Folk med tilknytning til Hemne.
|
Da svenskene var herrefolket på Nordmøre for 300 år siden. Av Olaf Yderstad. |
|||
|
Dette ble nok bare en kort episode i vår lokalhistorie: Praktisk talt varte den bare fra 26. februar til 11. desember 1658, men offisielt ble den først avsluttet ved freden i København 27. mai 1660.
Men til belysning, først noen trekk fra Norges og Nordens historie om politikk og krig i disse mørke år. Kong Kristian fjerde var død i 1648 etter en regjeringstid på nær 60 år. Som kjent var han en dyktig administrator som med kraft tok seg av sine rikers indre styre og stell, ikke minst hva Norge angår. Når imidlertid dikteren Ewald hundre år etter skildrer ham som krigerkonge, som «sto ved høyen mast - og hans verge hamrede så fast at gotens hjelm og hjerne brast», så hadde han i all fall ikke lykken med seg i to av de tre større kriger han førte. I trettiårskrigen i Tyskland måtte han vende heim igjen med nesen i en klut — og verst gikk det ham, da han på sine gamle dager innlot seg i en ny krig med Sverige, og ved freden 1645 måtte avstå bl.a. Jemtland og Herjedalen, som før var norsk, men fra da av ble svensk land. Det ble Norge som måtte svi mest. «Gotene» (svenskene) var fra nå av ikke å spøke med, og Danmark måtte etter denne krig finne seg i å bli en makt nr. to i Norden. Det er klart at Kristians sønn, den nye konge, Fredrik tredje og hans menn i de følgende år måtte søke etter en gunstig leilighet for å kunne gjenopprette dette, sviende nederlag. Og en slik leilighet kom sommeren 1657, da Sveriges konge, Karl den tiende Gustav var i krig mot Polen, og stormakten Holland lovet Danmark hjelp om det trengtes. Fredrik erklærte krigen mot Sverige 1. juni. Krigerkongen Karl Gustav reagerte øyeblikkelig og for i ilmarsjer med sine veløvde tropper fra Polen og inn i Danmark gjennom Holstein. — Her fikk nok hans tropper blø adskillig i kampen mot danskene, og det tok tid før han kunne gå videre mot sitt endelige mål, selveste hovedstaden, København. Men den kalde vinteren 1658 kom ham til hjelp: Beltene frøs, og han kom like til Sjælland. Da måtte kong Fredrik be om fred — den hardeste fred i Danmark og Norges historie: Disse landsdeler måtte gis til Sverige: Skåne, Halland, Blekinga, Bornholm. Båhus og fra Norge hele Trondhjems len Nord- og Sør-Trøndelag, Nordmøre og Romsdal. Det hjalp ikke at i løpet av høsten 1657 hadde den norske hær under sin dyktige fører, Jørgen Bjelke, sønn av rikskansler Jens Bjelke til Austråt, gjenerobret hele Jemtland for Norge. Men verst var det at Norge ved Roskildefreden 26. febr. 1658 ble kuttet i to adskilte deler. Fra 1. mai 1658 styrtes Trondhjems len av guvernøren, svensken Klas Stjernskøld, og det første han gikk igang med var å utskrive 2000 soldater blant bygdeungdommen. Denne utskrivning ble utført av de to oberster, Henrik Flemming og Erik Munk. Ordren var at disse soldater skulle gjøre svensk tjeneste i de Baltiske provinser ved Østersjøen. Om navnelisten ved denne utskrivning seinere i artikkelen. Vi må først følge de videre hendinger etter Roskildefreden — hendinger som hadde til følge at Trondhjems len atter ble norsk: Etter denne freden foreslo Karl tiende Gustav