Andre steder i landsdelen førte avviklinga av gjestgivermonopolet i 1868 til etableringer av mange nye handelssteder. Hos oss gikk det ikke slik. Her var det de gamle gjestgivere på Karlsøy, Kvitnes og Helgøy som voks i betydning fra 1870-åra, og inntok ei heilt dominerende stilling i lokalhandelen ved århundreskiftet.
På Karlsøy overtok Adolf M. Helberg handelsstedet i 1867. Han kjøpte stedet for 3600 spesiedaler, noe samtida vurderte som en høg pris, selv om det fulgte med noe inventar og en eiendom på Vannstua (Kjeggelen). Adolf Helberg var sønn av en bokbinder i Tromsø, og hadde vært handelsbetjent på Hamnnes noen år. I 1902 overtok sønnen Carsten, som omtrent samtidig etablerte en filial på Skorøy. Hit flytta han forretninga i 1918, og dreiv til 1927, da han flytta til Afrika.
På Kvitnes kom skifte i eierforholdet i 1879, da gamle Hans Figenschou døde, og sønnene Jeremias og Søren overtok sammen. Jeremias døde i 1906, og deretter dreiv Søren stedet aleine til 1920. Den siste forretningsmann på Kvitnes var nevøen Hans Figenschou fra Lyngseidet, som avvikla stedet i 1929.
På Helgøy kjøpte Hans Figenschou handelsstedet i 1861 for 1100 spesiedaler, og overtok drifta året etter. Hans kom fra Hessfjord, der fedrene hadde sittet som fiskerbønder etpar generasjoner. Oldefaren var jekteskipper Peder Figenschou i Nord-Grunnfjord. Hans dreiv en beskjeden handel til 1870, da sønnene Lars og Christian overtok firmaet som Brødrene Figenschou. I 1881 overtok Christian aleine, og dreiv handelsstedet fram til 1921. Da overtok sønnen Ivan, som dreiv til 1928.
Fra 1892 etablerte Chr. Figenschou filialer i Mikkelvik og Torsvåg, og fra 1901 fiskebruk i Nord-Fugløy. Torsvåg blei ca 1910 overtatt av sønnen Dmitri, og Nord-Fugløy av svigersønnen Bjarne Bottolfsen i 1923. Mikkelvik blei nedlagt ca 1923.
Både på Karlsøy og Helgøy ser det ut til at det for en stor del var personlige forhold som lå bak utviklinga. Både Chr. Figenschou og Adolf Helberg var en ny type handelsmenn, meir innretta på ekspansjon og moderne kapitalisme. Også på Kvitnes kom noe oppsving under de nye ledere fra ca 1880, men her meir som ei videreføring av de gamle patriarkalske forhold fra privilegietida.
Bak framvoksteren av disse handelsherrene eller Nessekongene lå forøvrig endel forutsetninger, som virka sammen i tida 1870-1910, og skapte det vi kan kalle den klassiske Nessekongeperiode . Dette omfatta ikke bare de 3 store handelsmenn hos oss, men heile den nordlige del av Troms fylke.
Utgangspunktet var den monopolsituasjon som var skapt gjennom statens privilegiepolitikk. Selv om systemet var opphevd fra 1868, førte det ikke til særlige endringer lokalt. Dette har sammenheng med kredittforholda.
Det krevdes som før kapital til utrustning i fisket, til kjøp av båt og hus. Med oppløsning av godseiersystemet fra 1845 aukte kapitalbehovet dramatisk. Dette kapitalbehovet var det lenge bare handelsmennene som kunne skaffe, og det blei gjort ved å koble kreditten til omsetning. Lenge kom mesteparten av handelskapitalen fra kjøpmennene i Tromsø, men fra 1870-80-åra ser det ut til at de lokale handelsmenn begynte å bli istand til å tilfredsstille det lokale kapitalbehovet. Dermed kunne de også overta den handelen som var knytt til kreditten.
