Hemneslekt

Folk med tilknytning til Hemne.

Pionerer på stillehavskysten.




     

Pionerer på Stillehavskysten
Av John Størseth
(fra gården «Reitan» på Staurset i Vinjefjorden)
Engelsk versjon oversatt til Norsk av Einar Nielsen

Med forord av Einar Haugen (Volume XIII: Side 133)


John Størseth ble født i Hemne, Norge, i 1863. Han emigrerte til Amerika i 1887 og slo seg ned nær Poulsbo, Washington, i 1889. Selv om jordbruk og tømmerhogst har vært hans yrke, har hans hovedinteresse vært studiet av litteratur og religion. I hans hjem er det i dag et imponerende bibliotek av norsk litteratur, samt mange bøker om religiøs mystikk. Han er en av de hvis tanker ikke dreier seg så mye rundt dagens hendelser og øyeblikket, men rundt konsekvensene av fortiden og utsiktene for fremtiden. Han er en av de sjeldne, men dyrebare sjeler, en filosof av folket, grundig norsk i hjerte og sjel, men samtidig en del av sivilisasjonen av det nye Amerika. Uten avansert skolegang har han utviklet evnen til å skrive ned sine tanker og minner både på norsk og engelsk. En av hans bøker dukket opp i norsk for noen år siden under tittelen Djævelskap. I et manuskriptet har han en komplett selvbiografi, skrevet på norsk og oversatt til engelsk av forfatteren selv, med tittelen "Old Houses and New-Sketches." Den følgende artikkelen er et utdrag fra denne selvbiografien, som presenteres her med bare noen få redaksjonelle endringer fra manuskriptet til forfatteren.
Gjennom selvbiografien opprettholder Mr. Størseth fiksjon av tredje person, deler seg i tre personer som kalles henholdsvis Johannes, Joe Pedersen og Johan Løvseth. Den første er den norske i ham, den andre er ung innvandrer, og den tredje er amerikansk statsborger. Hans historie åpner med disse ordene: "Hva som står skrevet i denne boken er fortalt til meg av Johannes - en mann jeg alltid har kjent - og det han har fortalt meg er jeg sikker på at er sant, boken er ikke et sammensatt eventyr.. Det må snarere betraktes som en samling av skisser fra en tid som ligger bare femti eller seksti år tilbake. "Selvbiografien avsluttes med en dypt rørende scene full av symbolske overtoner, der hans tre «aliaser» møtes i begravelsen til en gammel pioner.
Følgende utdrag fra selvbiografien forteller om pionertiden på vestkysten, de fastslår at et stort felt av norsk innvandrerhistorie her er nesten urørt, og de viser en persons reaksjoner på problemene i amerikansk utvikling.
***
Jeg følte meg litt trist når det gjaldt Johannes. Gjennom hele mitt liv hadde han stått nær meg. Vi hadde lekt sammen, og vi hadde alltid kommet godt overens, fordi vi trodde likt, ønsket å gjøre de samme tingene, og hadde de samme interessene. Men i det siste hadde Johannes trukket seg mer og mer i bakgrunnen. Det var Joe Pedersen, en ungdom som gikk ut i verden for å se seg rundt, som kom i forgrunnen. I senere år ble jeg kjent med Johan Løvseth, en mann som har prøvd litt av hvert, men i lang tid har han mest vært opptatt med tømmerforretninger.
Nå er det Johannes som igjen står meg nærmest. I en tid for lenge siden vi var to glade gutter hjemme i Norge. Nå har mange år merket oss som gamle menn. Vi kommer nærmere og nærmere slutten av vår reise. To reisende som oss har mye å snakke om og mye å huske. Vi ser lange strekninger av strålende solskinn, og det er svarte skygger og ting som vi liker å glemme. Tydelig ser vi mange veiskiller vi har gått, og de mange dårlige valg vi har gjort. Å sitte sammen sånn, snakke om vår fortid, er vår måte å måle våre dype verdier på, hva vi vil være i stand til å bringe med oss ​​til den andre siden av skillet når den tid kommer at vi må flytte.
Klart vi kan nå se at selv våre feil kan regnes som gevinst, slik er at alt som "skjer" med en person til hans beste. Det er rart å se hvordan de tusener av små ting i en manns liv passer inn i en helhet, det som Johannes kaller sin "skjebne". Bare som uklare glimt kan han se hvordan denne skjebnen er satt sammen, men han er sikker på at ingenting bare "skjer", sier han. Alt er styrt ut fra krefter som vi vet lite om.

*
I året 1887 dro en mann ved navn Nils Berg tilbake til Norge fra Canada. Han hadde vært ute på Stillehavskysten og sett på noe land i British Columbia som han mente ville være egnet for en koloni av norske emigranter. Fra den kanadiske regjeringen fikk han et løfte om et stort landområde som han kunne ta seg, om han kunne komme tilbake med et visst antall emigranter som ville være villig til å bygge på landet og bo der.

Da Nils Berg kom tilbake til Norge, begynte han å beskrive mulighetene som ventet på alle som ville bli med ham til dette paradis på jord. Jorden var førsteklasses, havet var fult av fisk, og i skogen var det en overflod av alle typer vilt. Mange ønsket å dra tilbake med ham, og blant dem var en Joe Pedersen, men akkurat da måtte han avtjene verneplikten på en treningsleir for soldater og kunne ikke forlate landet før tjenestetiden hadde utløpt.
Det ble avtalt at han skulle komme senere. Han fikk beskjed om å reise til Quebec, og derfra med Canadian Pacific Railroad til Victoria, en by ute på Vancouver Island, der Nils Berg ville vente på ham på bryggekanten. Alt han trengte å gjøre var å sende et telegram fra Winnipeg.
Da militærtjenesten var slutt, gjorde Joe Pedersen seg klar for sin lange reise til Stillehavskysten. Han hadde det travelt. Det var ingen tid å miste, vinteren ville snart komme, og det ville ta minst en måned å nå destinasjonen. Han ville trenge litt tid, også, for å få klar alle de forskjellige tingene han ville ha ta med seg til den nye verden, der ute i ødemarken, så langt fra enhver sivilisasjon. 

Han begynte å lage en stor kiste, fem fot lang, tre fot bred, og fire fot høy. Selv med slike dimensjoner, ville den inneholde bare de mest nødvendige varer, som for eksempel et sildegarn og en god tilførsel av vadmel, lintråd - nok for et annet garn - flere hundre meter med tau som skal brukes til fiskesnører, og kroker i hundrevis. For sengetøy pakket han en fin skinnfell og noen flotte ulltepper, klær og sko nok i mange år, og mellom disse, bøker av ulike slag.

Det må også nevnes at et ganske stort stykke bjerketre skulle få være med på reisen til den nye verden. Det var ekstra fin bjørk, og ment for bilderammer. Det skulle være mange bilder på veggen i det nye hjemmet Joe Pedersen ville bygge ute på Stillehavskysten.
På toppen av alt dette var plassert snekkerverktøy, så mange som kunne bli presset inn i boksen.

**
De som emigrerte til Amerika i disse dager trengte mye tålmodighet. Det tok tre dager å nå Liverpool. Joe måtte vente åtte dager der på dampbåten han skulle sendes til Amerika med. Kryssingen av Atlanterhavet tok tolv dager, og jernbanereisen fra Quebec til New Westminster tok syv dager. Hele reisen tok tretti dager. Atlanterhavet virket endeløst. Etter det kom prærien i Canada, tilsynelatende like endeløs som Atlanterhavet.

Ja, det var virkelig en ny verden han hadde kommet til. Hvilken forskjell fra en lukket og smal fjord hvor han hadde hatt sitt gamle hjem! Merkelig og ganske uvennlig føltes den endeløse prærien i Canada. 
Og folket? 
Han møtte ikke en som forsto et ord av hva han sa, og han fikk inntrykk av at de så på ham som en kuriositet.

De syv dager med jernbanen virket veldig lange og kjedelige. Nesten alle pengene han hadde da han forlot hjemmet ble brukt, og hans daglige spiseseddel var nesten ingenting, bare noen skipskjeks han hadde med seg fra Norge.

Endelig! Det var om kvelden den siste dagen på jernbanen. Joe Pedersen så ut av vinduet og så for første gang det blå vannet i Stillehavet. Toget rullet inn på jernbanestasjonen i Westminster, British Columbia. Nå kunne det ikke gå lenger, den uendelighet av verdens største hav lå der ute, rett foran dem, nesten like endeløs som en uendelig elv.

