigvis hadde funnet den første sten, fordra gruvenes oppdager; da bonden forsto stenen like godt som stenen bonden, idet begge var av samme kløktighet. At æren tilkommer vår Lossius utroper svovelmalmen og malmstenene selv enstemmig. Heller ikke skal misunnelsen skade opphavsmannen og oppdageren, men den avdødes navn skal opphøyes, selv om selve oppdagelsen ble ham på dårlig vis og svikefullt berøvet.
"Sannelig, det som misunnelsen fraranet den levende, det har det guddommelige tildelt den avdøde i rikere mengder, idet fiendenes fremgang for en stund står stille, til tross for at skjebnen synes å smile til dem. Men vår helts sjel er blant de himmelske vesener og har etterlatt seg et forbilde i livet og i døden for de etterlatte."
Dette eftermæle på latin hang i Røros Kirke sammen med et portrett av Lorentz Lossius. Direktør Henning Irgens tok det bort under krigen 1678, men da sønnen Anders Lossius blev direktør ved verket i 1685 fant han det blant gamle papirer og lot så eftermælet avskrive på tykt papir, innfelle i ramme og pånytt oppsette i Røros Kirke, likesom han lot tilføie nedenstående vers:
"Af frygt for Fiendens Haand blev saadant et nedtaget
Som her var først ophengt, men som der var oppdaget
Den Sandhed, som maaskee endeel misundte den,
Som her berømmes, blev den Grav-Skrift stukket hen.
Derfor nu henges op i steden atter sette,
At ingens nidske Haand skal Dydens lov udslette.
Lad briste som en Bueden avindssyge Sjæl,
Saa har dog Lossius mod dette Værk gjort vel."
Han grunnla gruvedriften på Røros.
Hans far var Christoffer ( Christephurus )Lossius.
Født 1561 - død 9.juli 1624.
Pastor i Stollberg ved Zwickau i 1589. Ble 1593 landsforvist ( fra Sachsen ) for utroskap mot kona. Flyktet til Lausitz, øst for Sachsen. I 1597 tatt til nåde av kirken - ikke av kongen.
Ble ansatt ved St. Marienkirche ( 1597 - 1610 ) og deretter ved St. Jacob Kirche i Göttingen i Braunschweig
( 1610 - 1626 ). Døde i Göttingen.
Pastoren var trolig gift 2 ganger....
|
1589 - 1654 (65 år)
[1, 2, 3] 
