- Finner du noe av interesse ? -














En database med slekt, bilder, historier etc. med tilknytning til Hemne-distriktet

Hemne

Av Anders Moe

(Sakset fra "Norges Bebyggelse - Sør Trøndelag - Vestre Del" , som ble utgitt 1956)

 


Hemne herred ligger ved og innenfor den indre del av Hemnefjorden. Denne går inn fra Trondheimsleia overfor den nordøstlige del av Hitra. Lengden av fjorden fra leia til Kyrksæterøra — sentrum i Hemne — er omtrent 30 km. Fra østre side går Åstfjorden omtrent 20 km i østlig retning, og innenfor Storodden går Snillfjorden også i østlig retning 20 km. Hemne hørte til Nordmøre len eller fylke, og dette ble omkring 1400 delt i Nordmøre og Fosen len. Av Gulatingslovens utgjerds-bolk ser vi at dette fylke (Nordmøre), skulle stille tjue 20-sesser. Det var tjue skipreider — 10 i Nordmøre og 10 i Fosen len. I 12. og 13. hundreåret tok en til å bruke 25-sesser, og tallet på skipreider ble både i Nordmøre og Fosen åtte. Gustav Indrebø har ved sine meget grundige undersøkelser vist at sannsynligvis ble det gamle skipreide senere til tinglaget.
Hemne tinglag var til 1838 de nåværende herreder Hemne, Snillfjord, Heim, Sandstad og Stemshaug. I det sistnevnte herred har vi gården Skipnes. Vi kan gå ut fra at de nevnte 5 herreder utgjorde Hemne skipreide fra den tid det ble 8 skipreider i Fosen len.
Hemne ble eget prestegjeld i 1765, for var det sammen med Hitra og Frøya. Vinje, som trolig hørte til Vik (Aure) tinglag og skipreide, hørte lenge før 1838 til Hitra (Hemne) i kirkelig henseende. Fra 1838 til 1911 var Hemne (de nåværende herredene Heim, Snillfjord, Hemne og Vinje) Hemne prestegjeld, herred og tinglag, og tingstedet var Kirksæter. Før 1838 var det tingsted på Aunøen (i Sandstad), Hemnskjell, Sunde (i Heim) og Holden (i Hemne).
Heim ble eget sogn med kirke på Heimsjø i 1883 og eget herred fra 1. januar 1911. Sponland, Bjørkøyli og Bjørkøy ble overført fra Heim til Hemne, mens gårdene fra Vågan til Åstad på Hemneskogen ble overført fra Hemne til Heim. Fra l. juli 1924 ble Vinje og Snillfjord egne herreder. Snillfjord har kirke på Å, bygd 1900.
Fra Kyrksæterøra går et dalføre først i sørlig retning og ovenfor Rovatnet i østlig retning til grensen mot Orkdal og Søvasskjølen. Mellom Hemnefjorden og Rovatnet ligger en 1,2 km bred morenerygg, omtrent 50 m over havet. Fra denne ryggen i en lengde av omkring l mil ligger Rovatnet, 15 m o. h. Det er omtrent 8 km2. Mellom Rovatnet og Vinjefjorden er omtrent 5 km, og her er det mellom gårdene Eide og Vinje en myrstrekning i 50 m høgd over havet. Søa elv renner gjennom denne dalen, først gjennom Søvatnet (i Orkdal og Vinje), Vasslivatnet, Rovatnet og derfra gjennom moreneryggen og ut i Hemnefjorden ved Kyrksæterøra. Her mellom Rovatnet og Hemnefjorden ligger gårdene Kirksæter (Kyrkjusodin) og Vitsø (Vestrsodin). Fra Hellandsjø i Vestre Heim går et dalføre i sørlig retning. Den øverste del av dette dalføre, som ligger vest for den øvrige bygd, tilhører Hemne. Gjennom dalføret renner Rustlielva. Her ved sjø, vatn og elv ligger gårdene, og rundt disse grønne lauvskoglier, og lenger borte og høyere oppe, har vi fjell- og myrstrekninger oversådd med små og større blinkende fjellvatn.
