Carl Anton Larsen

1860 - 1924  (64 år)

• Navn	Carl Anton Larsen
  Fødsel	07 Aug 1860	VF, Tjølling   [1, 2]
  Kjønn	Mann
  Død	08 Des 1924	Til sjøs, Ross-havet   [2]
  Person ID	I176246	Hemneslekt
  Sist endret	3 Mar 2021

  
  

  Far	Ole Christian Larsen,   f. 21 Jul 1826, VF, Tjølling d. 21 Mai 1890, United Kingdom, England, Liverpool (Alder 63 år)
  Mor	Ellen Andrea Larsen f Ingebretsdtr.,   f. 20 Jul 1829, VF, Larvik d. 26 Feb 1887 (Alder 57 år)
  Ekteskap	01 Jan 1854	VF, Tjølling   [2]
  Famile ID	F60557	Gruppeskjema  |  Familiediagram

  
  

  Familie	Andrine Larsen f Thorsen,   f. 28 Okt 1863, VF, Sandefjord d. 06 Jan 1950, Oslo (Alder 86 år)
  Ekteskap	07 Aug 1882	HO, Bergen   [1, 2]
  Barn	> 1. Signe Kielland f Larsen,   f. 07 Jun 1889, VF, Sandefjord d. 11 Aug 1997, Oslo (Alder 108 år)
  Famile ID	F61397	Gruppeskjema  |  Familiediagram
  Sist endret	18 Jun 2026

  
  

• Hendelseskart	Vis kartet	Ekteskap - 07 Aug 1882 - HO, Bergen  = Link til Google Earth
  Tegnforklaring	: Adresse       : Lokasjon       : By       : Fylke/Grevskap       : Stat/Provins       : Land       : Ikke satt

  
  