Men Joe Pedersen sto der helt alene, uten å vite hvor han skulle gå. Han kunne ikke spørre noen, heller, fordi ingen forsto hva han sa. Men plutselig oppdaget han noe som fikk hjertet hans slå fortere. I hele sitt liv hadde han aldri hadde følt seg så lykkelig. Han kunne nesten ikke motstå en impuls til å rope av ren glede. Han så en gammel venn fra Norge og var ikke alene lenger. Tre eller fire menn arbeidet desperat med å flytte en stor kiste fra en jernbanevogn over til en kjerre. De snakket og gestikulerte, og Joe hadde der og da sin første leksjon i engelsk. Ordene de brukte hadde noe å gjøre med helvete og den gamle djevelen, det forsto han veldig godt.

Joe bestemt seg for aldri å miste kisten av syne. Da mennene kjørte ned til brygga prøvde han sitt beste for å holde følge, og klarte å gjøre det, selv om de hadde det travelt med å komme frem. De brakte kisten ombord på en dampbåt som var ventet, og Joe fulgte så tett bak han kunne. En mann med mye striper på frakken prøvde å stoppe ham, men Joe rev løs fra ham og pekte på boksen. Da lo mannen og lot ham passere. På dekket der kisten sto, gikk Joe frem og tilbake, så på kisten fra alle kanter, og følte seg glad og fornøyd. Han var ikke alene lenger. Den kisten satte ham i en særegen kontakt med sitt gamle hjem.

Ja, alt var vel og bra nå. Snart ville han være i Victoria, og der ville han finne sin venn Nils Berg stående på kaia og vente på ham, klar til å ta ham til det lovede land. Ingen tvil, han hadde hatt en god start på å skape et nytt Norge på kysten av Stillehavet.
Det var en mørk kveld og veldig sent da båten var framme i Victoria. Ingen Nils Berg var i sikte, men det var mange andre på bryggekanten. De laget et forferdelig bråk, og en av dem tok tak i Joe sin ransel, rykket den bort fra ham. Kastet sekken i en vogn, dyttet Joe etter, og kjørte opp i byen med ham. Så fort gikk det at Joe fikk ingen mulighet til å se tilbake etter kisten.

Han ble brakt til et hotell der de dyttet en stor bok bort til ham og pekte på en linje hvor han skulle skrive navnet sitt. Etterpå ba de ham til å betale en dollar. Senere gjorde en ung mann et tegn om at han skulle følge etter, og han ble tatt over til en liten dør. Den unge mannen gikk med ham inn i noe som var en stor boks og lukket døren, og plutselig begynte boksen å bevege seg oppover med en slik hastighet at Joe nesten mista ryggsekken på grunn av den uventede bevegelsen. Da boksen stoppet, nesten like brått som det startet, ble Joe tatt med og vist inn i et rom hvor han kunne sove. Den unge mannen ga ham en nøkkel og gikk.
I rommet sitt sto Joe helt alene og begynte å tenke litt. Så mye hadde skjedd på kort tid i det siste at han ble litt forvirret. Det første han gjorde var å telle sine penger. To dollar og femti cent var alt han fant. Ting så ganske dystert ut, men Joe hadde fortsatt noen skipskjeks igjen i skreppa, og han tygget på en av dem før han gikk til sengs.

Dagen etter tenkte han mere på hva han skulle gjøre, men det var en håpløs oppgave å komme til en konklusjon. Noe måtte gjøres, og han begynte å gå opp og ned gatene for en stund. Men nei. Det var ingen Nils Berg i sikte. Han la merke til at noen av de menneskene som passerte stirret på ham. Å prøve å snakke med noen av dem var nytteløst, selvfølgelig. Det syntes ikke å være noen i byen som kunne forstå hva han sa.

***
Livet er for mange en endeløs kjede av små hendelser, tøysete ting som snart er glemt, fordi de er så ubetydelige. Men når en mann ser tilbake på årene som har gått, vil han kanskje finne at de små tingene har, da satt sammen, vært medvirkende i å forme hans fremtid, hans skjebne.

En mann planlegger å gjøre slik og slik, men hans planer blir ofte endret av såkalte "tilfeldigheter", kanskje veldig små ting. Men mang en gammel mann som ser tilbake på sitt liv oppdager at bak alt som skjer, selv de mest ubetydelige hendelser, er det en skjult makt. Han mener det bokstavelig at "ikke engang en spurv faller til jorden uten at Gud vil det."

Fra evighetens natt er skjebnens nett vevd sammen for hvert eneste menneske. Alt i en manns liv, stort eller lite, er vevd inn i dette nettet, og ingen kan komme bort fra sin skjebne.

For Joe Pedersen ble en flott "hendelse" ordinert til å finne sted på hjørnet av gaten der han sto den morgenen.

Nedover gaten kom en veldig fin vogn, trukket av to flotte hester. To uniformerte kusker med klær i engelsk stil styrte vognen. Vognen kom nær opp til hjørnet hvor den stakkars nykommeren fra Norge sto og stoppet rett foran ham. En distingvert gammel gentleman henvendte seg til Joe Pedersen på norsk og spurte: "Er du norsk?"
Joe ble så begeistret at han nesten ikke kunne snakke. Ja, selvfølgelig var han norsk. "Jeg trodde det," sa den gamle mannen, og han begynte å stille mange spørsmål. "Hvor mye penger har du? .... To dollar og femti cent," sier Joe. Mannen i vogna lo litt og sa: "Du kan ikke leve veldig lenge på det", og han spurte: «Hva slags arbeid ønsker du å få?" "Alt ville være velkomment, men snekkerarbeid ville passe meg best," sier Joe.

På noen få minutter hadde mange mennesker flokket seg rundt vognen. Den gamle mannen snakket med en av kuskene som åpnet vogndøren, og Joe ble bedt om å komme inn. Noen flere spørsmål ble stilt, og den aristokratiske vognen kjørte til andre deler av byen på jakt etter arbeid for Joe Pedersen.
På den tiden av året var det knapt med arbeid, men et sted ble funnet i en snekkerbutikk som tilhørte to skotter. De lovet å hjelpe gutten alt de kunne, men ville ikke akseptere å betale mer enn to dollar per dag til å begynne med. For Joe virket de to dollar som en formue, og fremtiden var en drøm fylt med lyse utsikter.

Deretter skaffet den fantastiske fremmede et veldig godt og billig hotell for sin protesjé. 
"Angeles" var navnet på det.
Hotellet er nå utvidet og mer up-to-date, men navnet er det samme. En lastebil ble sendt etter den store kisten. Den merkelige gentleman lo da kisten ble brakt inn. 
Han ville ha likt å se hva som var inni den, sa han - men han hadde ikke tid til å stanse.

Den ukjente hjelperen var ikke ferdig ennå. Han kjørte til et administrasjonsbygg. Den fremmede syntes å være kjent overalt. Han gikk til innvandrerkontoret og hadde en lang samtale med sjefen, Mr. Jessup, som lovet å hjelpe nykommeren hvis det skulle bli nødvendig.

Dagen etterpå hadde Joe Pedersen sin første dag på jobb i Amerika. Svært ivrig etter å behage sine arbeidsgivere jobbet han bokstavelig talt "i sitt ansikts sved”, og la ikke merke til at hans ukjente alliert fra i går hadde kommet for å se hvordan nykommeren greidde seg. Etter litt diskusjon med sjefen kom den fremmede bort til Joe for å si farvel. Han skulle dra til England neste dag. Han hadde bodd der i lang tid, men han var norsk av fødsel, sa han. I avskjed med Joe ga han ham mange gode råd. «Gjør ditt beste for å lære språket så fort som mulig og ta godt vare på deg selv," sa han. Han lovet å snakke med en norsk entreprenør i Westminster, hvis tiden tillot det. "Jeg antar at du ønsker å være et sted hvor du blir bedre forstått. Men det er egentlig bedre for deg her," sa han. Den store mannen dro så til England hvor han hadde sitt hjem.

Mange dager har gått. Gutten er nå en gammel mann som har vunnet og tapt, i henhold til den skjebnen som er forutbestemt for ham. En ting han verdsetter veldig høyt er et brev mottatt fra en Gudsendt venn i en av sine mørkeste dager i nød. Et brev sendt fra Winnipeg, Canada, året 1887.

****
Joe Pedersens opphold i Victoria viste seg å ikke bli av lang varighet, og grunnen til det nå vil bli fortalt.

Kort tid etter Joes ankomst kom en gammel mann til Angeles Hotel. Han syntes å være en mann med god tid, spiste sine måltider regelmessig, røket sin pipe, og leste avisene. Joe merke til at den gamle mannen alltid fulgte ham med øynene, og han lurte på hva årsaken kunne være.