Geologisk hører bygda til det såkalte nordvestlige grunnfjellsområde, som er bygd opp vesentlig av granitter og gneiser, harde bergarter som forvitrer langsomt og gir et skrint og temmelig goldt jordsmonn. Grunnfjellet har vært skrapt og «filt» av isbreene og viser seg i dag som et kollet landskap som sjelden når over 5—600 m. Langs kysten opp til vel 100 m er fjellgrunnen mer eller mindre dekket av løse jordlag som er avsatt på havbunnen omkring istiden, da landet lå dypere enn i dag. Nå er dette havslammet på tørt land og det er disse marine avsetninger som i dag danner den viktigste dyrkingsjorda.
Nedbørsmengden er stor i Hemne, og det er utpreget kystklima med nokså rå sommer og mild vinter. Nedbør ved målerstasjonen på Lenes var i 1950 1554,5 mm og i 1952 1091 mm. Det er ikke mye å finne om Hemne i landets eldste historie. Vatsdølasaga åpner et lite gløtt til en tid som ligger nærmere 1100 år tilbake, og der får vi høre om den første hemneværing vi har navn på. Det er Ingemunn i Vatnadalier, som han senere kalles. Sagaen beretter at han for over Nordsjøen og kom under land ved Norges vestkyst. Der fikk han høre rykter om ufred lenger sør ved kvsten. Etter samråd med sine menn seilte han da sørover og var med i slaget ved Hafsfjord. Etterpå dro han til sin gård i Hemne (Holden eller Kirksæter?). Det er nevnt noen av hans slektninger, og han var en høgættet mann. Ingemunn var også en av dem som ikke kunne finne seg til rette under det nye styret og utvandret til Island. Der ble han en av de mest kjente landnåmsmenn. Hemne var i 9. hundreår et sentrum for Njord-dyrkelsen, og Ingemunn var nok i sin tid lederen ved offerfestene. Disse ble holdt på Njørdarholm i indre Hemnefjord. Dette er en liten, nå ubebodd gård i Hemne herred. I matrikkelen har gården en skyld på 75 øre, og navnet skrives Næløen, i anmerkning Nardøen, Narøen.
Så har vi Aslak Bolts jordebok fra 1440-årene. Da hadde erkebispesetet helt eller delvis eiendom i gårdene Magerøy med Rustoy, Gusisøy og Svanøy, Hegstadom, Skielstadom, Sundrun, Hauge (er nå en del av Holden), Fikkan, Velle, Nes, Rusterdale, Kirkiusodin, ytre gård i vestre Sodin, Eidthe, Holl, Vutudal, Snillid, Hoxdastadom, Oxstadom ved Krokstadom, Vese Leiknese, Hempneskjel, Stamnes, Skograndom. Omkring 1650 var det bare i enkelte avsidesliggende fjell- og skogbygder at flertallet av bøndene var selveiere, overalt ellers var de mest leilendinger. Og eierne var mest av samme slag som i mellomalderen, med den forskjell at kongen hadde overtatt bispegodset og en stor del av klostergodset og hadde en slags overeiendomsrett til resten av kirkegodset. Rike borgere og embetsmenn kjøpte både adelsgods, klostergods, krongods og bondegods etter hvert som de gamle eiere ble nødt til å selge, deriblant også kongen (kronen). Det er først fra denne tid vi har litt kjennskap til gods- og eiendomsforhold i Hemne.
På Kirksæter bodde omkring 1600 pastor Mikkel Christensen. Han drev tømmersalg til hollenderne, og det fins gamle nederlandske kart, hvor det over Hemnefjorden står: Mikkel op Hemme. Hans hustru var av den rike Aspaætten fra Nordmøre, og det er rimelig han fikk jordegods med henne, og trolig tjente han på sin tømmerhandel og la pengene i gårder. Senere ble hans ettermann, visepastor Melchior Jakobsen Falch eier av Kirksæter. Han bodde der fra 1619 til han døde 16. mai 1639, og senere hans enke, Mille Audunsdatter, til ca. 1660. Til bortimot 1700 var prestens svigersønn, Eiler Kaspersen Schiøller (1628—1705), eier av Kirksæter. Men Schioller ble fattig og måtte selge sitt jordegods. Eiler Schioller og Gunhild Melchiorsdatter hadde en datter, Elen, som ble gift med presten H. H. Hagerup i Kvernes, og fra dem stammer den norske gren av slekten Hagerup.
