EN UTVANDRERFAMILIE FRA VINJEØRA

EN UTVANDRERFAMILIE FRA VINJEØRA i 1869

Av Markus D. Wessel.

I boka «Nordmænd i Amerika» (Minneapolis 1913) skriver Martin Ulvestad: «Lars Eriksen Vinje udv. fra Hevne pr. Trondhjem 1869. Sønnen Erik L. Winje Sagfører fra 1887, Bydommer i Duluth Minn. 1892 - 1895; Sagfører i Detroit Minn. siden 1905; er for nærværende Bydommer dersteds. (II s. 989)».

Lars Eriksen var født i Karlsneset under Kjørse i 1822, og gift i 1850 med Ragnhild Ingebrigtsdatter Olsberg, født -1826 på Tynset. De hadde to sønner: Erik født 1851, og Ingebrigt født 1857. Lars Eriksen er den første vi vet om som reiste med hele familien fra Vinje til Amerika.

Ett spørsmål melder seg, når en tenker på de første amerikafarerne. Hvorfor reiste de? Det har vært besvart med at det var fordi det var så vanskelig å klare seg her, og at det var de som hadde det vanskeligst som reiste. Det er mulig denne forklaringen er riktig når det gjelder utvandringen senere da det ble vanlig å få hjelp til å reise fra slektninger eller venner i Amerika. Men for de første som reiste fra Vinje, strekker ikke denne forklaringen til. Det var folk som satt forholdsvis godt i det, og var av de dyktigste og mest arbeidssomme.
Lars Eriksen hadde først husmannsplassen Skeistrøa under Skeiet. Dette var en husmannsplass med jord. 1 1856 flyttet Lars stua fra Skeistrøa og bygslet tomt på Vinjeøra, og satte opp stua der.

Lars, Ragnhild, Erik og Ingebrigt

Han ble da husmann uten jord, etter statistikkens betegnelse. Stua kalles den dag i dag «Larsstuo» og står der slik den ble satt opp for over 100 år siden. Med slike bygseltomter kunne det også følge andre rettigheter. Til «Larsstuo» var det vedrett, slik at husmannen hadde rett til å hogge den brenneveden han trengte i Vinjefjellet. Den årlige bygselavgifta var en ukes onnearbeid eller to daler etter husmannens eget valg. Det må vel sies å være en rimelig årsavgift for hus og brensel. Slo sildefisket til, kunne de tjene bygselavgifta og mer til på en eneste natt. Og sildefisket var dengang regnet for årvisst i Vinjefjorden.

Alle husmenn i Vinje var bygselhusmenn. Bygselkontraktene lød på mann og hustrus levetid, og de hørte til selvforsyningshusholdet. Det vil si at hensikten var å skaffe levebrød, ikke kapital. Den vanlige husmannen hadde jord og husdyr, som oftest et par kyr, noen sauer og geiter. Hensikten var å være selvforsynt med grønnsaker, melk, kjøtt og ull. De fleste hadde også sjøbruk, slik at de var selvforsynt med sild og fisk. Det var karene som skaffet råvarene og kvinnene som foredlet til mat og klær.

En annen slags husmenn var strandsitterne. De hørte også til selvforsyningshusholdet, men produserte ikke selv storparten av det de trengte. De var som oftest fiskere, men mellom fiskesesongene drev de mer som arbeidstakere enn de andre husmennene.

Folk i husmannsstuene hadde prøvet litt av hvert. De hadde arbeidet på gardene og var inne i allslags gardsarbeid. De var skogsarbeidere og tømmerkjørere. De var tømmermenn på verftet når skutene ble bygget, og de var mannskap på barkskipet når det var rigget og seilte ut på langfart. Og de var med på jakta, når den om vinteren seilte til Lofoten for å kjøpe fisk. De var lottekarer med notbruket, når de tok ut om våren. Ja, ofte var notbasen fra husmannsstua.

