Personnavn.
Navnet til en person har både i hedensk og kristen tid alltid vært døpenavnet.
For å skille personer med samme navn, ble det såkalte patronymikon brukt. Dette er farens navn med endingen -sen (-søn/son) eller -datter (-dotter/dottir). (Noen steder, som på Island, får døtre morens navn med ending -datter.)
I tillegg ble ofte navnet etterfulgt av en geografisk hentydning, og vanligvis var det da gårdsnavnet som ble brukt. Lars Pedersen Oddan var altså sønn av Peder og bosatt på gården Oddan.
Det geografiske navnet må altså ikke oppfattes på samme måte som dagens arvelige etternavn. Slike arvelige etternavn kom først i vanlig bruk i siste del av 1800-tallet. Unntaket var i adelsfamilier eller hos borgerstanden. Der kom arvelige etternavn i bruk allerede i tidlig kristen tid eller ennå tidligere.
Fra midten av 1800-tallet, med industrialisering og dannelse av en arbeiderstand, ble det vanlig at alle beholdt et fast, arvelig etternavn. Det var vanligst å velge patronymikon (i byene) eller et gårdsnavn (i bygdene) som dette arvelige etternavnet. Det var også vanlig at husmenn og småkårsfolk tok hovedgårdens navn. Skikken med å bruke patronymikon i tillegg ble etter hvert redusert, men den brukes fortsatt i noen sammenhenger, for eksempel hos slektsgranskere.

Oppkalling.
Det har vært praktisert klare regler for oppkalling opp gjennom tidene. Oppkallingsreglene kunne nok variere noe fra sted til sted, men grovt sett har de vært like.
Den førstefødte sønnen skulle ha sin farfars navn.
Neste sønn ble oppkalt etter sin morfar.
Den førstefødte datter skulle ha sin farmors navn
Neste datter ble oppkalt etter sin mormor.
Første barn av riktig kjønn i nytt ekteskap fikk avdødes navn.
Barn født utenfor ekteskap fikk navn etter sine besteforeldre på morsiden, men barnefarens navn inngikk i patronymikonet.