| Notater |
- Hilmar August Reksten (født 29. oktober 1897, død 1. juli 1980) var en av Norges største skipsredere gjennom tidene. Han vokste opp i en arbeiderklassefamilie i Bergen, som sønn av en maskinist, men satset i voksen alder på å gjøre karriere innenfor shipping. På egen hånd og med en beskjeden egenkapital etablerte han sin rederivirksomhet i 1929. I løpet av de neste mellomkrigsårene bygget han seg opp til å bli en av Bergens mellomstore skipsredere. Da krigen kom til Norge flyktet han utenlands, tok aktiv del i motstandskampen mot Tyskland og ble tidlig en av Nortraships markante personligheter, blant annet som befraktningssjef.
Fem av hans seks skip ble senket i løpet av Den andre verdenskrig. I årene etter 1945 klarte han å gjenoppbygge skipsflåten og satset fremfor alt på tankskip. De neste tiårene fortsatte veksten til det som skulle bli Bergens største rederi og et verdensomspennende forretningsimperium. Sine aller største suksesser som skipsreder opplevde Reksten i forbindelse med Suezkrisen i 1956 og Seksdagerskrigen i 1967. Oppsvinget etter sistnevnte krig gjorde Reksten til en av verdens mest betydningsfulle skipsredere. Han forsøkte å bli verdens største reder, og nærmet seg målet, men ble så hardt rammet av skipsfartskrisen på midten av 1970-tallet at han endte opp med å miste skipsflåten sin. Fra å ha vært milliardær inntil krisen traff, gikk han til en tilværelse der han befant seg på konkursens rand. I denne perioden på slutten av sitt liv ble Reksten stilt for retten for skatte- og valutasvindel, men ble i det vesentligste frifunnet. Han var i sine aktive år ellers engasjert gjennom en rekke verv i næringslivet, foruten blant annet å ha vært president i Festspillene i Bergen, og utmerket seg i offentligheten som velgjører.
Ved det tyske angrepet på Norge i 1940, var Reksten stadig tjenestegjørende på Marineholmen i Bergen. Senest den 8. april tilbrakte han dagen der. Tidlig om morgenen den 9. april dro han derfor tilbake til Marineholmen i Bergen, kledd i sivil, bløffet seg forbi de tyske vaktene ved inngangen og fikk smuglet ut den norske kommandanten, samt viktige, hemmelige papirer.[15] De neste dagene konsentrerte Reksten seg om mer motstandsarbeid. Han knyttet til seg et lite nettverk av kontaktpersoner, med Fjøsanger som samlingspunkt. Informasjon ble formidlet til og fra norske militærstyrker utenfor tysk-okkupert område, og møter holdt med flere skipsredere og andre nøkkelpersoner i det som tyskerne senere døpte «Reksten-kretsen». Men snart satte Rekstens anti-nasjonalsosialistiske aktiviteter ham i en svært utsatt stilling, og av frykt for sitt liv, men også for å kunne fortsette å arbeide som skipsreder, valgte han å forlate sine fem mindreårige barn hjemme på Fjøsanger for å reise over til Storbritannia.[16] Derfra dro han videre til New York i den hensikt å være med på å organisere og bygge opp Nortraships virksomhet i USA. Fem av skipene hans var i utlandet, og kunne stilles til disposisjon for de alliertes krigsinnsats. Men det ene av dem, DS «Hadrian» ble internert i juli 1940 i Dakar etter den tysk-franske våpenstillstanden. Senere ble «Hadrian» ført til det uokkuperte Sør-Frankrike, men ble der tatt som krigsbytte av tyskerne etter deres invasjon i november 1942. Skipet var i tysk tjeneste frem til det ble senket av sovjetiske fly utenfor Sevastopol den 11. mai 1944.[17] Det sjette skipet, D/S «Nerva», havnet derimot straks under tyskernes kontroll hjemme i Norge, og gikk senere ned utenfor Rørvik i 1943.[18] Samtlige fire av Rekstens medarbeidere, under ledelse av hans svoger og kontorsjef Rasmus Wilhelmsen (19031984), ble værende igjen på Fjøsanger for å ta seg av den hjemlige delen av rederivirksomheten og opprettholdt de daglige kontorrutinene, selv om det etterhvert ble stadig mindre for dem å gjøre.[19]
Reksten ble snart befraktningssjef i Nortraship, men fikk en kortvarig karriere på kontoret i Broad Street på Manhattan: Høsten 1940 overførte Reksten et av skipene sine, D/S «Octavian», fra Nortraship til det Panama-registrerte selskapet East and West Shipping, som han selv kontrollerte. Han brøt dermed regelen om at alle norske skip skulle underlegges Nortraship, selv om han hevdet å ha fått dispensasjon fra norske myndigheter.[20] Han unngikk å bli avskjediget fra Nortraship, men ble den 17. september 1940 overflyttet til sjefsstillingen ved Nortraships avdeling for skipsregnskap. Imidlertid hadde Reksten havnet på kant med flere av Nortraships ledere, og hans kommende tid i New York ble preget av en rekke konflikter. [21]
Torpedert handelsfartøy under beskytning
Foto: Fra Imperial War Museum
I september 1941 reiste Reksten tilbake til London, hvor han ble knyttet til den norske eksiladministrasjonen, og samarbeidet tett med statsminister Johan Nygaardsvold, utenriksminister Trygve Lie, forsyningsminister/skipsfartsminister Arne Sunde og andre regjeringsmedlemmer. Forsyningsdepartementet engasjerte Reksten til å forhandle med det britiske Ministry of War Transport om fordelingen av norsk-britiske linjeinteresser og overføring av britisk tonnasje som erstatning for norske skipstap. Men protester fra Nortraships London-sjef, Ingolf Hysing Olsen, som mente disse forhandlingene var å blande seg i Nortraships egne saker, førte til at Reksten ble satt på andre oppdrag, men ikke i London.[22] Følgelig sendte Forsyningsdepartementet ham i februar 1942 tilbake til New York bl.a. for å evaluere Nortraships organisasjon der og ledernes funksjon. Særlig kritisk var han mot Nortraship-sjefen Øivind Lorentzen, samt Hysing-Olsen. Reksten erklærte at han følte seg mer kompetent til å styre Nortraship enn disse to.
