John Bakkmyr vokste opp i Bakkmyra. Han var tvillingbror til
Erling. Da han ble voksen reiste han ut til sjøs. Han var ute under hele
krigen, og kom ikke hjem på besøk til sin familie før først på 50-tallet. han
var utsatt for enorme påkjenninger under krigen. Han overlevde både bombing og
minesprengning før han var med på den berømte flåteferden. I slutten av juni
1942 ble MS "Moldanger"som han var ombord i, torpedert og senket av
tyske u-båter. John overlevde 48 døgn sammen med åtte kamerater på to
spinkle treflåter i Nord-Atlanderen utenfor den Amerikanske østkysten. De hadde
drevet 1000 sjømil, en distanse tilsvarende avstanden mellom Nordkapp og
Lindesnes, da de ble reddet av det norske skipet MS "Washington
Express". De hadde stort sett ikke annen mat ombord enn de klarte å fange
i havet. Fisk ble fanget med knappenål som angel, småkrabber hang i tangklaser som
fløt omkring. De klarte også å fange en havskilpadde som måtte parteres stort
sett uten redskaper. Maten måtte fortæres uten noen form for tilberedning. John
gikk ned fra rundt 90 kg til et par og seksti. John reiste snart ut
igjen, og året etter opplevde han på nytt å bli senket. Denne gang i Det
Indiske hav ombord på "Høegh Silverdawn". Det var den tyske
hjelpekrysseren "Michel" som skjøt båten i senk. 27 mann omkom i det
infernoet som utspilte seg, og tre døde senere av sine sår. John lyktes
på nytt å redde seg opp på en flåte sammen med to av sine skipskamerater, og
tilbrekte denne gangen 11 døgn på flåten, før de ble reddet av den amerikanske
båten MS "Franklyn P. Mull". På tross av sine dramatiske opplevelser
fortsatte John krigsseilasen helt fram til siste dag, og fortsatte
sjømannsyrke helt fram til 1967. Etter noen år som laste- og lossearbeider i
Oslo, flyttet han tilbake til Årvågsfjorden hvor han bygde hus på tomt utskilt
fra heimgården. Her bygde han også naust og drev hobbyfiske etter alt som
fantes i fjorden. Han var også nevenyttig og laget tresleiver og kubbestoler.
Siste mann fra borde