| Notater |
- Balchen vokste opp i Kristiansand, hvor han tok middelskoleeksamen 1916. Han var en ivrig friluftsmann og jeger allerede i guttedagene, og hans store forbilder var polarforskeren Roald Amundsen og fetteren, flygeren Leif Dietrichson. 1917 - 18 gikk han på skogskole, men vervet seg umiddelbart etterpå til den franske Fremmedlegionen. Han ble imidlertid dimittert derfra samme høst for å avtjene verneplikten i Norge, og førjulsvinteren 1918 deltok han som frivillig under borgerkrigen i Finland. Her ble han såret under et kavalleriangrep.
Interessen for flyging hadde allerede meldt seg, og han tok flysertifikat 1920 og Marinens Flyveskole 1921. Samtidig arbeidet han i skogbruket, og tok eksamen ved Tekniska skog- och sågverksskolan i Härnösand i Sverige 1923. Som vernepliktig offiser fra 1921 tjenestegjorde han i Marinens Flyvevesen i Horten og ble løytnant 1924.
Balchen ble snart en like dyktig flymekaniker som flyger. Da Roald Amundsen la ut på sin ekspedisjon med luftskipet Norge (over Nordpolen til Alaska) 1926, var Balchen med til Svalbard. Der fikk han Amundsens tillatelse til å assistere den amerikanske polarforskeren Richard E. Byrd, som hadde fått understellhavari på sitt fly. Etter at Byrd og piloten Floyd Bennett hadde vært ute på sin påståtte polflyging 9.-10. mai, fulgte Balchen med Byrd til USA. Her fløy han, sammen med Bennett, en triumfferd fra kyst til kyst med polarflyet Josephine Ford 14 000 km gjennom 31 stater uten et eneste uhell.
1926 var han pilot på nattpostruten mellom New York og Cleveland, og vinteren 1927 utførte han et større transportoppdrag for den canadiske regjering; i storm og kulde ned til -54 °C fløy han sju tonn dynamitt og utstyr til Fort Churchill i Nord-Canada. Tilbake i USA arbeidet han som testpilot hos både Fokker og Wright. Sommeren 1927 ble han engasjert av Byrd til å delta i dennes planlagte atlanterhavsferd. Sammen med Floyd Bennett prøvefløy de den nye kjempefokkeren America. Under en av disse turene tok det fyr i flyet, og de måtte nødlande. Byrd forbrant sin høyre hånd og Bennett ble så skadd at han ikke kunne delta i atlanterhavsflygingen; Balchen overtok hans plass som førsteflyger. Mens amerikanske flygere på denne tiden fløy mest på bakkekontakt, var Balchen vant til å fly i dårlig vær og kunne navigere; dette ble av stor betydning under atlanterhavsferden. Riktignok gikk de tom for bensin og måtte nødlande på sjøen, men da var de fremme i Normandie. Balchen var Byrds førsteflyger også under sydpolsflygingen 1929, og ble dermed den første som fløy over Sydpolen (29. november).
1931 ble Balchen amerikansk statsborger, og arbeidet i noen år som trafikkflyger for Trans World Airlines (TWA) og Pan-American Airlines (PAA), og som testpilot for Fokker, Northrop og Douglas. 193335 var han flyger på Lincoln Ellsworths mislykkede ekspedisjon til Antarktis. Etter at Det norske Luftfartsselskab A/S (DNL), under ledelse av Hjalmar Riiser-Larsen, fra 1935 hadde begynt å operere innenriks flyruter i Norge, ble Balchen vervet som hans nestkommanderende og sjefinspektør. Med sine mange internasjonale kontakter forhandlet han frem samarbeidsavtaler med andre etablerte flyselskaper i Europa og USA. I mars/april 1940 befant han seg i New York på vegne av DNL for å inngå en avtale med PAA om transatlantiske samflyginger på strekningen New YorkBergen. Men avtalen, som var i havn da tyskerne angrep Norge, ble aldri iverksatt.
Balchens innsats i den annen verdenskrig var mangfoldig. 1940 gikk han inn i Royal Air Force Ferry Command; fergingen bestod i å føre fly fra produksjonslandene til krigsinnsats i Europa. Da USA kom med i krigen i desember 1941, etterkom han en anmodning om å gå inn i U.S. Army Air Force, hvor han steg i gradene fra kaptein til oberst og sjef for arktiske operasjoner med Grønland som base. Her stod han for byggingen av flyplasser for mellomlanding av fly på vei til Europa, bl.a. basen Bluie West 8 i Søndre Strømfjord (Kangerdlussuaq). Nødlandinger på den store breen var ikke sjeldne, og Balchen ledet flere av redningsaksjonene. Et annet stykke arbeid var å bringe til taushet de tyske værvarslingspatruljene på nordøstkysten av øya.