• Notater

  Carl Anton Larsen (1860-1924) Antarktis polfarer, hvalfanger, skipsreder og sjøkaptein. Foreldre: Skipsfører og reder Ole Christian Larsen (1826–90) og Ellen Andrea Ingebrigtsen (1829–87). Gift 7.8.1882 i London med Andrine Thorsen (28.10.1863–5.11.1950), datter av skipsfører og reder Andreas Thorsen (1832–92) og Anne Bolette Christensen (1824–1904). Carl Anton Larsen var skipsfører og hvalfanger. Han var leder for flere Antraktis-ekspedisjoner som resulterte i geografiske og vitenskapelige oppdagelser og banet vei for etableringen av hvalfangstnæringen i Sørishavet. Som hvalfangstbestyrer ble han selv den første til å overføre næringen fra nord til sør. Larsen var skippersønn fra Østre Halsen utenfor Larvik og drog tidlig til sjøs. Han kom med i fangst av bottlenose (nebbhval) i Nordatlanteren – en næring der Vestfold var ledende i siste del av 1800-tallet. 1885 ble han skipsfører på bottlenosefangeren Fortuna, som tilhørte sandefjordrederen Christen Christensen. Larsen og Christensen samarbeidet om de to Jason-ekspedisjonene til Antarktis 1892–93 og 1893–94, som kom til å få betydning for hvalfangstnæringens utvikling. Christensen hadde ideen og stilte skip og kapital til rådighet. Larsen var kaptein og ekspedisjonsleder for begge toktene. Formålet var å lete etter nye fangstfelt for en næring som var i ferd med å stagnere i nordlige farvann. Flere andre ekspedisjoner ble sendt sørover med samme formål på samme tid. Jason-ekspedisjonene iakttok store mengder blåhval, finnhval og knølhval i Antarktis og rundt South Georgia, og etter hjemkomsten foreslo Larsen å starte næringsvirksomhet der. Ekspedisjonene satte også spor etter seg når det gjaldt geografiske og naturvitenskapelige oppdagelser. Jason trengte langt sør i den vestlige del av det isfylte Weddellhavet, og fossilfunn på Seymore Island vakte samtidens oppmerksomhet. I slutten av 1890-årene arbeidet Larsen som bestyrer på en hvalfangststasjon i Mafjord på Ingøy i Finnmark, hvor han fikk erfaring med landstasjonsfangst etter Svend Foyns modell. 1901 ble han engasjert som kaptein på Antarctic i den første svenske Antarktis-forskningsekspedisjonen under ledelse av Otto Nordenskjöld. Det ble gjennomført et omfattende vitenskapelig program ved den antarktiske halvøy, Falklandsøyene og Ildlandet i Sør-Amerika. Antarctic oppholdt seg også ved South Georgia 1902, og Larsens planer om å starte hvalfangst der modnet ytterligere. Februar 1903 ble Antarctic skrudd ned av isen i Weddellhavet, og ekspedisjonens medlemmer måtte overvintre. De ble reddet ut 1904 av et argentinsk fartøy, som brakte dem til Buenos Aires. Det korte oppholdet i den argentinske hovedstaden fikk stor betydning for Larsen. Han lanserte ideen om hvalfangst på South Georgia for lokale forretningsfolk og foreslo at det ble dannet et selskap, Compania Argentina de Pesca. Etter en tur i Norge reiste Larsen høsten 1904 på ny til South Georgia for å etablere seg i Grytviken. Dette markerte starten for den moderne hvalfangsten i Antarktis. På South Georgia ble det frem mot den første verdenskrig etablert ytterligere fem landstasjoner etter mønster av anlegget i Grytviken. Selskapene hadde ulik nasjonalitet, men majoriteten av hvalfangerne var norske. Larsen valgte å organisere driften på samme måte som i Finnmark, ved å bygge en landstasjon. Hans tidligere kompanjong, Chr. Christensen, startet 1905 fangst med flytende fabrikkskip ved South Shetland. Dette feltet ble sammen med South Georgia dominerende i flere år. Larsen var bestyrer ved stasjonen i Grytviken til 1914. Han bygde anlegget videre ut og tok initiativ til å reise en kirke for hvalfangerne. De siste årene på South Georgia syslet han med planer om å starte hvalfangst andre steder, men han brøt i stedet over tvert med sin gamle levevei og returnerte til Norge, der han bosatte seg på Bestum ved Kristiania. Han kjøpte to gårdsbruk på Romerike, som han planla å bygge opp til mønsterbruk innen husdyravl. Satsingen ble ingen suksess, og han vendte seg for siste gang mot hvalfangsten. Det var velkjent at Rosshavet i Antarktis hadde store mengder hval, og 1922 ble Larsen med på å etablere et selskap for å drive fangst der. 1923 drog kokeriskipet Sir James Clark Ross med hvalbåter sørover, gjennom drivisbeltet og inn i det åpne Rosshavet. Larsen var ekspedisjonens leder. Fangsten ble vellykket, og forsøket viste at det var mulig å drive hvalfangst helt uavhengig av kontakt med land. Ekspedisjonen ble derfor en forløper for den pelagiske hvalfangst som senere kom til å dominere næringen. Larsen var tilbake med ny fangstekspedisjon året etter. Hans helse hadde da en tid vært sviktende, og han døde på fangstfeltet i Rosshavet. Carl Anton Larsen var en av Norges mest betydningsfulle ekspedisjonsledere i Antarktis-utforskningens såkalte heroiske fase – i tiårene før og etter 1900. Hans kvaliteter som skipsfører i de ugjestmilde farvann i Sørishavet var uomstridt. Han viste også stor interesse for den vitenskapelige siden av ekspedisjonene, noe som var tydelig så vel ved de to Jason-ekspedisjonene som ved Antarctic-ekspedisjonen og på South Georgia. Som hvalfanger ble han en pioner, både ved å overføre landstasjonsfangsten fra nord til sør, og ved den dristige satsingen langs iskanten i Rosshavet. ( geni.com )

  
  

• Kilder

  [S1510] Kirkebok for Sandefjord (VF). [S99] geni.com.