Den gamle mannen fortsatte sin merkelige oppførsel et par dager. Så kom han plutselig over til Joe og prøvde å si noe på norsk. Joe forsto svært lite av det han sa. Det hørtes nesten like uforståelig ut som det andre snakket han hørte rundt seg. Så den gamle mannen forlot nykommeren og var ganske skuffet, virket det som, men neste dag da han kom tilbake hadde han noe bedre suksess. Ganske snart kunne han snakke sitt morsmål flytende. Ja, han var norsk, og selvfølgelig ble de gode venner og var mye sammen, disse to.

Den gamle mannen fortalte Joe om hvordan livet hans hadde vært siden han forlot Norge. Over femti år tidligere hadde han mønstret på et seilskip med kurs for Melbourne i Australia. Etter å ha vært verden rundt et par ganger hadde han skjerpet etter gull i California og senere i Alaska. I løpet av femti år hadde han aldri skrevet hjem til Norge. Selvfølgelig hadde han heller ikke hørt noe fra sine slektninger. Da han nevnte navnet på hjembyen, viste det seg å være ikke langt fra Joe Pedersens gamle hjem. Joe selv kjente mannens bror, som var en velkjent forretningsmann i den byen.

Den gamle mannen ble svært opptatt med å stille spørsmål, og det var ingen ende på dem. Og han snakket seg varm og ivrig, og stilte intime spørsmål om ting som han i femti år aldri hadde nevnt. Ja, det var en jente som var årsaken til hans avreise fra Norge. Og alle disse årene hadde gått uten at han hadde sendt et ord hjem.

Hans livshistorie fra alle disse årene ville fylt en stor bok med interessant lesestoff. Men hva er det skrevne ord sammenlignet med ord fra munn til øre? Den gamle mannen gjenopplevde på nytt sine unge år med en jente han aldri hadde vært i stand til å glemme. Når han forteller om henne er han igjen en ungdom med lysende øyne og blussende kinn som viser følelser som fortsatt brenner i hans hjerte.

Joe Pedersen fortalte ham om hans bror som fortsatt var en velstående forretningsmann i hjembyen. Men årene hadde merket ham, og han så ut til å føle seg ensom og ulykkelig, sa Joe. Plutselig gjorde den gamle mannen seg klar til å gå. "Jeg kommer til å skrive hjem, nå --- det er på tide," sa han.

Noen dager senere kom han til å fortelle Joe om noe han hadde sett i avisene. Noen nykommere fra Norge hadde kommet. De hadde vært på Innvandringstasjonen i tre eller fire dager, og var i dårlig forfatning. "Innvandringstasjonen i Victoria er et sted i utkanten av byen hvor fattige innvandrere kan for få gratis husly for en periode. Men de fikk ikke noe å spise," sa han.

Det var en søndag morgen, og Joe gikk for å finne disse menneskene. Han tenkte at han kan være i stand til å hjelpe dem litt. De var i virkelig dårlig forfatning. Det var to menn som hadde forlatt sine familier i Norge for en tid, som nå var kommet hit for å bli med Nils Bergs koloni av nye bosettere. De ville få over sine familier etter at de hadde bygget boliger.

De ble dypt skuffet over å ikke treffe Nils Berg, som de hadde blitt lovet. De få dollar de hadde da de forlot hjemmet ble alle brukt opp, og de to siste dagene i Victoria hadde de faktisk sultet.

Sammen med dem var en ung mor med to barn. Hun hadde kommet fra den nordlige delen av Norge for å møte ektemannen, som hadde sendt henne en billett til Victoria. Hans intensjon hadde vært å møte henne i Winnipeg, der han jobbet, og sammen skulle de dra videre til kysten. Da hun kom til Winnipeg, klarte ikke mannen å møte henne, og en politimann som kunne snakke noen ord norsk språk rådet henne til å fortsette sin reise til Victoria, der hun svært sannsynlig ville finne sin mann ventende på henne. Ett av barna var veldig syk da Joe kom, og den stakkars moren gråt bittert og visste ikke hva hun skulle gjøre.

Joe trøstet disse menneskene det beste han kunne, og ba dem om ikke å fortvile. Det ville helt sikkert bli en løsning. Til å begynne med kjøpte han noen av de mest nødvendige å spise. Før han forlot dem han hadde bestemt seg for å slutte i jobben i Victoria og ta de to mennene med seg til Seattle, Washington, hvor han hadde blitt fortalt at det var mange skandinaver, og det ville være en god mulighet for å få arbeid. I Victoria var det nesten umulig å få noe å gjøre på den tiden av året.

Joe gjorde seg klar til å reise neste dag. Før han forlot Victoria han ga han den ulykkelige moren og hennes barn nok mat til å vare i en uke eller to.

*****
Seattle i dag er ganske forskjellig fra den lille byen Seattle der Joe Pedersen først ankom i dette landet. Seattle er i dag en stor og viktig by, kjent over hele verden.
Mange Pionerer fra femti år tilbake lever fremdeles, noen i byen og andre i nærheten. De husker alle og liker å snakke om gamle dager da Seattle bare var en landsby, og landet rundt det en villmark. De er spesielt stolte av Seattle, for det er en viss sammenheng mellom dem selv og den store byen. Mentaliteten som gjorde at Seattle vokste og blomstret var den samme som trangen bosetterne følte i de tidlige dager da de gikk inn i urskogen og bygde boliger, skoler og kirker.

De var unge da. Seattle var ung. Staten? Det var ingen stat ennå, men de bygde en stat, en av de beste i unionen. Det kunne gjøres fordi alle de unge mennene hadde en pionerånd i seg.

II
*****
Det er nå mer enn hundre år siden de første norske emigranter begynte å flytte vestover over den tilsynelatende endeløse prærien i Amerika. Men ikke før et halvt århundre senere når de ut til Stillehavet. Mange av de kjente norske bygdene rundt Puget Sound var i sin aller tidligste start selv så sent som i 1889. Nå er det enkelt nok til å nå Stillehavet, men det var annerledes i gamle dager da Mr. Mecker kjørte ut vest med sitt team av okser og merket ut den såkalte "Oregon Trail."

Til Puget Sound i Washington kom norske Iver Moe, kjørende med et par hester. Hele veien fra Montana hadde han kjørt. Hugget seg gjennom den ville skogen, bygget broer over elver, og tvunget seg gjennom alle typer ufremkommelige terreng.
Han var den virkelige grunnleggeren av byen Poulsbo og de omkringliggende norske bebyggelser.

Puget Sound, i delstaten Washington, er en gigantisk havn - den største i verden. Den har utseendet som en innsjø, og er godt beskyttet mot Stillehavet. Landet rundt dette innlandshavet er som en liten verden i seg selv, skjult i en stor skog som strekker seg hundrevis av kilometer i alle retninger. Og bak skogen, på vestsiden, står Olympics - de majestetiske fjellkjeder - deres snøkledde topper syv eller åtte tusen fot over havet. Og vendt mot dem i øst rager Mount Rainier, 14 400 fot opp i skyene.

Sent på høsten året 1889 kom to unge menn i en robåt på vei over Puget Sound. Bestemmelsesstedet deres het Poulsbo. Noen tidlige nybyggere hadde allerede fått registrering på gårdene der borte, blant dem Iver Moe og hans tre sønner.

Poulsbo ligger i bukten bak Banbridge Island - skjult bak en rekke andre bukter med nes og viker hvor du enn snur deg. Opp fra vannet dekker en tilsynelatende endeløs grønn skog åser og rygger. I tusenvis av år har det stått sånn, alltid grønt, sommer og vinter. Som et stort, smilende øye, omringet på alle sider av en grønn skog, ligger Puget Sound og ser opp på den blå himmelen.

Mye har endret seg siden året 1791 da den engelske oppdageren Sir George Vancouver kom seilende opp langs kysten av California og Oregon. Bak Cape Flattery på kysten av Washington fant han åpningen i Puget Sound. Etter å ha fulgt strandlinjen til høyre, oppdaget han en vakker fjord under de olympiske fjellene. Så vakker var denne fjorden at han bestemte seg for å gi den navnet Hoods Canal til ære for den strålende Lord Hood av England. Sir George Vancouver ville føle seg veldig trist hvis han kunne se fjorden i dag, for den er ikke hva det pleide å være.

En fantastisk historie kan fortelles om Puget Sound og Hoods Canal. I tidligere tider fylte en isbremorene dette stedet, noe som gjorde det til en ørken som strakte seg langs de olympiske fjellene. Så, på et senere tidspunkt brøt Stillehavet gjennom fjellbarrieren som sto utenfor, sendte sine mektige bølger inn over land, gravde en kanal langs Olympics, og formet halvøyer, øyer, sund og bukter i hundrevis.