Den neste eier av Kirksæter var amtmann i Romsdal amt, Hans Nobel, senere medlem av riksrådet (Slotsloven). Nobel solgte gården til lagmann Abraham Drejer omkring 1705 og denne igjen til Christoffer Grøn i 1720-årene. I 1741 fikk kaptein Albert Christoffer Holch skjøte på Kirksæter med tilliggende gods for 2360 rdl. I 1760 ble så kaptein Christian Johannes Brodtkorb eier av Kirksæter med tilliggende gods samt Hemne og Vinje kirker med jordegods. Han bodde på Kirksæter til sin død i august 1797.
Ved kjøpekontrakt 25. juli 1797 og skjøte 16. oktober s. å. kjøpte 39 "almuesmenn" Hemne og Vinje kirker med tilliggende gods for 10000 rdl. Hovedhensikten med kjøpet må ha vært at kirkenes leilendinger skulle bli selveiere, da "almuesmennenes" tillitsmann var en ung mann på 32 år som satt på sin odelsgård, som hans forfedre hadde eid i over 90 år. Fra 1795 var Kristoffer Lossius eier av Kirksæter. I 1807 kjøpte hans svoger, Paul Irgens Holst, halve gården — nedre Kirksæter — og bygde hus på det sted som til nå har vært kalt Holstgården. I 1827 døde Holst, og både hans og Lossius' jord ble solgt til bønder. Følgende gårder var med da bøndene kjøpte kirkene i 1797: Eide, Forren Berdal, Snekvik, Gravdal, Stamnesøen, Fugeløen, Stolpnessæter, Vaslagaune, Bjerknes (i Røstkvervet), Vasli, Rapet, Sødal, Bjerknes (i Vinje), Hundnes, Røstøen og Haukvik. Omkring 1700 var Hans Nobel, som ble gift med enken etter proprietær Joh. Peder Testman på Holden, også eier av Vitsø, og i 1701 bodde han der. I 1801 var enken etter major Kiøbbing eier av gården og solgte den da til sin svigersønn prost J. S. Borch, som hadde den i omtrent 20 år. Vitsø ble da solgt til bønder.
Holden gård var i familien Testmans eie fra omkring 1700 til 1754, da løytnant Kristoffer Lossius fikk skjøte på eiendommen for 6 000 rdl. Med i kjøpet var foruten Holden følgende gårder: Volden, Sporillen, Venn, Bjørkli, Kjønsvik, Fikkan, Oden, Oddebug, Stokaune, Stolsmo, Sinnes, Lian, Bjørkan, Bjørksæter, Dalum, Narøen, Berg (Lærnesstranda), Rottem, Klubben, Vågan, Lien, Mjønes, Astum, Slørdal, Engvik, Kvernstad, Fætten, Ståle, Kroknes og Eide. Løytnant Lossius' sønn hadde godset samlet til omkring 1820. Senere ble både Holden (så nær som ett bruk) og de øvrige gårder solgt før 1850. Dermed var leilendingsvesenet avviklet, og de nye leiere tok til med en heller tung strid mot fattigdom og etter måten stor gjeld.
Den nåværende Holden gård var i 1440-årene to gårder. Holden og Haug. Etter Aslak Bolts jordebok hadde erkebispsetet 12 spann i Haug. Senere har eieren av Holden kjøpt Haug og drevet begge gårder som ett bruk. Navnet Haug lever nå bare som navn i skog og fjell som Hogsdalen, Hogsgåsa og i den gamle regle: "Haug og Holl, Venn og Voll er rikar enn både Norri og Danmark." I 1751 gikk Vasbygdens gods, som hadde gårder i Hemne, Heim og Stemshaug, over til ny eier. Av dette gods hørte gårdene Nes, Lian, Væge, Tverdal og Skogrand til det nåværende Hemne herred. Det er nå 38 gårdsnummer i Hemne. Av disse hørte i siste halvdel av 1700-tallet 22 helt eller delvis til de foran nevnte tre gods. Det blir da 13 gårdsnummer som ikke var med i noen av de tre gods, nemlig Eidsli, Lenes, Mo, Strand, Ødegård, Grøtnes, Grøtan, Alstad, Lernes, Bjørkøyli, Bjørkøy, Sponland og Hageskal.

