| Notater |
- Hans Aasen oppdaget kobbermalmen som førte til grunnleggelsen av Røros kobberverk på midten av 1600-tallet.
Han var født på gården Myre i Tännäs anneks i Herjedalen, som den gang tilhørte Norge. Han var yngst av tre brødre, og da hans brødre hadde overtatt farsgården, bestemte han seg for å reise til Trondheim for å skaffe seg et levebrød. På veien dit kom han til Brekken (i nåværende Røros kommune), hvor han fant skogen så rik på vilt og vassdragene så rike på fisk at han slo seg ned og ryddet seg en plass der. Det var trolig omkring år 1600. Aasen kom til å livnære seg som jeger, fisker og bonde. Senere ryddet han ytterligere tre gårder, og den siste av dem, Hitteråsen (også kalt Åsen), ble han boende på frem til sin død.
Den tyske bergverksmannen Lorentz Lossius, som skjerpet etter malm i fjellene i Rørostraktene, var 1644 flere ganger innom Aasen på sine reiser til og fra det nyoppdagede Rauhammer skjerp. Lossius, som visste at Aasen hovedsakelig livnærte seg av jakt og fiske, bad ham være oppmerksom på ertsholdig stein når han vandret rundt i fjellene. Lossius gav Aasen noen prøver av kobbermalmen fra Rauhammer som sammenligningsgrunnlag.
Ifølge tradisjonen var Aasen litt senere på jakt i fjellet Storvola og kom over en flokk reinsdyr. Han skjøt et dyr, og da de andre reinsdyrene ble skremt og flyktet unna, fikk han øye på en stein med sterk glans som reinen hadde skrapt opp under flukten. Aasen så at steinen i glans overgikk de prøvesteinene som Lossius hadde gitt ham. Han viste steinen til Lossius, som drog av sted for å undersøke funnstedet. Lossius skjerpet videre og fant betydelige malmforekomster, som i ettertid viste seg å være et av norgeshistoriens største malmfunn. (Ifølge andre kilder skal Aasen ha gjort malmfunnet allerede rundt 1620, men holdt det hemmelig inntil 1644/45, da han avslørte funnstedet for Lossius, som han kan ha kjent fra før; Ragnvald Støren mente å kunne påvise at Hans Aasen 1640 hadde arbeidet for Kvikne kobberverk, hvor Lossius var schichtmester 1635 - 42.)
Lossius hevdet at han alene hadde rettighetene til funnet, og 1645 fikk han rett til å utvinne malmen sammen med sin svigerfar og en til. De store kobberforekomstene førte til etableringen av Storwartz gruve, som kom til å danne grunnlaget for Røros kobberverk.
Aasen fikk ikke i første omgang noen belønning for sitt funn, og antakelig har han følt seg tilsidesatt. En annen bergverkseier, Joachim Irgens, som besøkte Røros-distriktet 1646, ble klar over tilsidesettelsen og overtalte Aasen til å selge sin rett som første finner til ham for en billig penge. Samme år lyktes det Irgens å sikre seg omfattende privilegier fra kongen og å utmanøvrere grunnleggerne av Røros kobberverk. Lossius, som fortsatt nektet å anerkjenne Aasen som første finner av malmforekomstene i Storvola, kom i heftig strid med Irgens. Lossius trakk det korteste strået og ble 1651 avsatt som kobberverkets direktør.
Aasen fikk liten glede av det store malmfunnet, og den eneste belønningen han fikk i høy alder, var at stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve skaffet ham eiendomsrett og odel til gården Hitteråsen.
Etter Lossius' død 1654 satte hans sønner opp et gravskrift over ham i Røros kirke, hvor det bestrides at det var Aasen som fant de store malmforekomstene i Storvola. Som en reaksjon på dette sørget Joachim Irgens for å få Aasen portrettert og at maleriet fikk en undertekst som slo fast at det var Aasen som fant de store kobberforekomstene som ble til Storwartz gruve. Bildet ble hengt opp i Røros kirke, hvor det fortsatt henger.
Hans Aasen døde 1675 og var da over 100 år gammel. Han etterlot seg to sønner og ble stamfar til en vidt forgrenet slekt.
( https://nbl.snl.no/Hans_Aasen )
-----------------------------------------------------------------------
Omkring år 1600 kom Hans Olsson fra Tennes i Herjedalen som på den tiden var norsk land, og slo seg ned ved Røros som jeger, fisker og bonde. Han ryddet flere gårder, og i 1620 ble han bureiser i lia ved Hitterelva. Slekten sitter ennå i 11. ledd på gården Hitteråsen, eller Åsen, og grunnen til at Hans ble rydningsmann her, skal være at han fikk modent korn i denne sørvendte åssida.
Om ham fortelles følgende sagn:
En dag var Hans Olsen Aasen på jakt oppe i Storvola, et fjellparti en mils vei øst for Røros. Her skjøt han en reinsbukk. I dødskampen hadde reinsbukken sparket vekk mose og lyng på bakken, og Hans fikk øye på en stein som skinte så fint. Steinen hadde gullets farge heter det. Denne steinen tok han med seg hjem i nisteskreppa si. Ved ei senere anledning fikk han besøk av en tysk bergingeniør, Lorentz Lossius. Lossius var på den tiden ansatt som driftssjef ved ei gruve i Kvikne, ca. 80-90 km fra Røros. Lossius drev malmleting i Rørostraktene, og da han fikk se steinen som Aasen hadde funnet, kunne han med en gang slå fast at dette var kobbermalm.
En liten kuriositet å merke seg, er kanskje at Hans O. Aasen (1557-1673?) ifølge beregninger må ha vært rundt 87 år gammel da han fant kobberstenen, og ca. 116 år gammel da han endelig døde.
Alt i 1660-årene var en befolkning på 1.400 mennesker direkte knyttet til virksomheten ved de trøndske verkene: Kvikne eller Innset Kobberverk opptatt i 1631, Røros Kobberverk i 1644, og Løkken eller Meldal Kobberverk i 1652. Kvikne hadde stor og livlig forbindelse med Røros i 1600-årene. Kong Christian IV, den optimistiske merkan-tilisten og planøkonomen, ble personlig engasjert i det lovende Kviknefunnet. Gruva ble kalt 'Gottes Gabe' (ty. Guds Gave), og i 1635 avla den geskjeftige kongen et besøk på Kvikne, som ble drevet for kongelig regning til 1640. Blant de bergkyndige folk fra Tyskland som ble forskrevet dit, var Lorentz Lossius. Han var født i St. Andreasberg i Braunschweig (Harz), og hadde virket ved Kongsberg Sølvverk før han i 1635 ble schichtmester i Kvikne.
(www.bergstaden.org)
https://www.nb.no/nbsok/nb/58bce2fea76db5b97494fad8daf9947d?lang=no#0
|
1569 - 1675 (106 år)
[1] 