Tusener av år kom og gikk, og morenene fra breen forsvant under et dekke av grønne skoger, og Puget Sound lå der, som en Edens hage i lang, lang tid. Men for noen år siden kom en gruppe menn som marsjerende under banneret av den allmektige dollaren, "In God We Trust" var mottoet. Og den grønne skogen visnet og forsvant uansett hvor de marsjerte under dette banneret av den allmektige dollaren. Nå ser åssidene rundt Hoods Canal ut som en svart og øde slagmark.

******
De to mennene i båten rodde med all sin makt for de hadde ca 30 kilometer å ro, og dagene hadde begynt å bli korte. Snart ville det være vinter igjen. En av dem hadde vært i Poulsbo en gang før, for seks måneder siden, og sett seg om etter et stykke land. Han hadde funnet 160 dekar som han likte veldig godt, men landområdet var plassert noen kilometer inne i skogen. Nå var tiden kommet for å ta landet i besittelse, ellers ville han miste sin rett til det. Da de kom til Poulsbo Bay og gikk i land, var det allerede så sent at det var risikabelt å ta til skogs den dagen. De gjorde et bål på stranden, fikk kaffekannen til å koke, spiste sin kveldsmat, og søkte etter et passende sted å sove. De fant det bak et tre i nærheten. Men det hadde ingen hast med å gå til sengs ennå. Det var en nytelse å sitte ved et sprakende bål på stranden. Og når mørket gradvis visket ut konturene av verden rundt dem og kvelden kom nærmere og nærmere, hun satt i nærheten og tilbød sine gaver til dem - drømmer om alt som er kjært for en mann.

De to mennene som sitter der på en ensom strand, omgitt av stillheten av natten, følte fortryllelsen av the Pacific mer enn noensinne. Deres tanker gikk tilbake til Norge til en kjær gammel mor og et hjem som aldri kunne bli glemt. En mild, beroligende vind blåste gjennom natten, hvisker noe om en fantastisk fremtid: bygge nye boliger i en urskog, lage et nytt samfunn med plass nok også for norske hjem. Bevisst sine nye kall, gikk de til sengs med en merkelig følelse av å være på terskelen til en ny tid.

Om morgenen våknet de under en høy, blå himmel. Rett sundet over fra dem, på den andre siden, sto et ensomt lite tømmerhus. En hvit røyk gikk opp fra skorsteinen og fylt dagen med en hjemlig følelse av tilfredshet. Torger Jensen var ute av sengen tidlig i dag - han hadde nok vært ute for å hjelpe noen som var på utkikk etter et sted å bygge et hjem.

Ikke langt fra Torgers tømmerhus sto det en liten hytte bygget av grove bord. Jensens tømmerhus og denne rønna var starten på en by i Poulsbo, og i hytta levde Adolph Hostmark, den første handelsmannen. På vestsiden av fjorden var det ingen hus ennå. Men i går kveld hadde de to familiene som bodde i Poulsbo blitt overrasket over å se et stort bål der borte. De gjettet at noen nye bosettere hadde kommet og "hele byen", ingen tvil, snakket om en stor fremtid for Poulsbo.

De to nykommerne hadde ingen tid til overs, og var ivrige etter å starte så snart som mulig. Reisen gjennom skogen var et risikabelt foretak selv om de hadde bare ca tre kilometer å gå. Det ville bli mye kryping over store vindfall, og gjennom tykt kratt i en skog hvor det ikke var merker som viste at noen hadde reist gjennom der før, og kompass måtte brukes hele tiden.

Joe Pedersen, en av de to mennene, hadde kommet ut av et sykehus i Seattle bare kort tid før og kunne ikke gå uten krykker. Kameraten hans, Magnus Johnsen, var imidlertid i stand til å ta Joe på ryggen og bære ham de tre kilometerne gjennom skogen. Magnus var over seks fot høy, og hadd lemmer som en kjempe. Belastningen på ryggen var hundre kilo, men selv med denne byrden kunne han løfte Joe over vindfall, noen av dem fra fire til seks fot høye. Han lagde åpninger gjennom krattet der Joe kunne krype etter ham. Hvis en bekk måtte krysses, tok bare Magnus 
Joe under armen og bar ham over. Sakte, men sikkert kjempet de seg fram, nærmere og nærmere sitt mål.

Disse mennene var venner fra guttedagene i Norge. De hadde gått på samme skole, og de hadde tjent i det militære sammen. Her i Amerika møttes de igjen og hadde vært sammen nesten et år i Seattle. Som brødre var de, disse to.

De rakk til Joes "landsted" i ødemarken før det ble mørkt, og deres første jobb var å lage et tak de kunne krype under i tilfelle regn. Om dagen gjorde Magnus to turer til stranden for å hente varene de hadde samlet sammen, og så begynte de å bygge et hus. De jobbet både tidlig og sent. Et stort sedertre like ved ble hogd ned og delt opp til planker som de brukte i sin tur for gulv, tak og vegger. Trærne i skogen var så tykke at tre av stubbene kunne tjene som hjørnestolper for huset, men til det fjerde hjørnet måtte de sette opp en stolpe.

Etter en ukes arbeid var huset klart til bruk, selv om det ikke var dører eller vinduer ennå. 
Men åpningene var alle der, og resten kunne settes inn senere. En stort sedertreplanke måtte gjøre nytte som bord, og to stokker, skåret i riktige lengder, ble trygt og behagelig å sitte på. Da rodde Magnus og Joe tilbake til Seattle.

Joe Pedersen hadde sitt eget hus og hjem nå. Ett hundre og seksti hektar land - en stor skog, høye trær ruvende hundre og femti fot eller mer i luften, og mellom disse trærne en stor bjørn her og der. Hjort? Ja, det var nok av dem, og en overflod av rype.

Men selv om Joe nå var den stolte eier av hus og eiendom, følte han ensom. Det er ikke bra for en mann å være alene, så han dro tilbake til Seattle for å gifte seg med jenta han likte så godt. Hun hadde kommet hele veien fra Norge og funnet ham på sykehuset. Neste gang skulle det være tre i robåten fra Seattle til Poulsbo. Magnus hadde lovet å bli med dem igjen for å bære matforsyninger, nok til å vare gjennom det meste av vinteren, og Joe trengte også litt hjelp til å lage en sti fra skuret ned til bukta.

Da Joe kom tilbake til Seattle, ble han der akkurat lenge nok til å gifte seg. Så ble hans få eiendeler båret ned til robåten, og de tre av dem tok avsted for fremtiden hjemme i Poulsbo. Da båtlasten hadde blitt båret opp til hytta i skogen, skiltes de to vennene.

Men Magnus fikk ikke dra tilbake til Seattle. Han gikk til fots gjennom den ville skogen til sin egen gård 55 kilometer sør for Joe Pedersen sin plass. Også for ham var det en jente som ventet på å flytte inn, når han hadde bygget sitt lille tømmerhus. Men, "Ingen kjenner dagen før solen går ned," pleide de å si i Norge. En dag Magnus var på vei til en matbutikk i den øvre enden av Hoods Canal da en ulykke inntraff. Båten hans var liten og seilet var for stort. Ute på fjorden kom en stormbyge og båten hans hvelvet. Han lå i vannet hele natten og holdt på kanten av den veltede båten, drev flere kilometer, og ble til slutt skylt i land på motsatt side av fjorden, mer død enn levende. Han krøp på hender og føtter til et tomt skur på stranden, og det ble han funnet om morgenen.

Ikke langt fra stedet hvor han drev i land var det en tømmerleir. De bar ham til leiren og i et par dager var han tilsynelatende så sterk og godt som før. Formannen var veldig ivrige etter å ansette den norske giganten å arbeide i hans skogsleir og Magnus aksepterte jobben han ble tilbudt.

Kort tid etter at Magnus begynte å jobbe i leiren, ble et stort tre hugget ned i nærheten av der han arbeidet. Det falt ned over ham, og han ble drept på stedet. Slik var skjebnen tilrettelagt for Magnus Johnsen. Joe Pedersen levde til å bli en gammel mann, men hans venn måtte dø ung og i sine beste år. Den unge jenta som ventet at han skulle komme og ta henne med til et lite hjem i skogen ventet forgjeves. Det sies at: "Alt som skjer er til det beste", men det er helt uforståelig.
Det er så mye at vi mennesker ikke har mulighet for å forstå.