Når de ble eldre, drev de fiske med egen båt og eget bruk etter sild og fisk. De var da sine egne herrer. Kort sagt, de gamle husmennene kjente alle sider av arbeidslivet ved kysten og inne i fjordene. Denne viten og allsidighet var nok av uvurderlig betydning når de ble pionerer som farmere på Amerikas prærie, eller senere som fiskere og skogsarbeidere på Amerikas og Canadas vestkyst.

Lars Eriksen og familien var typiske representanter for denne husmannsstanden. At Lars flyttet stua fra Skeistrøa til Vinjeøra, viser at han ville satse mer på fisket enn før. Og et fiske som ikke bare skulle skaffe levebrød, men også frambringe et overskudd, som senere kunne settes inn i ny produksjon. Slike fiskere investerte som regel overskuddet i nye og bedre fiskeredskaper. Lars Eriksen kom til å bruke overskuddet til amerikareise. I et brev av 4. mars 1870 sier han at det var sildefisket som skaffet dem reisepengene.

I dag er det ingen på Vinjeøra som har hatt kontakt med familien Lars Eriksen. Den siste var Edvard Aasbak (f. 1863), som døde for rundt 1955. Edvards mor var søster til Lars, og Edvard husket godt den dagen de begynte på Amerikaturen. Da var mor hans med dem på vei til Hellandsjøen. Det var en tur på godt og over seks mil fram og tilbake. Fra Hellandsjøen tok amerikafarerne båtskyss til Magerøya, der de ventet på leilighetsskyss til Trondheim.

Det første brevet vi har fra Lars Eriksen er datert «Trondhjem 23. april 1869». De har da vært noen dager i byen, og har blant annet vært hos fotograf Nils Johnsen Fjeldseth (fra Fjelnset ved Vinjeøra), som har fotografert familien. De har også vært ombord i seilskuta de skal reise med, og de synes det er både hyggelig og pent ombord, og snille folk. I sær kapteinen er en utmerket snill mann, skriver Lars. Skipet skal seile den 27. eller 28. april, forteller han.

Lars nevner ikke skipets navn i brevet, men det finner vi i utvandringsprotokollen, der familien er oppført under nr. 364-67 i 1869 :

«Lars Eriksen Winieøren 46 år
Kone Ragnhild 42 år
Søn Erik Larsen 18 år
Søn Ingebrigt 12 år».

Familien foreviste sine pass den 26. april og reiste med seilskipet «Franklin» til Quebec. Agent for skipet var Th. Moe, og familien betalte 56 spesidaler 60 skilling for reise og innskrivning. Seilskipet «Franklin» hørte heime i Skien og var på 280 1/2 lester. I åra 1868 - 72 gikk det med 400 emigranter årlig fra Trondheim til Quebec.

Det neste bevarte brevet fra utvandrerne er fra sønnen Erik og datert 2. august 1869. De er da kommet til Newborg i Minnesota. Erik forteller at de reiste fra Quebec om kvelden den 23. juni. Han sier ingenting om når de kom fram, men det er sannsynlig at de kom dagen før de reiste videre, og da hadde sjøreisa mellom Trondheim og Quebec tatt 56 døgn. Om overfarten vet vi ikke noe, da det brevet som Lars skrev til Ole Sørli om sjøreisa, er bortkommet. I dag har vi bare et brev den tolvårige Ingebrigt skrev til en kamerat på Vinjeøra, som hadde bedt ham skrive og fortelle om sjøreisa. Ingebrigt forteller kort og godt: «På havet var det meget artigt og jeg hadde der mange kamerater, men jeg var ikke en eneste dag syk». Mer syntes ikke tolvåringen det var å fortelle om en seilas over Nord-Atlanteren, der mellom 300 og 400 personer i 56 døgn hadde lasterommet på en seilskute som eneste bekvemmelighet.

