- Finner du noe av interesse ? -














En database med slekt, bilder, historier etc. med tilknytning til Hemne-distriktet

Litt om eldre yrkesbetegnelser.


  Strandsitter:
Strandsitter brukes i historiske dokumenter om personer og hushold som ikke eier eller disponerer matrikulert jord. Begrepet er kjent fra 1600-tallet til midt på 1900-tallet. Begrepet brukes om folk som har hus på en tomt de ikke eier, og som tilhører en gård. Strandsitteren kan betale en årlig avgift for sin tomt, eller han kan ha en muntlig avtale om tillatelse til å benytte tomta.
På 1600-tallet brukes begrepet om beboere som driver borgerlig næringsvirksomhet, handel og håndverk, i urbane miljøer, f.eks. i ladestedene. En strandsitter kunne være alt fra en fattig fisker til en velstående kjøpmann. Det avgjørende var at de bygslet sin tomtegrunn, og at det ikke hørte dyrkbar jord til eiendommen. Den årlige avgiften var ofte svært beskjeden. Mange små tettsteder har blitt etablert som strandsteder av strandsittere eller husmenn uten jord. Disse husmennene var helt avhengig av annen inntekt, enten de skaffet seg den gjennom fiske, handel, håndverk eller jordbruksarbeid.
På 18- og 1900-tallet brukes begrepet strandsitter omtrent synonymt med Husmann uten jord. En vanlig titulering i kystbygdene er strandsitter og fisker.
Begrepet strandsitter er ikke begrenset til kystbygdene.

 
  Husmann:
Husmannen bygslet jord eller tomt av en jordeiende bonde, og betalte for dette med en årlig avgift i form av kontanter og/eller pliktarbeid. Stedet der husmannen bor med sin familie kalles for en husmannsplass. En husmannsplass er ikke oppført med eget matrikkelnummer.
Vanligvis eide husmennene husene sine selv, og dersom en husmann flyttet, fordi han fikk en bedre plass, kunne han ta husene sine med seg. (Laftede tømmerhus uten kledning var enkle å flytte).

Det var to typer husmenn. Den ene kalles husmann med jord, den andre husmann uten jord. Husmannen uten jord kunne ofte benevnes som bygselhusmann eller strandsitter. Husmannen med jord var vanlig på Østlandet, mens husmannen uten jord var mer vanlig langs kysten.

En husmann med jord kunne ha en større eller mindre plass. En stor husmannsplass kunne være som en liten gård. Det var åkerjord og engmark på innmarka, beiterett i gårdens utmark og seter på fjellet eller i skogen. Men husmannen eide ikke plassen. Det var ingen sikkerhet for at neste generasjon kunne overta en veldrevet husmannsplass. Ofte lå husmannsplassene på mark som lett kunne legges til gården i neste omgang. Neste generasjon i husmannsfamilien kunne kanskje bli henvist til et nytt sted som måtte ryddes i utmarka.

En husmann uten jord bygslet i realiteten ei ikke matrikulert hustomt.  Mest typisk var kanskje en kombinasjon av flere av disse mulighetene, som husmannen, husmannskona og barna utnyttet til felles beste. En husmann uten jord ville likevel som regel klare å fø noen husdyr, men en måtte da utnytte marginale beite og forressurser som bøndene selv ikke brydde seg om å utnytte.

 
  Leilending:
Leilending (senere også kalt bygselmann) var en person som leide skyldsatt jord (eiendom) av en jordeier. En leilending var bonde, men hans status var lavere enn odelsbonden, om gårdene ellers var like. Frem til 1700-tallet var de fleste norske bønder leilendinger.
Bonden skrev som regel en såkalt bygselkontrakt med eieren av gården. Fra senmiddelalderen av var slike kontrakter ofte på livstid (såfremt man ikke misligholdt avtalen), og kontrakten kunne i de fleste tilfeller gå i arv mot at en ny kontrakt ble skrevet på arvingen. En bygselkontrakt gjaldt også for leilendingens enke; men hvis hun giftet seg opp igjen, måtte kontrakten skrives på nytt med hennes nye mann.
En leilending måtte betale landsskyld til jordeieren. Det fulgte også andre plikter med leilendingskontrakten, som at bygninger på eiendommen skulle vedlikeholdes og (i noen tilfeller) at man skulle hjelpe til på jordeierens gård ved behov.

En bonde kunne i tillegg til å leie jord også eie jord, og kunne med andre ord være både selveier og leilending på én og samme tid. I 1710 fikk han forkjøpsrett hvis jordeier ville selge eiendommen.

Jordeierne var i de fleste tilfelle adelsmenn, kirken, etter reformasjonen kongen, og byborgere. Viktig for leilendingen var at de oftest bodde langt unna; på denne måten hadde norske bønder helt andre og friere vilkår enn standsfrendene ellers i Europa.
På 1100-tallet kunne man ikke bli leilending før i fjerde generasjon som fri mann (altså først som sønnesønns sønn av en løsingssønn). Leilendigen hadde rett til å tåle mannebot for noen typer forseelser, i stedet for fysisk straff. For en mindre forseelse var manneboten 2 mark eller tilsvarende 214,32 gram sølv på 1100-tallet.
 
  Innerst:
Ein innerst (innerstmann, innerstkone) er ei forelda nemning for ein person på landet som leiger seg inn hos husmann eller bonde utan sjølv å leige jord, men som har sitt eige hushald.

Innerstfolk eller ein innerstfamilie var tilsvarande eit par eller ein familie som leigde seg inn og hadde eige hushald. I folketeljinga frå 1801 var om lag 15 000 personar registrerte som innerstar. Hundre år seinare var om lag 10 000 registrerte som innerstar. Tala seier ikkje noko om talet på innerstar - talet på innerstar kan ha vore mykje høgre, sidan mange innerstar kunne verte førte med anna yrke i rubrikken. Men tala kan seie noko om bruken av omgrepet.
En innerst kunne være velstående og tilhøre de øvre sosiale lag, men stort sett tilhørte han underklassen på landsbygda. Innersten var vanligvis enda mer underprivilegert enn husmannen.

Tittelen har vært brukt i mer eller mindre negative bemerkninger helt frem til i dag, for eksempel i diverse bygdebøker.

Ordet kjem frå dansk inderst(e), som er ei omlaging av lågtysk 'insate', 'insete', eigentleg «innesitjar».
   
  (Fra Wikipedia)