for Fredrik tredje et forbund mellom deres to riker mot Sveriges fiende Holland. Karl Gustav satte frma vilkår som ville gjøre Danmark til et lydrike av Sverige og som dessuten ville stenge Østersjøen for Danmarks forbundsfelle hittil, Holland. Fredrik nektet selvsagt, og krigen begynte påny. Fra Kiel utrustet Karl Gustav en stor flåte, som førte en stor og velutrustet hær der uten videre motstand landet på Sjælland og i august 1658 sto utenfor København. Med heltemot forsvarte københavner;n med kong Fredrik i spissro sin by og holdt det gående i nesten en månd, inntil hollenderne forserte seg fram gjennom Øresund og kom københavneren til hjelp. Karl Gustav måtte trekke seg tilbake og gikk i vinterkvarter — men neste år utpå høsten 1659 led hans hær et tilintetgjørende nederlag ved Nyborg på Fyn mot en forent dansk og hollandsk hær. Europas stormakter dengang, Frankrike, Holland og England begynte allerede vinteren 58-59 å arbeide for fred i Norden, som dengang var Europas «urolige hjørne». Men først etter kong Karl Gustavs død i februar 1660 kom en slik fred istand i København 27. mai 1660. Ved denne freden måtte Sverige gi fra seg Trondhjems len og Bornholm og dessuten tillate fremmede skip adgang til Østersjøen. Etter denne nødvendige orientering fra Nordens historie går vi over til vårt hovedemne: De svenske utskrivninger av soldater på Nordmøre i 1658. Kildene er fra krigsarkivet i Stockholm, og er av forholdsvis ny dato. For noen år siden ble «Samnemnda for lokalhistorisk gransking i Nidaros bispedømme» stiftet i Trondheim. Den omfatter alle lag og institusjoner i bispedømmet med lokalhistoriske formål, og dens hovedoppgave er å skaffe kildestoff for lokalhistorikere i de ymse strøk. Det første resultat av nemndas arbeid kom i trykken 1959: En publikasjon, «Rullorna øver de Trondhjemske regimenten utskrivna 1658, redigert av øversteløjtnant Gustaf Lund — Kungl. Krigsarkivets rullor 1620-1723, 1658 vol. 6.» Dette arbeid er blitt til etter det samarbeid som tidlig ble innledet mellom historikerne i Jemtland og Samnemnda i Trondheim. Hr. Lund bor i Østersund. Også en annen svensk militærhistoriker arbeider med de samme «rullor», nemlig major Herman Mülleren, og hans arbeidsresultater ville kanskje ha gjort nevnte publikasjon enda mer utfyllende. Imidlertid har H. M. skrevet en artikkel om sitt arbeid med dette stoff i Adresseavisen, Trondheim for 16. januar 1960 med overskrift «Trønderske soldaters tragiske skjebne i Balticum». Her viser det seg at mange av disse ulykkelige soldater var nordmøringer.
Selv om enkelte kanskje skaffer seg disse publikasjoner direkte, tror vi at noen utdrag av dem kan ha spesiell interesse for ætteinteresserte lesere av vårt årsskrift. I årsskriftene for 1926 og 27 er nemlig inntatt folketellings-listene for Stangvik og Tingvoll 1664, der bare fornavnet til mennene (guttene) er oppgitt. De svenske ruller har både fornavn, farsnavn og gårdsnavn. Ved sammenlikning kan en finne ættetråden på enkelte gårder og derav dra sine slutninger. Dessuten har årsskriftet i årenes løp inneholdt en rekke artikler om gamle Nordmørsslekter (Wm. Johannesen), der enkelte navn i «rullorna» kanskje kan få sin plass.