1944 fikk Balchen i oppgave å lede den såkalte Operasjon Balder; det dreide seg om å fly norske rekrutter med amerikanske Liberator-fly fra Sverige til Storbritannia. I en periode i 1944 var han dessuten sjef for en gruppe Liberator-fly som slapp etterretningsagenter i fallskjerm over Norge og dessuten sørget for forsyninger til dem. Disse svartmalte, kamuflerte flyene mellomlandet i Russland, og da russerne skjøt ett av dem ned, fant Balchen seg en annen oppgave: Han skaffet ti Dakota-fly, og vinteren/våren 1945 fløy han forsyninger, norske tropper og et feltsykehus fra Nord-Sverige til Kirkenes-området. Et annet spesialoppdrag var å frakte en tysk V2-rakett fra Sverige, dit den hadde forvillet seg, til Storbritannia i et Dakota-fly; det var den første intakte V2 britene fikk tak i.
Etter krigen kom Balchen tilbake til Norge, og 1946 - 48 var han adm. direktør i DNL. Deretter returnerte han til USA, hvor han gikk inn i det amerikanske luftforsvaret igjen som oberst og sjef for 10th Rescue Squadron med base i Fort Richardson, Alaska. Under dette oppholdet gjennomførte han 1949 den første transpolar-flygingen fra Alaska over Nordpolen til Norge, og ble dermed den første i verden som hadde fløyet over begge polpunktene.
I de første årene i USA hadde Balchen begynt å tvile på om Byrd virkelig hadde nådd Nordpolen i 1926; flyets marjshastighet stemte ikke med den avstanden det skulle ha tilbakelagt. Fra slutten av 1940-årene vurderte han flere ganger å gå ut offentlig med sin mistanke, men ble aktivt motarbeidet av Byrd og hans innflytelsesrike familie, som bl.a. fikk forhindret at opplysningene kom frem i Balchens selvbiografi i 1958 (dette skjedde først da Byrds egen dagbok fra turen ble offentliggjort 1996). Byrd stod trolig også bak Balchens plutselige karrierestopp; 1951 - 55 var han beordret til å arbeide med arktiske saker i en underordnet stilling i flyvåpenets hovedkvarter i Washington, D.C., og fra 1955 til han ble pensjonert som offiser 1956, hadde han en tilsvarende stilling ved Northeast Air Command på Newfoundland. Etter pensjoneringen gikk Balchen over i sivil luftfart igjen, og 1959 ble han Vice President i Resort Airlines.
Balchen utgav flere bøker, bl.a. selvbiografien Kom nord med meg (1958). Han hadde også kunstneriske evner, og holdt flere separatutstillinger med egne akvareller.
For sin krigsinnsats fikk Bernt Balchen Deltagermedaljen og de britiske dekorasjonene Distinguished Flying Cross og Distinguished Service Medal, og han ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1945.
For sin pionerinnsats innen flyging i Arktis fikk han en Special Congressional Medal 1930 og Harmon International Trophy 1953, og 1973 ble han innvotert i både den amerikanske og den kanadiske Aviation Hall of Fame. Han var æresdoktor ved flere amerikanske universiteter og æresmedlem av Det Norske Geografiske Selskab, Norsk Aeroklubb, Norsk Polarklubb, Explorer's Club og Luftforsvarets offisersforening.
Verker War below Zero (sm.m. C. Ford, H. N. Oliphant og O. La Farge), New York 1945 (norsk utg. Bernt Balchen og flygerne på Grønland, 1945) Mat i flygende fart. Bernt Balchens oppskriftsbok (sm.m. Bess Balchen), 1951 Come North With Me. An Autobiography, New York 1958 (norsk utg. Kom nord med meg, 1958) The New York to Paris Air Derby, 1927, og Antarctica, i J. F. Sunderman (red.): Early Air Pioneers 1862 - 1935, New York 1961, s. 218-222 og 231-235 Kilder og litteratur G. Lorentz og S. Hommerberg: Bernt Balchen. Den flygande vikingen, Malmö 1945 (norsk utg. Bernt Balchen, 1946) C. Knight og R. C. Durham: Hitch your wagon. The story of Bernt Balchen, Drexel Hill (Pa.); USA 1950 The Next Fifty Years of Flight. As Visualized by Bernt Balchen and Told to Erik Bergaust, New York 1954 HEH 1973 J. Waernberg: Flygoperation Balchen. Amerikanska flygningar i Sverige 1944 - 1945, spesialnummer av Svensk Flyghistorisk Tidsskrift, Stockholm 1995 R. Goerler (red.): To the Pole. The Diary and Notebook of Richard E. Byrd, 1925 - 1927, Columbus (Oh.), USA 1998 N. Porter: Alone on the Ice, fjernsynsprogram (med intervju med bl.a. Bess Balchen), i serien The American Experience, USA 1999
http://no.wikipedia.org/wiki/Bernt_Balchen
http://www.nationalmuseum.af.mil/factsheets/factsheet_print.asp?fsID=1235&page=1
http://www.nationalmuseum.af.mil/factsheets/factsheet.asp?id=1234
http://www.nationalmuseum.af.mil/factsheets/factsheet.asp?id=1245
|
1899 - 1973 (73 år)
[1] 
: Adresse
: Lokasjon
: By
: Fylke/Grevskap
: Stat/Provins
: Land
: Ikke satt
