Vitsø i Hemne - gnr. 102 bnr. 30 -
ligger på høydedraget på vestre side av Søa, en knapp kilometer fra
sentret på Kyrksæterøra. Gården har en selvfølgelig og meget vakker
beliggenhet, og regnes blant de eldste boplasser i Hemnebygdene. Gården
ble tidligere kalt Vesse og er en del av det første og opprinnelige
gårdsanlegget på vestsiden av Søas dalføre mellom Rovatnet og
Hemnefjorden, det gamle Sodin eller enda eldre - Sodvin. Ordet
"vin" i denne forbindelse er så gammelt at det er gått av
bruk allerede i gammel-norsk tid, men kjent fra mange bygdelag da
mennesket rykket inn for å dyrke jorda og slik la grunnlaget for all
kultur. Sodvin betyr i dette tilfelle " englandet " eller
" beiteslandet " ved Søa.
Sodvi eller Sodin har fra først av vært en eiendom, men siden delt i
to større enheter, Eystre Sodin som ble kalt Kyrkjusodin etter at den
første kirka i Hemne ble bygget der, og Vestri Sodin der Vitsø ligger
i dag. Fra steinalderen kjennes flere jordfunn i Hemnebygdene som gir et
vink om menneskets tilstedeværelse der i en fjern fortid, også fra
Vesse som ellers også er nevnt eller omtalt fra senere jordfunn - sist
fra 1843 da en hel del mynter kom for dagen under jordarbeide på
gården. De var nedlagt i et trekar. Myntene skriver seg fra en tid
slike ble laget av edel-metall. Den eldste mynten fra funnet, er av
arabisk opprinnelse og preget i året 767. Andre er fra tyske keisere
med navnet Otto ( keiser Otto den første . den annen - den tredje i
tidsrommet 962 til 1022. Senere Otto den fjerde - kronet til keiser 1209
). Ellers noen mynter fra den engelske konge Ethelreds den annens tid (
987 ). De yngste daterte er fra den Svenske kongen Olav Skotkonung som
slo mynter mellom 1013 - 1022. Nå finnes det ikke mynter av
danskekongen Knut den store i dette funnet, som var de mest brukte og
vanlige i Norge omkring 1030. Derfor mener de sakkyndige at myntene er
kommet i jorda engang mellom 1020 og 1030. Det var ikke hver mann som
hadde så mange penger til hånde som bonden på Vesse. Dette var i
byttehandelens tider, og derfor var det bare slike som handlet med varer
av noen størrelsesorden og over større distanser, d.v.s. kjøpmenn på
fremmede land, som bruk for penger. Historien forteller om mange
storbønder, som satt på gårdene sine om vinteren, men som tok til med
utrusting av langskipet straks våren var i anmarsj. Ellers viser de
svenske mynter, men også de tyske, at Vesse-bonden helst hadde sine
forbindelser i østlige strøk.
Et karakteristisk trekk fra Hemne-bygdene fra gammelt av - er de store
gårdssammenslutninger - der mange gårdsbruk er samlet på en hånd.
Bispesetet var en slik jorddrott. Dette vet vi bl.a. fra jordboka fra
1440 ( Aslak Bolt ) som nevner mange av de beste og største gårdene i
bygda som bispestolens eiendom. Blant disse også "ytre gard"
i vestre Sodin. Dette forteller at vestre Sodin var en delt gård på
denne tiden - siden vet vi det ble til flere delinger, minst fire bruk:
Ystre garden - Øfste gard - Brusaluten og Ytre Sodin. På disse
gårdene satt leilendinger som på øvrige gårder og som var underlagt
andre godskomplekser.
En selveier var et ukjent begrep i de tider. Men historien forteller at
et par hundreår etterpå. Omkring 1660-åra kunne en treffe på
sjøleiende jorddyrkere i enkelte avsidesliggende fjell og skogbygder.
Leilendingene florerte fremdeles på storgårdene i bygda - forskjellen
var bare den at jorddrottene skiftet om eiendomsforholdene, og litt
etter litt ble bispestolen skiftet ut til fordel for kongen som også
omsider tok over klostergodset. Siden kom rike borgere og embedsmenn inn
i bildet og tok til med oppkjøp eller belåning av både adelsgods,
klostergods og bondegods etterhvert som de gamle eiere måtte belåne
sine eiendommer eller selge dem. Blant dem var også kronen.