1. Hallsens Tinglag: |
|||
|
Oluf Ifwarson Sandwijk (sjuk i Trondheim) Oluf Erichson Bättem S, Oluf Gøranson Solum Christen Larsen Folnäs Oluf Person Sandwijk S. Holsten Storkerson Tacknäs Håkan Nilson Lofwen Anders Person Solmer (22/9 Solum) S, Oluf Espenson Wåland Oluf Halfwarson Bäcke Oluf Hanson Ottenäs Per Jonson Beten Mårten Anderson Megård Cnut Olson Borsett Lars Person Østgård Jon Olson Fetten Tore Olson Lindvåg Jon Grimson Strand Oluf Larson Hegum Per Olson Sätter Christen Jørgenson Kuchten 22/9 Kuløn) Cnut Nilson Solum S. |
Hans Henriksen Krig (blev regimentstrumeslagare ved rege- mentsstaben. Før honorn står der optecknat «Hans Henrikson Reich») Mats Person Wåland Biørn Chresterson Weedsett Cnut Olson Liebøn Jon Arendtson Akwijk Esten Sifwerson Inderedhe Oluf Person Akwijk Oluf Nilson Leerwåg R. Wellem Cnutson Fiellingsdall Erland Gunnarson Gierstad Eiling Michelsen Wollum S. Christopher Nilson Reite Søffre Broddson Ødegård S. Anders Erichson Ottenäs Anders Erichson Halse Per Nilson Ahssgård H. Tore Olson Setum R. Gudmund Erichson Tagel R. |
||
2. Meegs Tinglag: |
|||
|
Rasmus Ambiørson Wefwang Eric Cnutson Steeland (22/9 Folland) R. Oluf Olufson SildsSätt Jon Ifwarson Gusta S. Lars Jonson Rochstad S. Oluf Johanson Rochstad S. Aslach Erichson Toldlie Anders Larson Furøn Knut Larson Boldie S. Oluf Arenson Bougen (sjuk i Trondheim) |
Oluf Gunnarson Smed Jacob Ellingsen Wanskiär Knut Erichson Haf Skiär Oluf Olson Smørholm Peder Pålson Guldaal Rasmus Påfwelson Folland Christen Hanson Helse (22/9 Halseløhn) S. Elling Sterkerson Diursett Jacob Jensen Weben (22/9 Webenstad) |
||
3. Surendals Tinglag: |
|||
|
Tore Einerson Øie Oluf Larsen Øie Trond Olson Tolslad Lars Bardorson Skie Lars Jønson Sollum R. Torgen Gunnarson Fiske R. Lars Håkonson Fiske Nils Larson Fiske Ingebrecht Johanson Daalstis 22/9 Dahlseight) R. Johan Jonson Torslett R. Eric Ammundson Østbøen Michal Ifwarson Sollum Biørn Knutson Berset Anders Olson Bolme Jon Asmundson Sogge (sjuk i Trondheim) Per Ifwarson Rycken Jon Jonson Moe R. Per Ifwarson Swee R. Jøns Larson Skatthough S. Elling Larson Østbyn Oluf Halfwarson Kragness Timan Nilson Østbyn Ewen Toreson Musett Oluf Sifwarson Høiholdt Lars Larson Gryback Lars Gunnarson Nygårdh R. |
Asmund Østenson Quendal Colben Torson Harang S. Anders Erichson Fiellsiøø Eric Jonson Krågen (22/9 Kroken) Gunnar Larson Säther Erich Knutson Säther Olaf Anderson Säther R. Greger Erichson Grimstand R. Ender Toreson Børsett R. Toleff Toreson Dalseid Trund Jønson Asphougen Oluf Gullichson Tørsett S. Oluf Einerson Fosse Mårten Olson Løcken S. Oluf Olafson Førhågen Oluf Timanson Almberg Oluf Mårtenson Tørsedt Jon Jonson Bolme Tollebo Swenson Quam R. Oluf Larson Strømperøø S. Oluf Anderson Back Lars Jonson Børsett Oluf Jonson Quembøn Tore Gingerson Hålten S. Jon Pedherson Grafwåld Jon Michelson Bolmøø Taral Larson Tellessbøø Steener Halfwarson Selswal |
||
|
Kaptein Palmgrens kompani omfattet disse tinglag: Brøske, Gagnat, Ørland og Hittra. 1. Brøskens Tinglag: |
|||
|
