|
|
Tilbake til historier / Back to histories |
Mitt hjem var en liten gård mellom et høyt fjell og en fjord. Jeg var den tredje av fem jenter, en gutt kom til slutt. Allerede før jeg begynte på skolen, måtte jeg, såvel som mine eldre søstre, gå til bestemor for å lære å lese. Det var ganske enkelt å være lærer da.. De to første årene, hadde vi kvinnelig lærer, men senere fikk vi menn - en ganske gammel mann, men de fleste av oss likte han. Vi ville ikke for alt i verden komme til skolen uten å kunne leksa. Vi hadde også en yngre mann som vi ikke likte så godt, og selvfølgelig gjorde vi ikke vårt beste. Jeg likte han ikke når han ble sint - han brukte å bite seg i leppene, og det svarte håret på fingrene stod rett opp. Om vinteren vasset vi i snø til over knærne, og jeg er sikker på at det var over 3 km - kanskje mer. Det er vanskelig i dag å tenke seg hvordan vi hadde det, men skolen varte ikke så lenge, kanskje seks eller sju år. Så var det å gå og lese til konfirmasjon, og så var vi voksne - kunne sette opp håret og gå i lange skjørt. Mens jeg gikk på skolen, var det min jobb å hjelpe far med å gre fiskegarna opp i båten. Garna hadde tørket siden dagen før, og jeg festet et trestykke (flottør) til min side mens far festet en sten til sin side. På den måten ble garna stående på høykant i sjøen - fisken kom svømmende, og ble fanget. Jeg måtte ro sakte når far skulle sette garna. Tidlig om morgenen dro far ut alene for dra garna med fisken. Vi spiste mye fisk: saltfisk, lutefisk, tørrfisk og 'feskbaill'. Det ble ikke så mye kjøtt etter slaktinga om høsten, men alt ble brukt: skinnet til sko, blodet til blodpølse og tarmene ble renset for å brukes til pølseskinn. Den maten vi nå lagde skulle vare et helt år.? Jeg husker vi hadde høns, men vi fikk aldri egg eller kylling. Hønsene døde av elde. Egg og smør ble solgt for å skaffe penger til kaffe, sukker og hvitt mel. Kan dere tenke dere hvordan det var å få kaker bare til jul ? Ikke rart at vi kom i skikkelig julestemning. I minst tre uker ble det bakt: julekake og lefse, og alt av hvetemel. Flatbrød hadde vi hele året. Vi kunne ikke dyrke så mye så langt mot nord, bare bygg, havre, poteter, gulrøtter og løk. Mor hadde en spesiell urtehage der hun dyrket nesten alt som vi kjøper nå. Hun hadde også et stykke som hun dyrket lin på. Linen solgte hun. Jeg kunne ikke ha vært så gammel da jeg satt på fars fang og så at doktoren skar bort en byll på bestefars munn. Hvorfor jeg skulle sitte og se på, er mer enn jeg kan forstå - hvis det da ikke var for å hindre meg i å gå til angrep på doktoren. En gang oppførte jeg meg dårlig (det ble noen ganger etter hvert). Det var en onkel av meg som bodde hos oss, og vi kom dårlig ut av det med hverandre. Han ville ikke at jeg skulle få være med i bryllupet til min tante. Han sa til mor at jeg kom sikkert til å oppføre meg dårlig. Jeg tenkte at jeg skulle hevne meg, og fant noen levende frosker som jeg la i onkel's jakkelomme. Etter å ha lovet å være snill, fikk jeg da lov til å være med i bryllupet. Onkel ble sint da han oppdaget at han hadde frosk i flere av lommene, men de andre syntes det var moro. Kanskje han forsto at han fikk fram det verste i meg. Men jeg hadde da mine gode sider også - jeg reddet tre menn fra å drukne. En dag - jeg var vel i femårsalderen - satt jeg nede ved sjøen og så på en stor seilbåt som var lastet med tømmer (jeg har alltid lurt på hvordan de kunne seile mot vinden. Jeg har selvfølgelig lært kunsten senere). Plutselig gjorde båten en skarp sving, kanskje for skarp, for plutselig var både folk og tømmer i sjøen. Jeg løp og hentet far, som tok båten sin og plukket opp mennene. Vi tok dem med hjem, og der overtok mor. Hun kledde av dem, og la alle tre i samme seng, dekket dem med dyner og ga dem varm drikke. Hun hadde en råd med alt - hun var både doktor og jordmor for nabolaget. Mor tørket de gjennomvåte