I Hemne er det funnet redskaper både fra steinalderen og jernalderen. Her er også på flere steder gravhauger. På Kirksæter er 90 m over havet funnet mer eller mindre bearbeidede redskaper — små skrapere — samt hauger av flintavfall. Dette sted har nok på den tid ligget ved strandkanten. Funn av stein- og jernredskaper er under jord- og veiarbeid gjort på mange steder, så det har vært bosetning i fjerne tider i alle strøk hvor folk bor i dag.
I samlingene i Trondheim er Hemne ganske godt representert. Gamle hus fra tidligere enn siste halvdel av 1700-tallet er her ikke. Kirken brant i 1815, og de store hus på Holden og Kirksæter ble også ødelagt ved brann omkring midten av forrige hundreår.
Av det som foran er nevnt om eiendomsforholdene, vil det gå fram at størstedelen av folket helt fra mellomalderen har levd på de små gårdene som leilendinger under kirken og senere under embetsmenn og godseiere. Og leilendingene hadde nok sin dag fullt opptatt, når de først skulle gi jordrotten det han hadde rett til, og det så deretter skulle bli til livsopphold for familien på gården. I de første årene på 1700-tallet var det enkelte fikk kjøpt gårdene takket være at det gikk ut med enkelte godseiere. Det er vel helst fra den tid det ble enkelte som interesserte seg for andre ting enn matstrevet. Det ble ordnet med skole, og fra den tid fantes her bønder som både kunne lese og skrive.
Det kan nevnes at fra 1720 til 1864 var det bønder som var lensmenn i Hemne, samtidig med at de drev sine gårder. Det er vanskelig og forstå hvordan de skaffet seg nødvendig lese- og skrivekyndighet. Den første av disse "bondelensmenn" var Isak Torgersen Bjerksæter (1682—174?). Hans ettermann var sønnen Nils Isaksen Hundnes, lensmann fra 1740-årene til 1775. Han ble gift med gardjente på Hundnes i 1747. Det fortelles at tingalmuen på Holden var uenig om kirkestolene. Hver gård hadde sin bestemte stol i kirken. Dette var bestemt i et skinnbrev som skriveren ikke kunne lese. Tingalmuen sa at mannen på Hundnes kunne lese gamle skinnbrev, og han ble hentet — og leste. Skriveren sa da at han var for god til å være bonde.
Den neste lensmann var søstersønnen Isak Larsen Moe, lensmann i 1775—1809. Om ham skriver skoleinspektør Henrik Sødal: "Det er berre eit par av desse Hemnelærarane i slutten av det attende hundreåret som vi veit noko vidare om. Det gjeld da fyrst og fremst Isak Larsen Moe. Han lot etter seg synlege prov på praktisk dugleik i nyryddingsarbeid på garden sin og nybygging av stovehus i 1786. At han vart lensmann i 1775 syner og at han hadde meir kunnskaper og dugleik enn omgangsskulelærarar flest. Og lensmannsarkivet hans syner at han var vel inne i rekneskapsstell, lovkunne og stilkunst. I arkivet finn vi og ei dagbok og ei gards- og ættesaga frå hans hand. For jorddyrkinga si fekk han medalje frå Dansk Landhusholdningsselskap." Etter siste folketelling i 1950 var det i Hemne 2149 mennesker, derav 830 menn over 16 år og 295 under 16 år, 794 kvinner over 16 år og 230 under 16 år. I 1946 var det samlede folketall 2132.
Fra 1797, da kirkegodset ble privateie, og til 1850 ble leilendingsvesenet avviklet. I dette tidsrom var det stor innvandring til Hemne fra andre landsdeler. Det var en del, særlig fra Orkladalføret, som kjøpte gårder. Men de fleste kom som arbeidssøkende fra Nordre Østerdal, Gudbrandsdalen, Orkladalføret, Surnadal og især fra Rindal. De tok tjeneste på gårdene og ble senere ofte husmenn. Kirkebøkene viser at av dem som døde i 1880-årene, var en god halvpart født utenfor Hemne. Nå er de slekter som bodde i bygda før den store innvandring, og de som kom vandrende, blitt ens både i språk og i sed og skikk. Men likevel er det sikkert slik at innvandrerne har vært med å forme den befolkning som i dag bor i bygda.