Erik forteller altså at de den 23. juni reiste fra Quebec oppover St. Lorensfloden med «D/S Montreal». Dette skipet lignet mer en treetasjes bygning enn et skip: «Jeg antar det kunne bære en 2-3000 mennesker», skriver han. De kom til byen Montreal om morgenen kl. 7. «Montreal er den største og peneste by jeg har sett, og alt det jeg her hørte og så, kan jeg ikke beskrive», forteller Erik. Derfra reiste de med et mindre dampskip, «Corintian», og nådde Ontariosjøen om morgenen den 25. Den 26. juni kom de til Hamilton. Derfra tok de jernbanen til Sarina. Her ble de satt over floden til Detroit. Så var det å reise med jernbanen til Grand Haven. Her gikk de ombord i «D/S Union» og reiste over Michigansjøen til Milwaukee. Her var familien i to dager og reiste så videre med jernbanen til La Crosse, dit de kom den 1. juli. De hadde ikke billett lenger, og nå ble spørsmålet hvor de skulle slå seg ned, og hva de skulle ta fatt på.

Om dette forteller Erik: «Vi bestemte oss til å reise til Rushford, en liten by noen mil vest for La Crosse hvor en stor del av innbyggerne er norske, her var vi over en uke. Bosatte oss så i Nyborg 20 mil vest for Rushford, der far har leiet et hus, og han arbeider hos den mannen som eier huset. Her er god fortjeneste, daglønnen er i høstonnen fra 2 til 3 dollar og i de andre tider 15 til 20 dollar måneden med kosten. Nesten alle farmerne her omkring er norske. Her er alt land opptatt, men lenger mot vest er det nok land å få, de rår likevel til å bli her til vi kan kjøpe oss et par okser, ei ku og el vogn, og så er det meningen å reise vestover til våren».

Det neste brevet er skrevet 27. desember 1869. Her forteller Erik at han om høsten tjente over 60 dollar, at han har gått en måned på skole, og at han leser og snakker engelsk ganske godt. Det han forteller videre om skolen i Amerika, gir også opplysninger om det nivå omgangsskolen på Vinjeøra hadde i 1860-åra. Erik skriver: «Skoletiden er den samme her som i Norge, 3 timer formiddag, en time middag og 3 timer ettermiddag. Med frikvarter formiddag og ettermiddag. Her er mange bøker å gjennomgå, den første er en slags ABC-bok, den andre er First-Reader, si kommer second, third, fourth og fifth reader, disse er lesebøker. Jeg er kommet til Second-Reader, så er det regnebøker, geografi og grammatikk, dog behøver jeg ikke å gjennomgå de minste bøker, da jeg har lært det godt fra før på norsk». Omgangsskolen kunne ikke være så dårlig for over 100 år siden, når den gav sine elever et godt grunnlag i fag som regning, grammatikk og geografi.

I et brev av 4. mars 1870 forteller Lars Eriksen om religiøst liv i det nye landet: «Her er mange slags sekter, men ingen tvang, enhver får tilbede Gud etter sin samvittighets overbevisning». Videre forteller Lars at ei halv mil fra der han bor er det to lutherske kirker, den ene blir betjent av presten Magelsen fra Norge, den andre av en lekmann. «Forøvrig er her kristelige forsamlinger utenfor kirkene. Så Gud er å finne her like så vel som i Norge for den som vil holde seg til ham», skriver Lars.

Videre forteller brevet om stor forskjell på forholdene i Amerika og i Norge. Det er som natt og dag, sier han. «De som kom hit for en 8 - 10 år siden og ikke eiet en eneste skilling da de kom, er nå rike og velstående folk som eier store farmer, og enda er utsiktene her gode for de som vil arbeide».