*******
Poulsbo fikk sitt navn fra et sted i Norge hvor Iver Moe hadde sitt hjem. Iver var den første postmester i Poulsbo, og den første skolen som ble holdt i distriktet ble holdt i hans hjem. Skolemesteren var G.W. Clausen, som senere ble kommunens offisielle representant og deretter statlig revisor i tjuesju år.

Poulsbo ble befolket nesten utelukkende av nordmenn og ble sentrum for den skandinaviske befolkningen i de omkringliggende distrikter. Poulsbo fikk tre kirker, og like mange predikanter. En kirke ble også bygget i det norske distriktet kalt Vinland. Nord for Vinland lå Breidablik (det hedensk norrøne navnet på himmelen), og i øst var de fruktbare dalene i Gudbrandsdalen, et annet distrikt befolket av nordmenn. Og sørover fra Poulsbo lå Pearson og Scandia - favorittområder for svenskene. Lincoln-distriktet øst for Poulsbo hadde en spesiell tilknytning for mennesker fra Nord-Norge, Vinland for folk fra den midtre delen av Norge, mens Breidablik fikk sin andel fra overalt.

Iver Moe startet som vedhugger, men endte som "Kongen av Poulsbo." Ut fra hans utseende ville ingen mistenke at Iver var en "konge". Han var beskjeden og inkarnasjonen av enkelhet, og dette kan ha vært årsaken til at mang en smart ”Yankee” ble uventet overlistet.

Iver Moe sluttet sin vedhogstvirksomhet og startet tømmerdrift, først i liten skala. Gradvis vokste hans tømmerdrift til å bli ganske stor, og han tjente masse penger. Senere gikk han inn i dampskipsvirksomheten. Han fokuserte på person og godstransportvirksomhet mellom Poulsbo og Seattle. Han kjøpte og bygde båter for å konkurrere med andre som var godt etablert i farten.
Iver klarte å holde sin egen i gang, og gang på gang ble hans konkurrenter slått.
Den tilsynelatende enkle bonde fra Poulsbo var for lur for dem.

Iver Moe var dypt interessert i religiøse spørsmål. Han bygde sin egen kirke(¤1), og senere ga han den til fellesskapet. Han hyret sin egen predikant og ga ham sin egen datter i ekteskap. Sammen med sin sønn og svigersønn, forkynneren, bygde han et norsk barnehjem og også et gamlehjem. 
De store hvitmalte bygningene ligger høyt og kan sees over hele bukten. 

Iver Moe er død nå, men kirken og hjemmene han bygget er fortsatt der som et monument over hans dager med arbeidsinnsats. Institusjonene er en arv fra den norske "King Iver Moe", en mann som ga sine landsmenn ikke bare en kirke og de to hjem, men også hjalp dem å få en status i samfunnet. Takket være slike menn som Iver Moe, høres navnet "norske" bra ut her på kysten.

De fleste av pionerne i norske distrikter rundt Poulsbo ble født i Norge, men mange hadde hatt farmer i Midtvesten før de kom. De var alle i sine beste år, og hadde utmerket helse og masse mot, men svært lite penger. Mulighetene var omtrent lik for alle. Hardt arbeid og nøysomhet måtte utøves av dem som slo seg ned i skogene i Washington for å bygge og bo. Det tok nybyggerne mange år med hardt arbeid å få en åpning i den dype skogen. Gigantiske trær, seks til åtte fot i diameter og et par hundre fot høye falt ikke på det første slaget. Mang en dråpe svette ble igjen fra mennene som jobbet på glenner og marker i Washington.

Den unge generasjonen som nå vokser opp kan umulig forstå hvilket overveldende arbeid de tidlige nybyggerne utførte. Skogen, som det var da, har forsvunnet. Den unge veksten av trær som har erstattet den gamle har ikke har noen likhet med den skogen.

Det er også en forskjell mellom den gamle og den nye generasjonen av menn og kvinner. Pionertiden har gått, og kommer aldri tilbake. Og de store skogene i Washington er en saga blott. Sykelig og blek vises den nye tid, sammenlignet med den gamle skogen.

Pionertiden - en vakker drøm, endte for mange en nybygger som et mareritt, som en dårlig natt med triste visjoner. Mangt et hus som var ment å være et hjem for norske etterkommere står nå med tomme vinduer og et forlatt uttrykk, og ser på tilfeldige forbispaserende. Som gamle spøkelser står slike hus i veikanten og forteller sin triste historie om en gammel pioner som til slutt døde. Ingen av barna ville ha det gamle hjemmet og alle forlot hjemstedet og dro til byen. Den øde gård ble til slutt en ruin og ble solgt til kommunen for ubetalte skatter. Bregner, ugress og kratt er nå spredt over mangt et jorde som en gang ble ivaretatt med omhyggelig pleie av nybyggeren som jobbet tidlig og sent for å gjøre dette til jorder ut av villmarken.
Men ingen bryr seg. Hvorfor skulle de? Jordbruk på slike jorder lønner seg ikke, sier de. 
En måtte være en tosk om en tok på seg slike problemer. Dette sier de fordi de aldri har følt pionerånd og ikke vet betydningen av det.
********

Verktøyene pioneren hadde med da han gikk inn i skogen var få og enkle: en sag, øks, en spade, og en hakke var noen av det mest nødvendige. Som en gave fra hjemmet i Norge hadde pioneren et par hender som kunne holde, og en arm som kunne svinge en øks eller trekke en syv til ni-fots sag. Han hadde en rygg også, som kunne tåle en hel dag med å grave ut de enorme store fururøtter - en rygg som i årevis i omgang etter omgang kunne holde i milevis gjennom skogen. God helse og en urokkelig vilje var den eneste kapitalen pionerne hadde da de startet, og de fleste av dem gjorde godt med dette utstyret.

Etter en stund ble det en lysning rundt hytta, og litt etter litt vokste åpningen seg større og større. Trær falt, det ene etter det andre, til det så ut som en slagmark rundt dem. Trærne som ble felt måtte sages opp i kortere lengder slik at tømmeret kunne rulles sammen og brennes. Tømmeret som kunne flyttes ble rullet inn mot de store trærne som ikke kunne flyttes, og de store haugene ble laget på den måten. Etter en stund var åpningen rundt huset stort nok til å slippe inn et glimt av den blå himmelen, og en dag smilte strålende sol ned på den travle nybyggeren.

Hver kveld gikk han ut for å se på dagens arbeid, fordi det var slik en stor tilfredsstillelse for ham. Det inspirerte ham å se tusenvis av lyse øyne se på ham ovenfra. Det var vanlig at de strålte og blunket til ham, men den største gleden av alt var første natten månen kom på et kort besøk. Månen i all sin prakt satt på en hvit himmel og begynte å trenge gjennom over alt, kaster sitt lys inn mellom de nærmeste trærne og bort til kanten av skogen på den andre siden. Den fattige nybyggeren hadde et av de mest fantastiske øyeblikk i hele sitt liv, noe han alltid husket siden. Alle trærne rundt den lille klaringen syntes å stå frem i all sin prakt, svøpt i hvite månestråler. En så vakker måne hadde aldri vist seg for disse høye trærne siden de var svært unge, og det virket som om de alle sto der akt og at himmelen var kommet ned til jorden. I det samme virket åpningen i skogen som en stor kirke hvor alle trærne kom frem for å be sin ”Ave Maria”.
Johannes var bare en vanlig arbeidstaker, men den kvelden følte han seg i ett med all naturen.

Johannes og hans lille verden blant de store trærne ble et øyeblikk forvandlet til et sentrum som alle verdener sto i stille andakt rundt og dyrket den store ukjente Gud. Den stille, månelyse kveld syntes å puste.

Det er et universelt liv som animerer all skapelse. Og det er en himmelsk symfoni som høres gjennom alle steder - en evig salme rungende gjennom all evighet. Ingen av pionerne hadde tid til å føle noen ensomhet. Folk som bor ute i Guds frie natur har kameratskap nok.

En kveld i skumringen seilte en ørn over klaringen på sine brede vinger. Høyt over tretoppene seilte den ved hjelp av sine vinger med nåde og stor anstendighet, forsvinner på den andre siden. Den kommer snart tilbake, gjør en krets over hele åpningen slik som om for å bedre studere alt.. Sikkert nok, her var et menneske som var i arbeid mellom trærne. Så langt tilbake som han kan huske var dette første gang et menneske hadde blitt sett så langt inn i skogen her i bygden. Men Johannes enset ikke den ensomme seileren. Han gikk inn for å spise sin kveldsmat og ta en sårt tiltrengt hvil. Men etter en stund gikk han ut igjen og gikk rundt i klaringen. Følte seg glad og tenkte på at dette stedet forandret seg til et grønt felt, beskyttet av et nylaget gjerde og en port foran huset sitt. Hjemmet i hans drømmer. Ja, han får ting sammen ganske godt. Han hadde virkelig gjort bedre fremgang enn det som kunne forventes. Snart måtte han bygge en låve og en stall. Det ville, etter en stund, være en hest og en ku å ta vare på. Han kunne se det tydelig for sine øyne: grønne åkrer og enger, et hvitt våningshus, en rød låve, og en stall. Han kunne også høre lyden av kubjeller fra et beite og støy i hønsehuset fordi en høne hadde levert et egg. Og bare tenk på det - en babystemme i sitt hjem.

