| Notater |
- Fyrst Otto von Bismarck, hertug av Lauenburg, (født 1. april 1815, død 30. juli 1898) var en tysk statsmann og en av de mest prominente ledere i det 19. århundre; som statsminister i Kongeriket Preussen forente han Tyskland med en serie vellykkede kriger og ble Tysklands første kansler. Som en konservativ og aristokratisk politiker kjempet han mot fremveksten av sosialdemokratiet på 1880-tallet, ved bl.a. å forby flere organisasjoner, og ved pragmatisk å komme arbeiderne i møte med omfattende sosiale reformer som la grunnlaget for den moderne velferdsstaten. Han var en forsiktig utenrikspolitiker som etter Tysklands samling arbeidet for å opprettholde fred på det europeiske kontinentet. Bismarck ble kjent som jernkansleren.
Han ble født Otto Eduard Leopold von Bismarck i Schönhausen, og studerte jus i Göttingen og Berlin. I 1847 giftet han seg med Johanna von Puttkamer, og sammen fikk de tre barn.
Lettet over at den tyske revolusjonen mislyktes i 1848, ble han valgt inn i det prøyssiske parlamentet i 1849. Han ble utnevnt til å representere Preussen i Frankfurt, og ble snart overbevist om at et prøyssisk-ledet forent Tyskland var en viktig målsetning. Han ble utnevnt til ambassadør i St. Petersburg og Paris, og i 1862 ble han av den prøyssiske kong Wilhelm I utnevnt til statsminister og utenriksminister i Preussen, som et ledd i konflikten mellom kongen og det stadig mer liberale prøyssiske parlamentet.
Etter dette lyktes Bismarck i å forene Tyskland, ved å starte flere kriger. Først erobret han Schleswig og Holstein fra Danmark, i samarbeid med Østerrike fredsavtalen ble undertegnet i Wien 30. oktober 1864. Selv om Østerrike allerede i 1865 ble presset til å la Preussen overta disse nordlige områdene, angrep han Østerrike, og vant raskt Slaget ved Königgrätz 3. juli, der han annekterte Hannover, Hessen-Kassel, Hertugdømmet Nassau og Frankfurt. Dermed var Det nord-tyske forbund dannet. Konføderasjonen var opprettet i forståelse med både Frankrike og Østerrike. I desember 1866 ble det utarbeidet et utkast til konstitusjon for det nord-tyske forbund. 16. april 1867 ble konstitusjonen vedtatt med 230 mot 53 stemmer. Etter at Bismarck provoserte Frankrike, som var styrt av Napoleon III, brøt det ut krig mellom Frankrike og Preussen i 1870. I løpet av atten dager ble 1 830 000 soldater mobilisert i Tyskland, og 462 000 soldater ble transportert til vestfronten. Dette var nesten dobbelt så mange soldater som Frankrike hadde mobilisert. De sør-tyske statene sluttet seg til Det nord-tyske forbund. Frankrike led et ydmykende tap, og den prøyssiske kongen Wilhelm I ble kronet til keiser over et samlet Tyskland i slottet Versailles utenfor Paris, hvor den prøyssiske armé hadde sitt hovedkvarter. Frankrike hadde gått til krig mot regionalmakten Preussen, men blitt beseiret av stormakten Tyskland. Forvandlingen skjedde på slagmarken.
Krigsskipet «Bismarck» og byene Bismarck i Nord-Dakota og Bismarck i Arkansas, USA, foruten tallrike gater i Tyskland, blant andre Bismarckstraße (Berlin-Charlottenburg), er oppkalt etter ham. Det samme er Bismarckøyene utenfor den forhenværende tyske kolonien Ny Guinea i Stillehavet.
(Wikipedia)
|
1815 - 1898 (83 år)
[1] 