klærne, og da far og noen naboer hadde samlet sammen tømmeret og fått skikk på båten, dro de av gårde igjen. Jeg er ikke sikker på om de engang sa så mye som takk. En annen gang våknet jeg om natta, og så et blafrende lys fra en liten bygning på nabogården. Jeg syntes det var rart så sent på natta, så jeg ropte på far og han dro for å undersøke. Og som vi trodde, det var brann. Far kom akkurat i tide til å vekke folket slik at de kunne begynne å bære vann fra brønnen. Det tok lang tid før de klarte å slokke ilden. Jeg tenkte på alle dyrene i fjøset som stod like ved, og var glad at jeg hadde vett nok til å forstå at noe var galt. Det får være nok om mine gode gjerninger - jeg gjorde nok mer galt enn godt. Om sommeren tok vi kyrne og sauene til setra, der var det både seterbu og fjøs. Ettersom det var tre andre familier der også, var det en fin tid for oss barna. Likevel kunne dagene bli lange når vi skulle passe på dyrene. Vanligvis gikk vi to sammen, men jeg gikk også mye alene. Jeg ble konfirmert da jeg var 14 år, og var da voksen. Da måtte jeg ut og arbeide og tjene penger, noen ganger arbeidet jeg bare for klær og et par sko. Da to av mine søskenbarn gjorde seg klar til å reise til Amerika, ville jeg også reise. Jeg var 19 år, de var ett og to år eldre. Jeg hadde ingen penger, men far lånte penger i banken, og dermed kunne jeg reise. Det ble en trist avskjed, men ungdommen måtte reise ut, og Amerika var en bra plass å reise til. De som kom tilbake, fortalte hvor fint det var - masse penger og nesten uten å arbeide. Så vi trodde at vi tre jentene skulle bli rike på et blunk, og komme tilbake etter noen få år med en masse fine ting. Turen fra Trondheim til Hull i England var ikke så verst - Nordsjøen var nesten stille. Der gikk vi på et tog sørover til London. Vi syntes landskapet var rart - ingen fjell bare flate jorder med masse hus over alt. I London reiste vi med en 'trikk' som ble trukket av de største hestene jeg har sett. Men jeg likte ikke byen noe særlig - den så skitten ut. Til slutt ankom vi Southampton, en by ved den engelske kanal. Der bodde vi på et hotell for emigranter mens vi ventet på båten som skulle ta oss med til Amerika. England var i krig, så jeg fikk et inntrykk av boerkrigens virkninger. Hotellet lå nær sjøen, derfor kunne jeg se alle krigsskipene som kom med døde og sårede fra Afrika. De andre jentene var ikke interessert, og de var også redd for å gå seg bort. Til slutt kom båten vår, og vi var på vei. Stanken ombord gjorde meg nesten sjøsyk, men vi fant ut at det ble verre da vi kom ut i storm i Atlanteren. Karen, den yngste av de to søstrene, og jeg kastet opp hele veien. Vi var virkelig glade da vi fikk se frihetsstatuen, og visste da at vi var framme. Vi ble meget imponert av den store statuen. Da vi satte foten på land, var vi kurert for sjøsyke, og vi var skrekkelig sultne etter nesten seks dager uten mat. Ved alle skipsanløpene var det fullt opp av selgere, med vi var bare interessert i mat. Vi lette etter noe å spise, men vi fant ikke noe vi kjente igjen. Til slutt kjøpte vi noe i en pose - det viste seg å være smultringer. De var gode, så vi tømte i oss hele posen - det må ha vært flere dusin. Senere kjøpte vi en pai - vi hadde aldri sett noe slikt - som lå på en blikktallerken. Hvordan skulle vi få spist den?? Noen forsto problemet, og gav oss hver sin gaffel. Resten var lett. Reiselederen vår, som skulle passe på at vi kom oss med rett tog videre, gav oss en pose med mat - den skulle vare de tre-fire dagene togturen tok. Mesteparten kastet vi ut gjennom togvinduet. Siden vi hadde litt penger, kjøpte vi heller noe som så godt ut av togbetjeningen. Vi fikk se mye land på turen til Crafton, N.Dakota. Karen kjente en gutt der som hadde vært i Norge på besøk. Han skulle komme og møte oss, men det gjorde han ikke. Det var ikke vanskelig å finne noen som snakket norsk, for