Berswen Gulbranson Åhrnäs S. Erich Tomasson Siøsätt S. Cnut Jøranson Setterboo (22/9 Tønnesson) S. Esten Stenersen Haldsett Olaff Torgersen Talgøøen R. Ingebrecht Olafsson Øskall Olaf Olafson Vande (22/9 Qwade) S. Olaff Arnesson Wijken Einar Olaffson Steenbergh R. Amund Olson Siøsett Olaf Siffwerson Silte Olaff Larsson Strangwijk Iwar Anderson Møen Halwar Olafsson Brusett R. Joen Elofson Huseby Peder Olaffson Røttingnäs S. Håkon Iwarson Solum Joen Arensson Løijsett Gunnar Berswenson Størsett |
Nills Olaffson Strubsta Olaf Jacobson Nordwijk S. Erich Olaffson Tordwik Anders Sifwarson Trøen Einar Olsson Bäfwerfiordh R. Anders Gunnarson Nääs Steen Olson Arnäs S. Jon Nølson Brusett (22/9 Rølson) Anders Trondson Strång Cnut Larson Leijen Erich Hinderson Wänsätt (Frensett) S. Lars Jønson Ahrsprång Steener Christerson Bäfwerfiord S. Berswen Olson Holmøjen (Holmeid) S. Olaf Sifwardson Bäfwerfiordh Hans Søffringson Nøe S. Rolf Niellsson Siøsett Olaf Jønnson Lijen Peder Andersson Wågh |
||
| 2. Gagnats Tinglag: | |||
|
Per Nilsson Nøsta . Sifwer Olsson Walsund S. Olaf f Larsson Ulffung (Ulvund) Gulich Jønson Høin Cnut Bårdson Trichring (Tre-ecren) Ammund Erichson Kindh Hans Anderson Giwel (Gyl) Lars Johansen Schare Christian Anderson Flamøøn Cnut Ingebrechtson Fiostijd (sjuk i Trondheim) Oluf Jonson Helstad Erich Jonson Schare Hans Jønsson Støllen Joen Joenson Slätten Joen Cnutson Grimstad Oluf Månsson Grimstad S. Olaf Ellingson Hanem Gunnar Knutson Frijswijk Olaf Knutsson Hegerberg Olaf Isacksson Stumswijken |
Erich Pedersen Kattwik Peder Simonsson Knäfskinas Sipher Olafson Kermwijk Olaf Ifwerson Haffelt Olaf Einarsson Berslien Tørris Olafson Møisingsätt Joen Olsson Qwalwåg S. Hans Gerdson Qwisterwiken Joen Larsson Qwisterwiken Nills Olafson Nålsund S. Peder Cnutson Wenås Nills Anderson Mielcken S. Eric Mattson Dulfiäder Joen Arnsson Boxaspen Halfward Anderson Hoem Thore Johanson Ørsund Olaf Olafsson Srømswåg Ewind Hanson Kansdal Eric Anderson Lien Elling Knutson Kum Iwar Olson Holte |
||
|
Kaptein Johansons kompani omfattet disse tinglag: Vik, Gimnes og Sunndal. 1. Wijcks Tinglag: |
|||
|
Anders Erichson Wensternas R. Pel' Knutson Botten Lars Anderson Orsett (22/9 Ormsatt) Carl Jåmpte Ehrwågh R. Måns Olson Hofde Per Larson Skall Paal Carlson Torset R. Tarald Andersson Ledsundh Olaf Joensson Wiken R. Knut Nillson Clasøhn Engebricht Skumsøn Ifwar Ifwarson Skousett Olaf Larsson Grøset Nils Olsson Grøset Oluf Larsson Todaal Joen Larsson Wolde Lars Kruse Såtter R. Olaf Erichson Åhrwågen (død i Jemtland) Joen Anderson Ingdal Christopher Christopherson Skousett Åren Oluffson Wensternas |
Øfwen Anderson Långøen Anders Ersson Torsatt Olaf Timansson Wensternas Joen Andersson Wåghåss Ouden Størekerson Giere Olaf Poulson Løfwiken Jacob Olufson Nedåss Hans Olafson Hofde Anders Olaffson Fiåldingsått R. Hans Anderson Hofdeset R. Anders Willemson Tillset R. Joen Knutsson Loset Joen Nilsson Indall Halfuard Halfuardson Berhalz Ifuar Gullichson Hofdeset Elof Tomsson Gusswijk R. Daniel Peerson Røljewåg R. Jon Størekerson Sannas Anders Arenson Ledsund Kield Olafson Meland
|
||
|
|
|||
|
|
|
||
| 3. Sundals Tinglag: | |||
|
|
|
||
|
Ferden og skjebnen videre.