Johannes gikk rundt de store hauger av tømmer han hadde stablet sammen i løpet av dagen. Hvorfor ikke starte branner over hele rydningen, akkurat nå - det brente alltid best om natten, og det var en fryd å gå blant de brennende hauger og se på alle disse brannene. Han gikk inn og hentet fyrstikker, og den ene haugen etter den andre ble tent. Flammene steg høyt opp i luften og overalt fløy gnister opp og deretter falt som et regn av levende ting i stor forvirring. Det spraket og knitret. Det var fresing og detonasjoner. Den stille kveld ble plutselig fylt med et skjult liv fra en usynlig verden. Ble til skjulte krefter som slippes løs for å gjøre sitt arbeid, å legge i aske det som det hadde tatt evigheter å produsere. For å endre grønn, levende skog til en haug av ødeleggelse. Ja, han hadde hjelp nå, mye hjelp den kvelden - en usynlig hær fra elementene jobbet for ham. Hvor kom de fra? Var de tjenere til det gode eller dårlige kreftene? Var de tjenere av livet, eller kom de med sin budgivning fra døden? Hvem kan fortelle? Liv og død tjener den samme Gud.

Johannes følte seg sikker på at en dag ville det bli mer og mer grønt over askedungene som var igjen fra brannens undergang. Fra de store bluss over rydningen steg brannen høyt i luften - liv og død var på spill - et gnistregn fløy ut, skinte i mørket, og forsvant til slutt - endret til en annen form for eksistens. Slik er også gåten av den menneskelige sjel som forlater den fysiske kroppen.

Brenning av tømmerhauger om natten er et minne som de gamle pionerne aldri glemmer. De fleste av dem har funnet en spesiell glede og tilfredsstillelse i å se på ilden. De kunne stå slik i egne tanker i lang tid med en bevisstløs følelse av et forhold med noe utenkelig - sitt eget selv. En manns sjel er noe som aldri kan bli sett: det er et pust fra Gud.

I en brennende ild kan finnes et svar på spørsmålet om liv og død, og også av det bunnløse mysteriet vi kaller Gud. En flamme av ild kan ernære og ødelegge på samme tid. Over en ulmende haug av aske flimrer flammene frem og tilbake. Slik er en manns liv, og hånd i hånd vil liv og død forenes over en manns grav.

Uvillig rev nybyggeren seg løs fra brannens fortryllelse. Å se på brannen ga ham selvtillit, glemsel og en herlig ro i sinnet. Hvile for både sjel og kropp.

Fortryllelsen som trekker en - den uutgrunnelige, mystiske verden som omgir flammende ild på nybyggerens rydning - er noe som er helt fremmed for de fleste av dagens generasjon.

*********
I tre lange år bar Johan Løvseth store bører på ryggen. Det tok så lang tid før han hadde god nok vei over de fire kilometer opp fra fjorden for å komme gjennom skogen med en hest. Han fraktet alt, hovedsakelig mat, men også andre materialer som måtte transporteres på samme måte.
Når åpningen i skogen ble større og feltet begynte å bli grønt, var planene i gang for et nytt hus. Hver gang Løvseth dro over til Seattle for å få noen dagers arbeid, for å tjene penger til noe mel, sukker, kaffe og andre nødvendigheter, drømte han om det nye huset. Allerede sto det foran øynene hans, stort og flott, hvit og skinnende. Som et lite slott, endatil hadde det et lite tårn, en balkong, og alt som hører til. Hver gang han dro til byen tok han noen bygningsmaterialer med seg hjem. Alt det båten kunne bære.

Alle pengene hans ble brukt, men han rodde til sin landingsplass i godt humør. Lykkelig og tilfreds bar han last etter last opp til rydningen sin i skogen. Det måtte være mang en tung belastning, han hadde båret så mye at ryggen var sår og hvert ledd og lem i kroppen hans verket. Men alltid sto visjonen om et nytt hus foran ham, og stadig trasket han med lasten sin. Han hadde sin trøst i hver r belastning at når han kom hjem, var det en mindre igjen på stranden. Og det hjalp fantastisk å ha det i bakhodet.

Dagene gikk og ble til år, men fortsatt bar Johan Løvseth sine tunge laster opp fra fjorden. Han var fortsatt ung, og han hadde tiden foran seg. Ungdommens største velsignelse er håp - grønn som den lovende våren - og et slikt håp hadde Johan i fullt mål.

Hvis det skjer at en "smart" forretningsmann leser dette, vil han uten tvil si: "Den stakkars Løvseth kunne ikke vært helt rett i toppetasjen hvis han fortsatte i årevis med å bære materialer for et hus som bare var et luftslott.” Hvordan kunne han forvente at det vil lønne seg å bygge et herskapshus så langt inne i skogen hvor han aldri kunne vente å få noen inntekter fra det? "

Men Johan så det helt annerledes. For ham var det en lønnsom virksomhet som han aldri hadde angret på. Han hadde aldri vært så lykkelig som i de årene da han fraktet byggematerialer til huset sitt.

Endelig, etter tre år, var veien slik at en hest eller en ku kunne komme gjennom på den. Johan følte seg veldig glad den dagen han kom hjem med den første kua. Det var en stor begivenhet. Et nytt kapittel i hans pionersaga hadde startet. Han hadde kommet til en ny milepel på veien. Han følte det som om han skulle til en fest da han kom inn i huset med det første spannet med melk i hånden.

En dag, ikke lenge etter at kua ble brakt hjem, rodde han over til Seattle for å prute på en hest. Han fant hva han så etter, men han måtte skille seg av med sin siste dollar for betale for hesten. Han håpet imidlertid at kapteinen på den lille dampbåten mellom Seattle og Poulsbo ville være ettergivende nok til å ta hesten over og vente en kort tid på betalingen. Men kapteinen ble irritert. Han kunne ikke gjøre det, det var ikke hans måte å drive forretning på, sa han. Den stakkars nybyggeren var lei seg, men det hjalp ham ikke veldig mye.

Tidlig neste morgen var Johan Løvseth var på vei til Poulsbo med hesten. Han hadde jobbet hele natten med å lage en flåte av drivtømmer fra en strand i nærheten av Seattle. Det var heldig at han hadde nok til å kjøpe spiker til å feste plankene og å lage et ordentlig rekkverk rundt hesten.

Det var litt av en risiko å transportere en hest på en tømmerflåte over sundet, med bare en liten robåt for tauing. Men Johan tok sjansen og startet i god form klokka fem om morgenen.

Tidevannet var rett og været var bra. Alt gikk pent før han var halvveis over sundet. Da kom en stor og tung dønning som nesten veltet flåten. Hesten ramlet flere ganger, men heldigvis holdt rekkverket og reddet den fra å bli vasket overbord. Johan rodde for harde livet. Det virket tvilsomt om han kunne nå over på den andre siden, for han drev mer og mer mot havet på lesiden. Det var et svært usikkert hvor lenge den lille båten kunne holdes flytende.

Været ble ikke bedre, og en lang natt kom på. Hva kunne gjøres? Ingenting, bare å ro. Og Johan rodde. Rodde så det svartnet for øynene hans.

Den dagen tok endelig slutt, og natten kom. Hesten var fortsatt på flåten, men mer under enn over vann. Mannen i båten rodde som før og prøvde å holde båten opp mot vinden så mye som mulig. Etter en stund ble hesten på flåten og mannen i båten oppslukt av stormen og den svarte natten.

På kvelden den neste dag nådde Johan Løvseth bukten i Poulsbo. Han fikk hesten i land og gikk hjem mens han leide hesten etter seg. Han var dødssliten, og han kunne bare så vidt komme seg hjem. Men nå hadde han ei ku og en hest på stedet, og han hadde begynt på fundamentet for et nytt hus.