de fleste der var norske. Det var for 73 år siden. Vi ble sendt til Pete Jørgensen, for kona hans var denne guttens søster. Mitt første inntrykk av Crafton var ikke godt; plankefortau og skitt. Skulle du ved et uhell trå utenfor fortauet, mistet du enten skoene, eller måtte ha hjelp for å komme løs. Og jernbanestasjonen - den vi forlot i Trondheim var et palass i sammenligning. Familien Jørgensen var hyggelige folk. Vi bodde der til vi fikk arbeid, og det skjedde fort. Alle som trengte hjelp, var interessert i en grønn nykommer. Karen ble hos Jørgensen som hushjelp, Marit fikk arbeide hos en annen familie, og jeg fikk den beste plassen av oss alle tre. En stor gård, mann, kone og fem barn, og gud vet hvor mange ansatte. Regelen var at du fikk $ 3.oo i uka dersom du gjorde en god jobb. Etter en uke syntes de at jeg var verdt $ 4.oo. Og som jeg arbeidet. Jeg startet kl.5 om morgenen, og holdt på til kl.9 om kvelden. Det gikk på oppvask, golvvask og barnepass. Disse 'barna' er i syttiårene i dag. Mannen, kona og to av sønnene er døde. Jeg har holdt kontakten gjennom alle disse årene gjennom brev. De ser på meg som deres andre mor - spesielt den minste, det vil si, han var minst den gangen. Noen er besteforeldre, andre hadde ikke noen barn. Her traff jeg også han som skulle bli min mann, men jeg likte han ikke noe særlig i begynnelsen. Vi lærte å snakke engelsk på en måte. Alle snakket gebrokkent, men det var ikke så rart. Byen hadde 200 innbyggere fra all verdens land. Vi hadde en finne som ble 99 år og en dame som ble 102 år, men hun var sengeliggende. Finnen het Moses - ja vi hadde også en jødisk Abraham. Moses var blind, men han likte å snakke om Finland, og jeg fortalte han om samene. De holdt til i fjellene i Nord-Norge og Sverige og hadde egentlig kommet fra Finland. De hadde reinsdyr, og levde av det som dyrene ga. De brukte skinnet til klær og telt. Når det ble mye snø i fjellet, kom de ned til kysten. Jeg husker en gang de kom og lot oss barna få en tur på sleden som mest lignet på en båt. Fem reinsdyr på rekke, den ene etter den andre. Og som de kunne løpe! Før bilen ble alminnelig i Amerika, var dette det forteste jeg hadde kjørt. Jeg husker at de handlet med mor. Hun ga de sukker og kaffe, og fikk reinsdyrkjøtt og 'skaller', ja til og med pesker igjen. Alt var nytt, og vi var glade for å få det. De hadde sitt eget språk, men forstod norsk. De var ganske små, og vi så aldri kvinnene eller barna. Samene bodde i telt, som de kunne ta med seg hvor som helst - fremdeles på fjellet men nå nærmere kysten. Reinsdyra levde av reinlav, og det vokste mest i høyere strøk. Om vinteren gravde de seg ned til lavet, og spiste det. De spiste vel også gress og løv, som andre dyr spiser av små busker. Samene melket reinsdyra på samme måte som vi melket kyr. De laget ost, men jeg vet ikke om de laget smør. Jeg husker at mor ga samene brød og smør, men jeg husker ikke om de spiste smøret. Det var alltid moro når samene kom. Akkurat som med sigøynerne. Hele familier kom om sommeren. De skulle absolutt spå oss, mot at de fikk egg og høns. De tagg også ull. De hadde hester og vogner, og var alltid kledd i farverike klær. Jeg ønsket mange ganger at jeg var en sigøyner, med mørke øyne og sort hår. Kanskje det var livet.. Vi var så kjedelige i våre ukledelige klær. Våre klær var så mørke, for at vi ikke skulle se at de var skitne. Jeg får visst forlate både samene og sigøynerne - de tilhører fortiden, men vi likte dem. Jeg får heller gå tilbake til Amerika, og mine opplevelser der. Etter å ha arbeidet på gården i ett og ett halvt år, tok jeg arbeid hos en lege. De bodde i byen, og hadde to barn. Jenta gikk på universitetet, mens gutten på 10 var hjemme. Han tilbrakte mye av kveldene på kjøkkenet, han syntes vel det var moro å høre meg snakke. Jeg lærte nok også mest der, for de snakket bare engelsk. Gutten vokste opp, og ble