Som vi ser har antallet av soldater skrumpet betydelig inn på veien nedover i Sverige, og ved mønstringen i Stockholm 5. des. 58 av Muncks regiment, som var kommandert dit, finner vi ytterligere disse døde: Av Hallssens tingl.
Av Brøskens tingl.
Av Gagnats tingl. Av Gimnes tingl.
Fra Meegs tingl.: Fra Surendalens tingl.:
Fra Hallssens tingl.:
Fra Brøskens tingl.:
Listen har i alt 24 faldne fra Trondhjemsregimentsne. Av disse hele 14 nord-møringer. Andre krigsskueplasser for nordmennene var mot polakkene i Pommern og mot danskene i Skåne. Men etter kildene å dømme synes de fleste nordmøringer å ha havnet i Balticum. I 1661 ble resten av soldatene forlagt i Riga garnison. Der ble de året etter fordelt på to regimenter under kommando av de to regimentsjefer Sparre og Silversparre. I Sparres regiment inngikk norske og finske soldater. Sparre ble etpar år etter avløst av von Ferson, og i et skriv fra så seint som i juli 1666 får vi vite at der ved Selver-sparres regiment fantes 60 vel ekserserte norske soldater og like mange ved von Ferssons. Da var jo krigen mellom Danmark og Sverige forlengst slutt (1660), og det synes rimelig at norske soldater ved fredsslutningen var blitt hjemsendt, men så skjedde ikke. Av et skriv av november 1666 fra von Ferson til krigskollegiet på «gammeltysk» fremgår det at soldatene ønsket å bli dimitert i henhold til fredstraktaten — men han (von Ferson) anbefalte at man beholdt dem «til Deres Majestets nyttige tjeneste». Den danske konge hadde vel så mye annet å tenke på, enn å skulle bry seg om noen dusin norske ungdommer i fiendeland. Endelig forteller et skriv av mai 1667 at der på slottet i Riga befant seg av norske militære l underoffiser og 47 korporaler og menige. Etter et referat i «Heimen» 1959 s. 317 av foredragene til d'hr. Lund og Mullern på historikermøtet i Trondheim i mai 1959 skulle det bare være to mann som med sikkerhet kom tilbake: En feltprest og en soldat som var avansert til løytnant. Imidlertid skulle en tro, at i all fall noen av de mange som er oppgitt som rømt på veien gjennom Sverige, må ha funnet veien tilbake til heimen. Hr. Parelius forteller i førnevnte artikkel at han ved å gå igjennom manntallet av 1701 har «i alt funnet 11 personer (romsdalinger) som må antas å være identiske med de utskrevne mannskaper». Dessverre har jeg ikke for nærværende anledning til å foreta en liknende undersøkelse for nordmøringenes vedkommende, men må la oppgaven stå åpen for andre. Som en vet er der i de seinere år utkommt flere bygdebøker med ætterekker som i enkelte tilfeller går tilbake til 1600-årene (d'hr. Vaagland, Hyldbakk m. fl.), og som før nevnt, har årsskriftet for Nordmøre historielag inneholdt manntallene for Stangvik og Tingvoll fra 1664. Jeg har, riktignok mer løselig sett på disse kilder for om mulig å få «plasert» noen av soldatene der. Resultatet har vært noen navnelikheter for enkeltes vedkommende hist og her — men så løst fundert at jeg ikke finner det verd å gå nærmere inn på her. Men foranstående navnelister står nå åpen for enhver til nærmere etterforsking — og det er den vesentligste hensikt med denne artikkel. |
|||
Les mere om Karl X Gustavs andre danske krig |
|||
Vi forsøker å dokumentere alle opplysningene. Hvis du har noe å tilføye, ta kontakt.