Omtrent på denne tiden hadde en ny familie kommet fra Norge: Syver og Maren Bjørknes. De hadde solgt sin gård og kom hit på jakt etter et sted hvor de kunne lage et nytt hjem. Så de dro innom Johannes og bekjente fra Norge for å lære om stedet og forholdene her ute. De følger sine venners råd og de kjøpte et stykke land i Vinlanddistriktet. En eiendom med strandlinje på østsiden av Hoods Canal. Syver likte stedet veldig godt. På mange måter så det ut som Norge, og han kunne dra på fiske som han hadde gjort i gamlelandet.

Faktisk var det et nydelig sted der nede hvor Syver og Maren hadde sitt nye hjem. Over fjorden raget de olympiske fjellene i all sin prakt. Grønne skoger kledde fjellsidene høyt opp til de snøkledde topper. Fjellene var badet i strålende solskinn hver morgen og smilende reflekterte de lyset tilbake over vannet til nykommerne fra Norge.

Men Maren kunne ikke se skjønnheten i det og hun kunne ikke føle seg hjemme i de nye omgivelsene. "Men synes du ikke det er ganske fint her?" spurte de henne. "Og disse fjellene, er de ikke store og flotte!" sa de. "Ja, alt er stort her, fjell, skog, alt er stort - for stort", sier Maren. Stakkars Maren! Hun var ikke i stand til å tenke på noe annet enn Norge.

En dag kom Syver hjem og fant henne gråtende. Hvorfor gråt hun? "Oh! Jeg vil aldri kunne føle meg lykkelig her. Jeg ser ingenting her som gjør meg glad, eller noe som jeg har et forhold til. Skogen står rundt meg, høy og mørk, og ytrer ingenting som jeg kan forstå. Fjellene der borte på den andre siden er alle så rare og hovmodige, og de synes ikke å bry seg om en stakkar som meg. Hvert tre og hver stein i Norge var kjært for meg, og det hele virket så nært. Den gamle fjorden som noen ganger smilte inn i mitt lille hjem og andre ganger gikk forbi i stor harme, snakket alltid til meg, og jeg forsto den så godt. Min Gud! Hvordan vil dette ende til slutt? " hikstet hun.

Syver visste ikke hva han skulle gjøre, men prøvde å trøste henne det beste han kunne: "Prøv å glem Norge, Maren. Det vil bli bedre etter hvert. Alt vil se annerledes ut når du har vært her en stund skal du se..! "

Men det ble ikke noe bedre. I vinter, kort tid før jul, ble Maren syk og måtte gå til sengs. Hun ble aldri bra igjen. Sykdommen viste seg å være galopperende tæring(tuberkulose), og det tok bare noen få dager før døden tok henne.

Maren var borte, og Syvers hjem ved Hoods Canal ble et tomt og øde sted uten henne. Syver ble alene med en flokk morløse barn. Den yngste var bare to år gammel. Deres mor var kledd i pen hvit lin, laget i Norge, og hun holdt en gammel norsk salmebok i hendene. Rundt kisten sto noen alvorlie menn. De hadde kommet fra den spredte bebyggelsen i skogen. Syver satt med sin lille to år gammel gutt på kneet, de andre flokket seg ved døren og gråt. Da lokket skulle spikres, ble en av de små jentene så overveldet av sorg og smerte at hun prøvde å få tak i hammeren. I sin fortvilelse ropte hun på moren om å komme tilbake. Det tok litt tid før faren kunne roe den lille.

Før de førte den døde ut tente de et stearinlys og satte det på kisten. Deretter ble det sunget et vers fra salmeboken og en av mennene foldet hendene og sa Herrens bønn.

De førte den døde åtte kilometer til kirkegården ved Poulsbo. Det var ingen vei gjennom skogen ennå. Som regel er det svært lite snø på Stillehavskysten. Men den vinteren da Maren døde var det mye, og det var en vanskelig oppgave å bære kroppen åtte kilometer i snø og dårlig vær gjennom skogen.

Marens begravelse kastet en svart skygge over den tidlige perioden av pionertiden i Vinland. De som fortsatt lever og husker, glemmer ikke så lett begravelsen. Noen få menn bar en svart kiste mellom seg og løftet den døde kroppen med forsiktighet over vindfalls og hindringer av alle slag. Svært lite ble sagt. De få ordene som ble talt ble ytret i en lavmælt stemme. Alvoret i den anledning ble intenst følt av dem alle. En av deres egne, den første, en som hadde dødd som et offer for hjemlengsel - en sykdom som i noen tilfeller var uhelbredelig - var ikke med dem lenger.

På en høy ås med utsikt over bukten Poulsbo og det omkringliggende landområde står den Norske Lutherske Kirke. Rundt den er de gamle pionerne i Poulsbo og omegn er stedt til hvile. Også der er det støvet som er igjen av Maren, selv om hennes grav ikke kan bli funnet. Men det spiller ingen rolle: en liten jente kalt Maren, oppkalt etter sin oldemor - og det er andre jenter som henne - er linken som binder fortid og framtid sammen. Slike jenter binder også sammen de gamle hjem i Norge og de nye boliger i Amerika og lager en nasjon ut av to.

En stor sammensmeltning utformes her i Amerika. Folk av hvert språk, religion og rase blir mer og mer bevisst på å være ett. Alle kom de hit med sine forskjellige idealer og ambisjoner. Og de hadde med seg sine stammeminner fra tusen år tilbake. Det er alle disse minnene som de ulike nasjoner har brakte med seg som, satt sammen, har gjort USA til hva det er i dag.

En mann ved navn Hans Jensen bodde i en liten tømmerhytte ikke langt fra Johannes. Hans og Marie var fattige, som alle de andre nye bosetterne. Men Jensen var en drivendes kar og hadde gjort regelmessige turer til Seattle i robåten sin for å få noen dagers arbeid når matforsyning ble lav.

En natt, like før jul, var han på vei hjem. Han hadde jobbet i Seattle lenge nok til å kjøpe litt mat, også gaver og små pyntegjenstander av forskjellige typer til å henges på juletreet. Den eldste gutten var med ham, og begge var i godt humør og snakket om julen og hvor hyggelig de skulle få det. Men plutselig kom de inn i en storm som kantret båten deres. Hans fikk gutten bundet fast til båten, og de lå i vannet hele natten og ropte om hjelp. Om morgenen ble de oppdaget av fyrvokteren, en kilometer eller to unna.

I løpet av noen dager var Jensen i stand til å fungere igjen, og en ny forsyning ble kjøpt til jul. Men det hadde vært tårer og svart frykt i Jensens hjem fordi de hadde ikke hørt noe fra Seattle og de to var ventet hjem for lenge siden. Julaften var for døren og Johannes gjorde sitt beste for å oppmuntre Marie. Men til ingen nytte. Så, i skumringen om kvelden hørtes to velkjente stemmer i enden av lysningen. Far og sønn, begge tungt lastet, kom hjem. Det hadde vært nære på, og det var ikke de eneste.

Både Hans og Marie Jensen er døde nå. Hans døde forholdsvis ung. Marie levde lenge nok til å bli et offer for den nye mani- bilen. Hun ble påkjørt og døde kort tid etter.

"Jim" - Jens Hansen - kom til Vinland noen år senere og bygde en gård mellom Hans Jensen og bukten. Jim var sjømann og ugift. Han bygde seg en liten skonnert og startet kveitefiske alene. I en storm han ble drevet så langt til havs at det tok ham over en uke å nå kysten igjen. Han ble selvsagt gitt opp som tapt, og stor var forbauselsen da han en dag kom seilende inn i bukten i Poulsbo.

Å rydde land på gården sin var noe Jim ikke likte veldig godt, så om ikke lenge startet han på nytt. Denne gangen var det intet mindre enn en tur til Sør-Amerika han hadde planlagt. Han tok byggevarer med seg fra gården sin, alt båten hans kunne ta, sa adjø til sine naboer, og reiste ut. Hans lille skonnert ble funnet kantret utenfor kysten av California. Jim hadde mistet livet i jakt på eventyr.

**********
Flere og flere nybyggere ankom til de norske bosettingene rundt Poulsbo, og byen begynte å vokse. Midt i sentrum av byen bygget en mann ved navn Paul Vahl et stort skur til oksene sine Han var en av de første til å starte tømmerdrift i nærheten av Poulsbo. Kun okser ble brukt i starten for å dra ut tømmer. De var store og veldig sterke dyr.

Iver Moe, som hadde sin skogsleir nord for Poulsbo, brukte også okser i begynnelsen, men han kjørte dem aldri selv. John Nelson var den første til å bruke hester, hans leir var øst for byen. Vest i bukta, langs Hoods Canal, var Johan Løvseths territorium for tømmerdrift. Men han brukte aldri okser. Hesten han brakte over fra Seattle på flåten var ikke mye verdt i en tømmerleir, så derfor dro han til Seattle igjen. Denne gangen kjøpte han tre par store trekkhester, og de ble sendt til Poulsbo med en dampbåt i stedet for en flåte.