Nittende hundreåret var husmennenes tid. Disse hadde som regel små jordvidder. Til føing av ku og noen småfe måtte markaslåttene tas til hjelp. Husmannskontraktene var etter måten humane. Husmennene eide selv sine hus. De var på gården fra 1 til 3 uker i slåtten uten daglønn, likeså kortere eller lengre tid vår og høst, men hadde ikke alminnelig arbeidsplikt mot daglønn fastsatt i kontrakten. De hadde hamnerett og vedrett i jordeierens skog. Men de levde i trange kår, og det var husmannsbarn som ble tjenere på gårdene, og det var barna fra husmannsstuene som ble de første utvandrere til Amerika. Nå er husmannsbrukene kjøpt til småbruk (tomter) eller gått tilbake til gården. Det er husmennene som har dyrket, det meste av ny jord i 1700—1800-årene som daglønnere hos egen eller andre jorddrotter.

De første utvandrere forlot for godt landet — bøndene avhendet alt fast og løst gods — tok med kone og barn, fikk seg jord i Minnesota og senere Dakota og ble farmere der. Mange av disse familiene var ikke helt unge folk. Det lever også i dag mange farmere i U. S. A. som stammer fra Hemne. Senere var det mest unge, ugifte kvinner og menn som utvandret — de fleste med tanke på å komme tilbake til fedrelandet.
At det ikke gikk slik for de flestes vedkommende, er en annen sak. Det er dog ikke så få som har vendt hjem igjen. Som overalt i Trøndelag er husene i Hemne store og ruvende. Gamle stuebygninger av særlig interesse er her ikke. På de gamle bondegårdene er stuebygningene nokså like — samme planløsning og byggemåte. Det er enkel bredde med fire rom, lengde 18—22 m, bredde 5,5—7 m i to høgder. Loftshøgda var opprinnelig heller lav med mindre vinduer enn i første høgd. Mange av de gamle bygningene er påbygd to—tre omfar og loftbjelkene flyttet opp. Høyde på takreisningen er 1/3 av byggets bredde. Omkring 1880 var omtrent alle hus på bondegårdene tekket med never og torv. På de fleste gamle gårder har vi i dag samme form på stuebygningene. Enkelte er meget gamle — 150 år og kanskje eldre — andre av samme størrelse og inndeling er fra omkring siste hundreårsskifte.
Den gamle stua i sagatiden var en nesten kvadratisk tømmerbygning med et skjul foran. Denne husformen er ennå alminnelig her. Slik var husmannsstuer, seterbuer, høybuer, stabbur, kvernhus, smier og grisehus, og er det også i dag. Av gamle uthusbygninger er ingen igjen, men det er grunn til å tro at fehusene var bygd på samme måten. To av stuene med ett tømret rom med framskott ble bygd sammen under ett tak, og vi fikk den 4 rom lange bygning, oftest orientert vest— øst. Framskottene var da mot vest i forhold til den tømrede stua. Fra vest mot øst får vi kjøkken, dagligstue, kammers, gang og nystue. Langveggene vendte som regel mot sør og nord, selvsagt med noen avvikelse etter naturforholdene på byggeplassen. Navnet "nystue" skriver seg fra den tid da det var to ikke sammenbygde hus. I dag kan en finne at langveggene i kjøkken, kammers og gang ofte ikke er hele tømmervegger — en arv fra den gamle enroms stue. Vi har også hovedbygninger med tre rom i lengden. Det fikk en når framskottene var vendt mot hverandre. Fra vest ble det da dagligstue, kjøkken og gang, nystue. Denne form har vi på de eldste seterbuer og på gamle høybuer. Røykstuene var forsvunnet her omkring 1800. Gamle folk som var født omkring den tid, nevnte ikke røykstuer. Nå er både byggemåten og planløsningen helt forandret.