Men leilendingssystemet vedvarte, og det skulle gå nesten 200 nye år
før ordningen tok slutt, selv om flere i denne tidsperioden hadde
kjøpt sine eiendommer og blitt odelsbønder.
Aslak Bolt nevner at kirka på Selnes eide jord i 14 gårder i Hemne, og
blant disse 14 nevnes øvste gården på Vesse. ( En eller annen gang
før svartedauen ble det bygget en kirke på Selnes. Denne kirke vet man
ikke mer om enn at den er nevnt i bispens jordbok fra 1430-åra. Han
forteller der at kirka var "nidefallen" - som må bety at den
var nedråtnet og ingen ny byget. Den må ha vært en sognekirke for
Snillfjorden og Åstfjorden ). 70-80 år etter er Vesse nevnt i en feide
mellom erkebispen Olav Engelbrektson og fru Inger til Austråt.
Uenigheten dreier seg blant mye annet om forskjellige jordeiendommer.
Erkebispen måtte da gi tapt ovefor fruen til Austråt og samtidig
betale henne en større erstatning. Men i arkivet etter erkebispen
finnes noen notater han har gjort i 1533 og der står det at han vil
kreve 2 øre av Vesse av fru Inger. Fru Inger må på denne tid ha eid
en part i denne gården, for i bispearkivet finnes også et brev hun har
skrevet på Austråt i april året etter - 1534 - til erkebispen. Hun
klager der over at det godset (erstatningen) som han har gitt henne på
Ørlandet, ikke er stort nok - derfor vil hun ha noen flere gårdparter
- mellom disse også Vesse i Hemne. Fritt omsatt skriver hun:
"Likedan vil jeg ha den gården som heter Vesse og ligger i Hemne,
og den vil jeg særskilt betale Deres Nåde for".
I 1680 er presten Gjert Numme nevnt som eier av Vesse. I hans tid
begynte de å kalle gården Vitsø. Det antas at Hr. Gjert var av dansk
ætt. Han var gift to ganger. Hans første hustru var Catharina Glad og
deres sønn Christopher gikk først på skole i Trondheim, siden i
København hvor han studerte teologi og ble prest. Han ble biskop
Ålborg stift 1735, men døde bare et par år etter. Catharina Glad
døde bare bare ung og i 1684 er Hr Gjert gift på ny med en kvinne som
heter Kristina og er datter av den forrige presten i bygda., Cristopher
Olsen Røg som også bodde på Vesse (Vitsø). Hans enke, som altså er
Hr. Gjerts svigermor, bor på gården. Gjert Numme døde i 1691 og hans
lik ble balsamert og innsatt i St. Margarete kirke på Kirksæter (Kyrkjusodin),
der det ble liggende til kirken brant ned i 1815. Vesse var en bra gård
på denne tid - på stallen sto 8 hester og i fjøset 16 melkekyr og 30
småfe. Allerede i 1688 har Hans Nobel blitt eier av gården. Han var
også på den tid eier av Holl-godset, men flyttet i 1701 til Vesse,
hvor han bodde til 1703 da han ble utnevnt til amtmann i Romsdal Amt.
Han solgte da Vesse til Hemnepresten Anders Bull som fra før eide
Alstad i Hemne. Men bare kort tid etter - i 1705 ble Bull utnevnt til
prest i Hitra og flyttet da dit.
Fra 1705 til 1717 var presten Tarald Rose eier av Vesse som han også
brukte som prestebolig. Han tiltrådte embedet som visepastor til Hemne
den 14. Oktober 1706, men fikk 7. Januar 1715 ezspektanse (d.e. løfte
om beordring) på Orkdal sognekall, som han fikk etter Edvard Meyers
død i 1716. Tarald Rose er kjent for sine sosiale interesser, og vek
sjelden eller aldri tilbake på noe han mente var rett. På et maleri av
Tarald Ross i Orkdalskirka på Grøtte står disse ord skrevet: "I
Christo min Rikdom, min ære og min Glæde".