lege. Han giftet seg, men de fikk ingen barn. Han ble senere skilt, og bodde i ett stort fint hus helt alene helt til han ble pensjonert. Da reiste også han bort. Kanskje til det samme stedet hvor hans fraskilte kone bodde. Han er nå 82 år. Hun er like gammel, om ikke eldre. Jeg husker en gang den gamle legen kom hjem en morgen - han hadde vært ute i forbindelse med en fødsel. Han brukte da å komme inn på kjøkkenet for å få en kopp kaffe. Da sa han til meg: "Mary, når du blir gift og skal ha barn, er det best for deg at du får dem på dagtid". Jeg tenkte med meg selv, at da er nok du for gammel til å være til noen hjelp. Jordmora som jeg senere brukte, kjente den gamle legen godt, og syntes dette var morsomt. Jeg hadde legen bare tre ganger til barna. Legene brukte hest og vogn på den tiden, så det var ikke mye moro å bo langt ute på prærien vinterstid. Det var heller ikke så dyrt å få legehjelp i den tiden. Jordmora tok f.eks. $ 5.oo - jeg skulle vite det, jeg hadde henne syv ganger. Det gikk lang tid fra jeg forlot Norge til jeg ble gift og fikk barn (en hvert annet år), til det var åtte i tallet. Jeg hadde ikke jordmora til den siste. Kanskje hun var død - jeg husker ikke. Vi bodde på en gård som vi leide. Det var dårlige avlinger, og det var ingenting igjen når regningene var betalt. Min mann hadde fem operasjoner - han hadde et åpent sår på øyet tre ganger. På grunn av alt dette, gikk vi trett av gårdslivet, og flyttet til byen. Barn har det med å vokse opp, så snart var de ferdige med 'high school' og av gårde for å leve sitt liv. Alle ble gift, og bortsett fra de tre som ikke har barn, er de alle besteforeldre. Den eldste er til og med oldefar, noe som gjør meg til tipp oldemor - fem generasjoner. To av barna er døde, så det er bare seks igjen. Jeg er stolt av dem alle, og de tar seg godt av sin 92-årige mor. Jeg kunne nok ha avsluttet her. Det er selvfølgelig mange ting jeg husker fra mine 19 år i Norge, men det ville bli en lang historie. Min brors enke bor fremdeles i det samme gamle huset. Mine fire nevøer bor ikke så langt unna, samt mange andre slektninger, men jeg klarer ikke å holde orden på alle lenger. Det er annerledes der nå: elektrisitet, innlagt vann, biler og slutt på sæterlivet om sommeren. Det er slutt på spinning og veving, slik som vi var vant til. Vi måtte gå i hjemmevevde klær, ingen kjøpe-klær, men så lenge vi ikke visste om noe annet, var vi lykkelige. Jeg tror ikke folk er mer lykkelig nå enn før, selv om vi har for mye av alt. Det er ett synsinntrykk jeg husker: Søndag morgen, da vi skulle ned fra sætra, virket det som sola bestandig skinte, og fjorden var speilblank. Store og små båter fulle av folk på vei til kirken. Mennene i hvite skjorteermer. De hadde med seg mat for hele dagen. De spiste når de kom fram. De spiste også etter at de hadde vært i kirken, før de skulle ta fatt på hjemveien. Som regel var veiene fulle av mørk-kledde folk på vei til kirken - i hvertfall så de mørke ut for oss oppe i fjellet. Vi satt på hvileplassen, hvor vi stanset både på opp- og nedtur. Vi måtte bære all melken og fløten ned, slik at mor kunne kjerne smør, lage ost - hvit og brun og prim. Vi hadde også geiter, som vi leide bort om sommeren til en familie mot at vi fikk halvparten av osten de laget. Nå får vi den importert fra Norge, og den er ikke billig, men god dersom du liken den. Jeg liker den, og mange i min familie gjør det. En 'fin' dame her på 'Sunset' ville nok blitt sjokkert hvis jeg fortalte hvordan vi melket geitene, og laget ost. Det skulle da ikke skade noen å høre om ærlig arbeide, selv om det var mindre ærefullt enn å melke geiter. Jeg lurer på hvordan de melker geitene i dag. Nå har jeg visst fortalt nok. Det er mye som skjer på 92 år, hvis bare noen er smarte nok til å skrive det ned. Skrevet av Mary Kana 92 år gammel i begynnelsen av mars 1975. |
||||||
|
|
||||||
1969.
|
