Otto Bahr Halvorsen (født 28. mai 1872 i Christiania, død 23. mai 1923 i Kristiania) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker (H). Halvorsen var Høyres formann 1919 - 1923 og parlamentarisk leder 1919 - 1920, samt Norges statsminister 1920 - 1921 og igjen fra mars til mai 1923, da han døde av en pinefull kreftsykdom. I sin tid som statsminister ledet Halvorsen også Justisdepartementet. Ifølge Wilhelm Keilhau var Halvorsen «ikke en politiker av første rang», men han hadde gode evner som leder for sitt parti. Han var også kjent som en dyktig taler. På grunn av sin rettskaffenhet vant han tillit også fra de andre partiene på Stortinget, og ifølge Eyvind Getz kan Høyres fremgang i Halvorsens tid for en stor del tilskrives hans personlighet.[2] Han hadde stor arbeidslyst, og sto alltid klar til å påta seg nye oppgaver.
Otto Bahr Halvorsen var sønn av sekretær i Storebrand Otto Hellen Halvorsen og Karine f. Christiansen. Hans onkel var Carl Halvorsen, som i mange år var ordfører i Bærum. Selv ble han i 1899 gift med Kathrine Hofgaard (født 1875). Otto Bahr Halvorsen var morfar til journalisten Dag Halvorsen.
Halvorsen ble student fra Kristiania Katedralskole i 1880 og cand.jur. i 1896. Etter å ha vært sorenskriverfullmektig og advokatfullmektig en tid tok han advokaturen i 1903 og drev eget advokatkontor i Kristiania fra 1904. Han vant stor anseelse som jurist, og ble en mye søkt advokat.
Som student var han med i den konservative studentforeningen og deltok i flaggstriden i studentersamfundet. Han virket en tid ved Høyres sentralstyres kontor, og en tid var han ansatt i Bergens Aftenblad under redaktør Thorstein Diesen, den senere generalsekretæren i Høyre. Sammen med Diesen deltok han også i valgkampen i 1894, men siden stiftet han familie og kom bort fra politikken.
Ved stortingsvalget 1912 ble Halvorsen bragt tilbake i politikken som Høyres kandidat i den usikre kretsen Gamle Aker i Kristiania. Ved valget gikk Høyre kraftig tilbake, men Halvorsen holdt sin valgkrets, selv om han da var en temmelig ukjent mann, uten politisk erfaring. Han ble også gjenvalgt i samme krets ved stortingsvalgene i 1915 og 1918, og vant seg en stilling som en av Høyres mest fremstående politikere. Han ble dessuten formann i Kristiania konservative forening.