Eivind Blehr

1881 - 1957  (76 år)

• Navn	Eivind Blehr
  Fødsel	20 Jan 1881	SF, Lærdal   [1]
  Kjønn	Mann
  Yrke	Folkerettsjurist, godseier og NS-politiker  [2]
  Død	27 Jul 1957	Oslo   [1]
  Person ID	I146269	Hemneslekt
  Sist endret	15 Sep 2017

  
  

  Far	Otto Albert Blehr,   f. 17 Feb 1847, HE, Stange d. 13 Jul 1927 (Alder 80 år)
  Mor	Randi Marie Nilsen,   f. 1851   d. 1928 (Alder 77 år)
  Ekteskap	J  [3]
  Famile ID	F45168	Gruppeskjema  |  Familiediagram

  
  

  Familie 1	Signe Aschehoug,   f. 15 Apr 1894   d. 1925 (Alder 30 år)
  Ekteskap	1914  [2]
  Famile ID	F51027	Gruppeskjema  |  Familiediagram
  Sist endret	19 Aug 2026

  
  

  Familie 2	Ingrid Brun,   f. 15 Mai 1898   d. 1976 (Alder 77 år)
  Ekteskap	1926  [2]
  Skilsmisse	1928  [2]
  Famile ID	F51028	Gruppeskjema  |  Familiediagram
  Sist endret	19 Aug 2026

  
  

  Familie 3	Mait Oreman
  Famile ID	F51029	Gruppeskjema  |  Familiediagram
  Sist endret	19 Aug 2026

  
  

• Hendelseskart	Vis kartet	Død - 27 Jul 1957 - Oslo  = Link til Google Earth
  Tegnforklaring	: Adresse       : Lokasjon       : By       : Fylke/Grevskap       : Stat/Provins       : Land       : Ikke satt

  
  

• Bilder

  Eivind Blehr Forsyningsdepartementet, 1942-1945

  
  

• Notater

  Eivind Stenersen Blehr (født 20. januar 1881, død 27. juli 1957) var NS-politiker, fylkesmann i Oslo/Akershus fra 1. september 1941 til 14. februar 1942 og fra 1. juli 1944 til frigjøringen, handels- og forsyningsminister i Quislings regjering fra 1. februar 1942, og næringsminister fra 1. mai 1943 til 12. juni 1944. Han ble dømt til 20 års tvangsarbeid i 1946. Blehr var sønn av statsminister Otto Blehr og kvinnesaksforkjemper Randi Blehr. Han var utdannet jurist og ansatt i Utenriksdepartementet fra 1905 og hadde viktige folkerettslige oppdrag i tiden både før og etter første verdenskrig. Han kjøpte Nesøya hovedgård og Gyssestad i 1916 og bygde en trebro over Hestsundet til Nesøya. Blehr meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1941. Hans orientering gikk først og fremst i retning av å forsvare norske næringsinteresser. Samtidig var han motstander av parlamentarismen som hans far hadde vært med på å innføre, og han aksepterte fullt ut et autoritært styre som en overordnet politisk ramme i Norge. Som minister gjorde Blehr det klart at han ønsket et selvstendig Norge under Quislings ledelse, og han motsatte seg gang på gang krav fra okkupasjonsmakten av økonomisk art. Det var i stor grad hans fortjeneste at norske kirkeklokker ikke ble utlevert til tyskerne. Denne nasjonalistiske holdningen gjorde at han ble en torn i øyet på Reichskommissar Josef Terboven, og han ble også motarbeidet av krefter i NS-ledelsen. Sommeren 1944 ble han presset ut av regjeringen. Etter at han hadde sonet sin landssviksdom, engasjerte han seg, som en av de sentrale eks-medlemmer av NS, i Forbundet for sosial oppreisning. Blehr-Backe-avtalen ble inngått i Berlin i slutten av mars 1942 mellom næringsminister Eivind Blehr og den tyske ernæringsminister og statssekretær Herbert Backe. Avtalen sikret Norge innførsel av næringsmidler fra Tyskland for resten av okkupasjonen. Norge var nærmest helt henvist til Tyskland som leverandør av livsmidler. Under sitt første offisielle besøk hos Hitler 13. februar 1942 overrakte Quisling et promemoria om Norges forsyningsvanskeligheter. En melding om at 25 000 tonn korn fra Hamburg ikke ville bli ekspedert, utløste Blehrs improviserte flytur til Berlin. Avtalen sikret leveranser av fett og korn, og ble siden påberopt overfor tyskerne. Importoverskuddet fra Tyskland hadde stadig økt, og fra 1942 av var det tysk politikk å kun levere mot tilsvarende ytelser fra Norge. Like fullt fortsatte saldoen å vokse i Blehrs embetstid til 789 mill. Reichsmark i tysk favør våren 1944. Importoverskuddet innebar en nettogevinst for Norge, idet summen ikke ble tilbakebetalt. Lagmannsretten krediterte i 1946 Blehr for hans virksomhet på dette felt, som også ble muliggjort ved hjelp av provianteringsdirektør Nikolai Schei og holdningen til Reichskommissariatets ernæringssjef Karl Blankenagel. Etter endt soning av sin landssvikdom gikk Blehr over i eiendoms- og bank-virksomhet i Oslo-området, og var som grunneier spesielt engasjert i utbyggingen av Nesøya på slutten av 1950-tallet. Han engasjerte seg i Forbundet for sosial oppreisning, som var en interesseorganisasjon for tidligere NS-folk. Han ledet den såkalte Svenskeutredningen på vegne av foreningen.[1] Han ble begravd på Vestre Gravlund i Oslo 9. august 1959. (Wikipedia)

  
  

• Kilder

  [S172] Wikipedia. [S99] geni.com. [S270] Oddvar Øyangen.