I dette bildet synes overgangen fra det gamle godssystem og til en meir spekulasjonsbetont godsforvaltning å ha vært vesentlig. Det gjorde de nye selveiere eller de nye leilendinger meir avhengig av handelskapitalen, og knytta dem derved langt sterkere til handelsmennene enn før. Kanskje kan vi si at oppløsninga av godssystemet var ei av forutsetningene for utviklinga av Nessekongene .
Det betydde at nye handelsmenn som forsøkte å etablere seg, vanligvis uten noen særlig kapital i ryggen, ikke hadde mulighet for å true Nessekongenes faktiske monopol på omsetning og kreditt.
Hva var det da som gjorde at de 3 gamle gjestgivere klarte å utvikle kapital nok til å overta så mye av lokalhandelen fra Tromsø-kjøpmennene?
Trulig var utbygginga av det lokale og det nasjonale transportnett ei viktig forklaring. Fra 1865 kom det i stand godsruter mellom Sør-Norge og Nord-Norge, og fra 1867 kom det lokale dampskipsselskap i gang. Dermed var de lokale handelsmenn ikke lenger prisgitt kjøpmennene i Tromsø for kjøp og salg. Fra ca 1880 blei direktehandelen på Bergen gjenopptatt, etter å ha ligget nede i vel 60 år. Dette gav utvilsomt aukt mulighet for fortjeneste. Dessuten var dette en heilårshandel.Det gjorde at handelsmennene ikke lenger trengte å sitte med store varelager, og de fikk avgårde fiskevarene straks de var produsert.
Det skjedde også ei utbygging av post og telegraf, som generelt gav tilgang på bedre informasjon om markedssituasjonen i Bergen og utlandet for tørrfisk, tran og rogn. Dette satte handelsmennene bedre istand til gjøre forretninger.
Forøvrig har utviklinga av russehandelen hatt betydning, ved sia av generelt oppsving i fisket og stigende folkemengde, med aukende handelsvolum som følge.
Fortsatt blei det lokale fisket drevet med små båter og enkel teknologi, som gav liten anledning til salg av fangsten borte. Det skjedde dessuten overgang fra tørrfiskkjøp til kjøp av råfisk med egenproduksjon på handelsstedene. Dette gav større muligheter for fortjeneste, ved at inntektene av selve produksjonen tilfalt handelsmennene. Råfisklaget gjorde samtidig fiskerne i heimesognet enda meir avhengig av den lokale handelsmann.
Også utbygginga av det lokale selvstyret og de muligheter for utøvelse av politisk makt dette innbydde til, må ha vært av betydning, i alle fall indirekte. På annen måte kan det knapt forklares at Helberg og Chr. Figenschou så lenge monopoliserte de viktigste lokalpolitiske posisjoner i hver sin kommune, på samme måte som i Nord-Troms ellers.
Med aukt kapital kom muligheter for å bygge ut handelsanlegga, bl.a. med store brygger eller pakkhus til fiskeproduksjonen, tranbrenneri og tørrfiskhjeller. Det gav også muligheter for å etablere filialer. Kapitalen kunne også settes inn i jord, noe som både gav renteavkastning og større samhandel.
På mange måter kan vi betrakte Nessekongeveldet som et eget økonomisk og sosialt system, der også mye av den politiske makt var inkorporert, og der kommuneinstitusjonen var av underordna betydning. Især var dette iøynefallende i Helgøy, med fullt geografisk sammenfall mellom kommunen og Nessekongesystemet . Når da samme person satt på toppen av begge system, måtte det være vanskelig å holde systema fra hverandre. Både i Helgøy og Karlsøy satt handelsmennene også i andre viktige posisjoner enn som ordførere. I Helgøy forskotterte Chr.
Figenschou private midler til kirka og prestestua, i Karlsøy stilte Helberg private lån til rådighet for kommunen. I mangt kan vi si at det kommunale fellesskap var innordna i Nessekongesystemet .
1836 - 1905 (68 år)
: Adresse
: Lokasjon
: By
: Fylke/Grevskap
: Stat/Provins
: Land
: Ikke satt