Fra 1717 til 1729 eide presten Jacob Lund, Vesse, og han bodde der til
han ble prest til Aukra sistnevnte år da Ole Christopher Meldahl
overtok gården. Han døde i embedet i 1751. Presten som fulgte etter
Meldahl, var Christopher Rudde som bodde på Vesse ei tid, men solgte
gården i 1760, da han kjøpte Øvre Ødegård hvor han bosatte seg. Den
nye eieren av Vesse er majorinne Kiøbing (købing), men fra 1775
overtar presten Johan Scieldrup Borch gården. Han er fru Kiøbings
svigersønn og blir boende på Vesse. I 1817 kjøper staten gården
Strand med Øvre Ødegård til prestegård og prestene i Hemne har siden
bodd der.
Johan Scieldrup Borch hadde bare en sønn, Christian Kiøbing Borch. Han
var ikke prest . Som ung student var han i1807 med og forsvarte
København. Han fikk ærestitelen "kriksråd". Han var født
1788 og døde 1870. Han overtok gården etter faren, men solgte den i
begynnelsen av 1830-åra og kjøpte da gården Belsvik i Hemne og bodde
der til sin død. Christian Kiøbing Borch var gift med datter til
lensmann Asp på Ørland, hadde vist ingen etterkommere og var ordfører
i Hemne i 1841 - 1844.Christian Borch solgte Vesse til Arnt den eldre f.
1791, Arnt den yngre f. 1795 og Erik f. 1797 som var sønner av Endre
Grindal i Rennebu. Erik ble gift med ei Rennebu-jente - Ane Grindal. De
hadde to døtre, og den eldste overtok hovedbruket. Hun het Ingeborg og
ble gift med Severin Tortsensen Hognes fra Stjørdal og de to hadde
mange døtre, men bare en sønn - Torstein. Han ble gift med Johanna
Fredriksdtr. Haugen, og disse overtok gården etter Torstein sine
foreldre. Deres eldste sønn Severin Torsteinsen gift med Sigfrid
Rødseth overtok gården og ble brukere fra midten av 1930-årene til 2.
Halvpart av 1970 - årene. Deretter er en stor del av dyrkajorda tatt i
bruk til utbyggingsformål, hovedsakelig offentlige institusjoner. Det
som er igjen ble deretter overtatt av deres barnebarn Kari Torsteinsdtr.
Witsø.
Ystergården på det gamle Sodin er et godt gårdsbruk og kjent som
korngård gjennom tidene. Kornet ble oppevart i store kister og flere
slike finnes på Vitsø den dag i dag. Til gården hører sæterbruk som
var i drift helt til Hemne Meieri kom i 1952. Sætra ligger ved vestre
enden av Dalumsfjellet, mellom dette og Skjærlivatnet. Sæterhusa er
fremdeles inntakt og i god stand. Utmarka på Vitsø er i dag ca. 2500
dekar med skog, myr og fjell og det har gjennom alle tider vært drevet
en utstrakt markaslott. Overalt har det vært mange engslåtter og
høyløer i utmarka, som ble flittig brukt helt til 1940 - åra. Før i
tida, inntil 1936, var det to sætrer som tilhørte eiendommen. Det var
Heimsætra og Klakkan. Den siste lå på andre siden av Fylkesgrensen i
det daværende Stemshaug herred. Det var 15 kilometer til Klakkan som
både hadde sæterstøl og utmarkslåtter. Det var også andre
gårdsbruk som hadde slåttemyrer i Klakkan. Når så høyet skulle
hentes heim vinters tid, var det felles kjøredager, og yrende fullt av
hester og folk langs de gamle sæterveiene. Et festlig og fredelig syn
som i dag bare er et minne om ei svunnen tid og som aldri mer vender
tilbake. Klakkan ble solgt til Mæhle i Stemshaug i begynnelsen av 30 -
årene.
Vitsø - gårdsnr. 102, bruksnr. 3 har en meget vakker bebyggelse med
velstelte hus og et samlet areal på ca. 2500 dekar med skog, myr og
fjell - derav ca. 100 dekar dyrket jord. Av gådens herligheter skal
nevnes laksefisket både i fjorden og elva Søa - hvor i tidligere tider
laksen ble fanget i teiner. Disse ble drevet i fellesskap med Kirksæter,
og heter den dag i dag for Teinbakken, - (bakkan).
Severin Vitsø - har deltatt en del i kommunalt arbeid,
formannskapsmedlem og i herredsstyret 1933 - 39, takstmann,
skjønnsmann, jordskiftedommer, medlem av styret i Hemne Meieri fra
starten av og formann i Hemne Kraftlag. Hans hustru Sigrid f. Rødseth,
var i mange år distriktsjordmor i Hemne.