I krigens første år slo Reksten seg opp i Nortraship. Denne fremgangen blir vanligvis forklart med hans dyktighet og sjarm. Særlig hans evne til å skaffe og utnytte informasjon kom ham til god hjelp. Men til syvende og sist var han en nykommer i det etablerte redermiljøets øyne. Han var kritisk til satsingen på linjefart, som også utgjorde den mest prestisjetunge delen av norsk skipsfart. Dermed la Reksten seg ut med mektige aktører, og til slutt kunne heller ikke hans viktige politiske støttespillere hindre at han ble skjøvet i bakgrunnen.[23] Reksten fikk et engasjement ved Nortraships kontor i Montreal, hvorpå han førte forhandlinger med amerikanske myndigheter om fornyelse av den norske flåten, samt reparasjoner og erstatningsutbetalinger. Det var et arbeid som ga ham mange verdifulle kontakter, og forhandlingenes vellykkede utfall beviste at Reksten fortsatt var en viktig ressurs for Nortraship. Men da han i mars 1943 dro tilbake til London igjen, var han i realiteten helt ute av Nortraship. Fra nå av begynte Reksten å konsentrere seg om Svalbard-spørsmål, ikke minst fordi han siden 1941 hadde vært formann i Store Norske Spitsbergen Kulkompanis London-styre. Han dro til Svalbard i juni 1943 på vegne av selskapet og som hærens representant; Reksten hadde nå graden major. På Svalbard fikk Reksten, siden han behersket tysk, være med på en ekspedisjon hvor målet var å erobre en hytte som fungerte som tysk værstasjon.[24] Stasjonen ble erobret, men de fem tyskerne der hadde flyktet på forhånd. Da Reksten deretter var på vakttjeneste utenfor hytten, dukket det opp en tysk ubåt i bukten. Ubåten åpnet ild mot den norske vaktstyrken, men Reksten slapp under mye dramatikk uskadet fra trefningen.[25] Etter dette dro han tilbake til Storbritannia. Der planla han i 1944 gjenoppbyggingen av Svalbard sammen med britiske og norske myndigheter.
Reksten reiste selv med skip over Atlanterhavet flere ganger, og fikk på nært hold se påkjenningene og risikoene som norske sjøfolk levde under. Han sørget for at mannskapenes familier hjemme i Norge mottok lønn punktlig gjennom hele krigstiden. Blant skipsrederne utmerket han seg positivt med sin omtanke for sjøfolkenes ve og vel. Tre av Rekstens fire gjenværende skip i uteflåten ble senket i løpet av krigen, «Trajan», «Vespasian» og «Octavian». I slutten av august 1943 søkte Reksten derfor Skipsfartsdepartementet i London om forskudd på krigshavarierstatningen. Han fikk £70 000 til å kjøpe et britisk dampskip, som fikk navnet D/S «Marsden». Britene godtok dette under betingelse av at skipet seilte under britisk flagg. I mars 1945 ble han gitt tillatelse til å kjøpe enda et skip, D/S «Hampshire Coast». Denne gangen hadde han sikret finansiering fra Hambros Bank i London, en bank han hadde kommet i et fast forretningsforhold med.[26]
Reksten kjøpte selskapet Thornhope Shipping Co., om enn uten å få tillatelse til å tilføre det skip. Han kjøpte også aksjemajoriteten i meglerfirmaet Clarkson & Co.
M/T «Julian», som Reksten først fikk overta etter at krigen var over.
Ved siden av sine arbeidsoppgaver for Forsyningsdepartementet, bygget Reksten opp en britiskbasert forretningsstruktur som ga ham et grunnlag til å fortsette rederivirksomheten etter krigen. Thornhope Shipping Co. ble da aktivert, og fikk over tid vokse seg til et stort rederi
Les merepå: https://no.wikipedia.org/wiki/Hilmar_Reksten
|
1897 - 1980 (82 år)
[1] 
: Adresse
: Lokasjon
: By
: Fylke/Grevskap
: Stat/Provins
: Land
: Ikke satt