Om hvordan det har gått framover med familien, forteller Lars: «I august kjøpte vi oss ei ku, den bar 3 uker før jul, og nå holder den oss rikelig med melk og smør, for ei ku her melker dobbelt så mye som i Hemne. Vi satte på kalven, den er stor og pen, så nå har vi et fint kuemne. Jeg har også kjøpt to store kjøreokser for 100 dollar, og el vogn som jeg betalte 50 dollar for. Denne vogna har fire hjul og ei kiste som er 6 alen lang, 1 1/2 bred og 1/2 dyp. Over denne spenner vi buer, som vi trekker med lerret, den blir da som et telt. Når vi har okser og vogn, har vi det vi trenger på vår vandring, for vi er enda på vår reise. - I et slikt hus har en et godt hus om sommeren, og hundreder av familier reiser her og har hele sitt bohave med med seg og sine husdyr, disse finner selv sin føde der de kommer. Vi vil i sommer reise 2 å 300 engelske mil lenger mot vest, der det er fritt land å få. Og vi blir ikke alene på denne reisen, for her er mange i dette settlement som vil reise».

Så forteller han at Erik og Ingebrigt har gått 3 måneder på skole. Læreren er en ung amerikaner. Han og Erik er blitt gode venner, og Erik leser og snakker godt engelsk. Vi er glad for at vi stoppet i et gammel settlement, både for språket og for arbeidet. Da alle ting er annerledes her enn i Norge, slik at en må begynne på nytt, og nå har gjennomgått alt det nye».

Våren 1870 var husmannsfamilien fra Vinjeøra klar til å dra videre mot vest. Den 13. mai spente de oksene for vogna og kjørte fra Newborg. De kjørte først 180 miles til Mankato. De kom fram til pinse og stoppet i 8 dager hos familien Knut Alstad fra Hemne. I pinsehelga kom det mange hemnværinger dit, forteller Lars. Godt uthvilte kjøre de så 120 miles lenger mot vest til Chippewa.

I et brev av 23. juli 1870 skriver Lars at han har tatt seg land, omtrent 700 norske mil, og all jorda kan pløyes. Da han skriver, har han pløyet 20 norske mål, så til neste år venter han å få en god avling. Han har bygget seg hus og slått høy til sine 5 husdyr. Til å slå ett kufor trenger han bare 2 - 3 dager, for graset når ham helt til hodet. - Han bor så nær Minnesotafloden som fra Vinjegarden og til sjøen. I elva er det mye fisk, og på land er det rikelig med vilt. Eiendommen består av prærie hvor det ikke finnes et tre, bare fruktbart land. De fleste som bor i Chippewa er nordmenn. John E. Grøtnes og Peder Olsen Haukvik fra heimbygda er naboer.

Videre skriver Lars at Erik er reist til det gamle settlementet for å tjene penger, og han tror at Erik blir der til varen for a gå på skole i tre måneder. Neste høst blir Erik 21 år, og da er det ikke fri skole lenger.

I et brev datert 14. juni 1871 forteller Lars at denne våren har han sådd sin første åker i Amerika, 22 mål kveite og 12 mål mais. Han har også satt poteter og tre sorter løk, og sådd kålrot, gulrot, rødbeter, erter, tobakk og kaffebønner. Lars forteller at han fortsetter å bryte ny jord. Sammen med Peder Haukvik har han kjøpt en nybrottsplog for 40 dollar. De bruker 4 okser til å dra plogen, og da kan de bryte 4 mål om dagen. Det finnes dem som pløyer 6 mål daglig med en slik plog, «men vi har ikke sinn til å drive våre okser så hardt i dette været», sier Lars. Til neste år regner han med å ha en kveiteåker på 56 mål.

Vår etter vår ble et større åkerareal tilsådd med korn og rotvekster. Buskapen vokste, og husmannsfamilien fra Vinjeøra fant seg godt til rette under amerikanske forhold.