Det er én av de gammeldags tømmerhuggere som må nevnes, Ole Thompsen, som hadde sin leir i Breidablikdistriktet. Han brukte okser lengre enn noen andre. Nå er de ikke brukt okser i tømmerleirene lenger, og heller ikke hester lengre. De har bygget jernbaner for å frakte ut tømmeret. Lange rekker av jernbanevogner kjøre i en evig strøm, lastet med Washingtons største stolthet, Douglasfuru.

Den store skogen vil snart være en saga blott. Selv minnet om den vil gradvis forsvinne. En stor hugst har alltid vært utført i disse skogene. Det startet i det små da de første bosetterne begynte å gjøre sine rydninger i skogen. De gikk med til å bygge boliger. Det fikk ikke hjelpe, mange furutrær måtte bli ødelagt - brent til aske.

En stund senere, kom Paul Vahl, Iver Moe, John Nelson, Ole Thompsen og Johan Løvseth med sine små tømmeranlegg og tilbød seg å gjøre bruk av den minste delen av de fine trær. Tømmerhuggerne ble sendt ut i skogen for å plukke ut de fineste trærne. Ved å bruke "klatrebrett" kunne de klatre opp ti meter eller mer hugge og sage. Og når treet ble felt, ble den nedre delen (den såkalte "lange stumpen") saget av å ende å råtne i skogen. Da målte de av en tømmerstokk eller to i midten av treet som skulle hales ut og selges. Hvorfor kunne ikke de ta hele treet som de gjør nå? Fordi fabrikkene ikke ville kjøpe noe annet enn det aller beste.

Men med forsettlig sløsing og ødeleggelse følger alltid en egen tung straff. Som en rasende hevnende engel, kom en uslukkelig brann til å rase gjennom skogen, pløyde opp de høye trærne, merker dem til å dø om et år, eller når den skulle velge å komme tilbake. Den sirklet rundt til hver og en av de nye bosetterne, kastet gnister over små tømmerhus, snerrende og grell gjennom vinduene, og fylte alle hjerter med en dødelig frykt. Da den var borte, sto den vakre grønne skogen der svart og forlatt.

Ødeleggelsen i de tidlige dager var ille, men det var noe som kompenserte for tapet. Alle de små tømmerleirene, som helhet, ga arbeid til mange menn, og den største delen av disse mennene var nybyggere..

Nå er ødeleggelsen av skogen av en annen type. Det er en industriell ødeleggelse, en ran av enorme verdier som for det meste ender i hendene på noen få. Monstermaskiner som nå brukes bidrar ikke til å bygge nye boliger i Washington. Fra en gammel pioner sin måte å se det på har den nye tid mange alvorlige sider.

Selv om Johannes nå er en gammel mann, er han likevel veldig interessert i den fantastiske nye epoken vi lever i. Han har klart å holde sin sjel ung, og han er en født optimist som tror at de evolusjonære krefter gradvis vil bringe oss nærmere vårt mål. Men han er også klar over de destruktive krefter som er i arbeid. Hans pionerliv i en grønn urskog ut på Stillehavskysten vil alltid bli husket som lykkelige dager. I stillheten fra en slik skog kan en mann kommunisere med naturens store Gud, finne sitt innerste selv, og redde sjelen fra å bli tapt i flyktige skygger av uvirkelighet. Johannes har noen kjære minner fra et nabolag med gode og sanne venner, alltid nyttig og snille mot hverandre.

Livet var ganske vanskelig til tider. Han husker to av hans nærmeste naboer som ble brakt døde hjem fra tømmerleirene der de hadde jobbet. Et tre var blitt felt over en av dem, den andre kom under en rullende stokk. Enslige enker med mange barn ble forlatt i begge hjemmene. Til tider var det svært lite mat igjen, men ingen sultet. Folk hjalp hverandre så godt de kunne.

Flere og flere menn kom på jakt etter jord. For det å få et hjem var det viktigste i alles tanker i disse dager. Det var et travelt liv i hele nybyggerområdet - ingen var inaktive. Det var mye å gjøre, og arbeidet hadde ennå ikke blitt en forbannelse. Nye boliger ble bygget i skogen. Det ble tent i ovnen i nye hjem og røyk fra en ny skorstein ga en vennlig hilsen uansett hvor du gikk. Det var barnestemmer, roping og latter. Utposter for en ny generasjon hadde kommet, og det var behov for et skolehus. Naboene gikk sammen, alle som en, for å bygge den. Litt senere gikk de også sammen og bygde en kirke.

Tiden kom og gikk, men de norske bygdene rundt Poulsbo var kommet for å bli. De nye bosetterne levde sine liv som vanlig. Naboer møttes og tok seg tid til en hyggelig prat med hverandre. Ganske ofte hadde de små sammenkomster, fester og feiringer av ulike slag. Det hendte også at en vandrende predikant kom for å forkynne evangeliet her og der i bosetningene.

Folks skikker og oppførsel var omtrent det samme som i Norge - ikke noe bedre, ikke verre. Det var noen kirkemennesker som lot til å være veldig bra, og det var et stort flertall med halvt om halvt - ikke så veldig dårlig, og ikke ufeilbarlig bra. De gikk til evangeliske møter og noen ganger til en dans. Nå og da kunne de til og med til ta et glass for mye, noe som fikk dem til å føle seg litt for glad. Men sett under ett, var de mange gode mennesker.

***********
I Poulsbos pionerhistorie er det en dag som skiller seg ut over alle andre dager - den syttende mai! For menn av norsk avstamning, uansett hvor de måtte være her på jorden, kommer syttende mai til dem med kjære minner. Det er Norge i dag - symbolet på det gamle hjem og av alt som er nærmest deres hjerter: far og mor, søstre og brødre - og av selve stedet, lite og uvesentlig som det kan være, men et uansett et hjem. Syttende mai er også et minne om Norge på vårparten, en vår som aldri kan sammenlignes med den Norge har.

Ett år ble det bestemt at Seattle og de norske bygdene rundt Puget Sound skulle feire syttende mai i Poulsbo, siden stedet var kjent for å ha den mest tallrike norrøne befolkningen rundt Puget Sound. Syttende mai samme år viste seg å være en stor dag for Poulsbo, en dag som de som var heldige nok til å være der aldri vil glemme. Det var som om hele Norge hadde flyttet ut til Stillehavskysten.

Poulsbo Bay var fylt med dampbåter, seilbåter, robåter, og alle slags farkoster. Folk kom landveis gjennom skoger, over dårlige veier. De kom også der det var ingen veier, de kom i en slik styrke at det var utrolig å se. Det var som en åpenbaring. Ingen hadde drømt at det var så mange.

Hvilket tap det må ha vært for et lite land som Norge å sende bort så mange av dets beste menn og kvinner! Det var over sju tusen av dem i Poulsbo den dagen.

Merknader

Andre kilder tyder på at denne erklæringen ikke bør tas helt bokstavelig. Iver Moe ga tomten og var en tung bidragsyter til byggingen av kirken. Hans sønn svigersønn, Pastor Tollefsen, var den ledende ånd i byggingen av barnas hjem, men ideen ble foreslått av en pastor Moe i Tacoma som et middel for omsorg for en rekke norske barn som ble foreldreløse på grunn av en epidemi. Gamlehjemmet var resultatet av et tilbud fra en gammel soldat å gi en del av eiendommen i Tacoma i retur for støtte resten av sine dager. Til alle disse foretakene var det mange bidragsytere, selv om den opprinnelige stimulus kan spores tilbake til Iver.

Tilleggsinformasjon 

Av Einar Nielsen

 

Huset John Storseth drømte om og bygget i Vinland – Poulsbo

 
 

 
 

John Størset (Storseth) familie og ettekommere i USA

 
 

 

 

 
John Størsets yngre bror Ingebrigt utvandret også til Amerika og slo seg ned i Poulsbo. Mange andre fra Hemne slo seg også ned der, blant andre Peder Laurits Strand, sønn av læreren Peder Strand på Vinjeøra.

Mere opplysninger kan finnes på nettstedet Hemneslekt.


 

Poulsbos beliggenhet

 
 

 
     
 

 



   

Ta kontakt

  • post@hemneslekt.net

Webmaster melding

Vi forsøker å dokumentere alle opplysningene. Hvis du har noe å tilføye, ta kontakt.