I et brev datert 9. desember 1872 forteller Lars om presidentvalget og samfunnsforholdene. «Det har ikke vært liten støy i Amerika i år, da der skulle velges president, for Grants termin var ute, dette valg foregår 5. november. Da vil alle landets borgere som har fylt 21 år, være stemmeberettiget, enten han er farmer eller tjener, kort sagt alle - ingen unntagen. Her gjelder den fattiges stemme like så godt som den rikes, ingen forskjell. Her kan en fattig arbeidsmann (uten utdannelse) bli statens høyeste embetsmann, når han har evner til det, like så vel som den rike. Her er ikke penger eller rang som gjør embetsmenn, men dugelighet. -Slik samles vi alle hvert år den 5. november i hvert vårt county, og da finner ut en i vår midte til embeter, og ingen embetsmann i Amerika velges lenger enn to til fire år, er han dugelig kan han bli gjenvalgt. Slik ble Grant gjenvalgt for fire år. Da han de foregående fire år har arbeidet for landets vel. Han er en fastholden og dugelig mann i sitt embete. Ikke andre presidenter enn Washington og Lincoln har nådd hans mål».

Slik skriver husmannen fra Vinjeøra om det amerikanske samfunnet tre år etter at han er kommet dit. Hans vurdering av Grant er vel riktig på det tidspunkt det er skrevet. Han ser først og fremst de beste sider av samfunnsordningen i det nye landet. Og takket være sin opplysning, sin allsidighet og arbeidsomhet blir han med en gang en god borger i sitt nye fedreland.

Erik L. Winje (han brukte dette navnet etter han kom til Amerika) skrev i brev av 27. des. 1869 at han begynte å gå på skole i Amerika samme år han kom dit. Det var den vanlige folkeskolen han gikk da, men fra folkeskolen til juridisk eksamen var et langt sprang, og det spranget ble gjort i fritida og for det meste ved selvstudium.

I et brev av 15. desember 1883 skriver Erik at han ikke har glemt noen av sine ungdomskamerater, og at han ofte har tenkt å ta en tur over Atlanterhavet for å besøke sitt fødested, men at det stadig er blitt utsatt, og at det heller ikke kan bli de første tre år, da han har tre år igjen av sin embetstid.

«Jeg er blitt embetsmann», skriver han. «Ja, riktig en storkar, jeg er nemlig rettsskriver eller som det heter på engelsk 'Clerk of the District Court' for dette county. Mitt arbeid er å føre protokollen over alle rettssaker, og å være dommer i mindre saker. Når min embetstermin er ute, kommer jeg kanskje til å praktisere som prokurator eller sakfører. - Jeg tenkte visst ikke da jeg gikk og tullet som smågutt der hjemme på Vinjeøra, at jeg skulle bli embetsmann i Amerika. Men vi vet ikke hva vår bestemmelse er eller hva vi skal bli her i verden. Min lønn er omtrent et tusen dollar året, og så tjener jeg litt ved siden av, så jeg kan ikke klage på mitt utkomme».

Det neste brevet er fra 20. februar 1889. Der skriver Erik at han har mistet sin eneste bror og to av sine småpiker, disse døde bare noe uker etter Ingebrigt. Vi har ennå fem barn igjen, skriver han, to gutter og tre piker. Videre forteller Erik at han har drevet med mange ting siden han kom til Amerika, men nå driver han som sakfører, og det kommer han til å holde på med så lenge han har liv og helse. Han tok sakførereksamen for to år siden, forteller han - og skriver videre: «Du kommer vel til at undres på hvor jeg har studert henne. Jo! det skal jeg sige dig. Jeg studerte jus mens jeg sat hjemme og vuggede børnene. Og for aa rose mig selv lit, saa faar jeg fortelle dig at jeg tok eksamen med beste karakter».

Edvard Aasbak fortalte at Erik L. Winje besøkte sine venner på Vinjeøra en gang i nittiåra. Det siste brevet vi har fra Erik L. Winje er datert Detroit 8. januar 1907, og der skriver han: «Jeg kan ikke sige at jeg har noget af interesse at underrette Dig netop herfra, andet end hvad som angaar mig self, og af dette har jeg heller ikke stort. Omtrent alt hvad jeg kan sige derom er, at jeg har veret heldig til at vere ved good helse hele tiden, og er det fremdeles. Og at min foretning er som De allerede ved at practisere som sagfører».