Folketallet er ikke vesentlig større enn omkring midten av forrige hundreår, men bosetningen er sterkere konsentrert i sentrum, det vil si på Kirksæter og Vitsø — mellom Hemnefjorden og Rovatnet. Allerede i midten av forrige hundreåret nedsatte de første handelsmenn seg på Øra, og det ble en liten husklynge der. Etter hvert er forretninger, bedrifter, fast ansatte embetsmenn og bestillingsmenn blitt flere, og nye boligstrøk har vokst fram, så det er blitt en stadig større del av befolkningen i herredet som bor på Kyrksæterøra og i nærmeste omegn. Hemne hørte til Hitra prestegjeld til 1765. Til dette hørte også Frøya med Froøyane helt til Halten. Vinje sogn hørte også til Hemne (og Hitra) i kirkelig henseende, men til Vik (Aure) tinglag og lensmannsdistrikt og kom først etter formannskapslovens ikrafttreden i 1838 helt sammen med Hemne. Men helt fra 1600-årene bodde en visepastor (res. kap.) i Hemne. Gården Strand var imidlertid kjøpt til prestegård, og ny stuebygning ble oppført i 1819. Denne bygning står i dag og er bolig for sognepresten i Hemne. Prestegården ligger vakkert i sørhelling til Rovatnet 3 km fra kirken. Stuebygningen er bygd etter samme plan som foran nevnt, men har et femte rom mot øst. Dette er prestens kontor.
Hemne kirke ligger "på et høyt sted", vakkert og fritt på moreneryggen mellom Hemnefjorden og Rovatnet med utsikt både mot nord og sør, en utsikt så vakker at den er kjent også utenom bygda. Den nåværende kirke er bygd i 1817. Den gamle — en vakker korskirke — brant etter lynnedslag natten mellom 15.—16. desember 1815. Den nye kirken er en åttekantet trekirke med høye vegger og høyt tårn. Det er en enkel bygning.
De første prester som bodde i Hemne til 1765, var nok visepastorer eller res. kap. under sognepresten i Hitra, bosatt på Dolm. De eldste prester vi har kjennskap til, er nevnt foran som eiere av Kirksæter fra 1500-årene til 1639. Det var Mikkel Christensen og Melchior Jakobsen Falch. Den siste var sønn av lagmann i Trondheim, Jakob Pedersen, gift 1577 med Margrete Pedersdotter Falch (1556-1622).
Melchior Falchs navn kjennes mest fra hans bryllup på Kirksæter i august 1619. Han druknet i Rovatnet 16. mai 1639, da han på tur fra Vinje kirke kjørte over isen. Det var en lystig fest på Kirksæter i 1619. Bruden var Mille Audunsdatter av Aspaætten i NordMøre. Aspaætten hadde vært rik og mektig i flere hundreår. Den eldste som kjennes, er Gunnar Taraldson (Kane), fehirde i Bjørgvin 1340. Senere har vi Ola Trondson, erkebisp i Nidaros 1458—73, og brorsønnen Gaute Ivarson, erkebisp i Nidaros 1474—1510. Foruten brudens rike og mektige slekt var en stor del av landsdelens øvrighet til stede og mellom disse den nye biskop i Nidaros, Anders Christensen Arrebo (1587—1637), som to år tidligere var kommet hit fra Danmark. A. Chr. Bang skriver om ham: "Ved sin ungdommelige Hensynsløshed mod formaaende Mænd, ved sin overstrømmende Lystighed i Selskaber og sin for en Biskop upassende Færd undergravede han sin Stilling, indtil han paa Herredagen i Bergen den 31. juli 1622 blev dømt til Afsættelse."
Hemneprestens sønn Mikkel Melchiorsen Faich døde som prest i Melhus. I kirken der er det malerier av ham og Petter Dass. Den sistes mor var datter av fogd Peter Falch — en bror av Hemnepresten. En datter av Melchior Falch ble gift i Aure, og fra henne stammer mange slekter i Hemneherredene. Melhusprestens sønn, Melchior Mikkelsen Falch, var prest på Herøy, Sunnmøre. I 1688 avhendet han sitt jordegods der i Nordmøre og i Trøndelag og kjøpte Amble i Kaupanger.
Den første sogneprest etter at Hemne ble eget prestegjeld, var Christofer Budde fra 1765, men da hadde han vært visepastor i 10 år. Budde bodde på Ødegård. Det er mulig han eide denne gården. Gerh. Schøning nevner at han var en flink gårdbruker, som hadde økt kornavlingen på gården fra 20 til 100 tnr. I 1775 ble Johan Schielderup Borch sogneprest. Han bodde på Vitsø, og det sies at han fikk skjøte på denne gården fra sin svigermor, majorinne Kiøbbing. Borch døde på Vitsø i 1817. Prestene i Hemne fra 1765 til nå—i alt 14 — har røktet sin embetsgjerning i kirke og skole med troskap og dyktighet og i forståelse og samarbeid med menigheten. Bare i to perioder har det vært dyperegående meningsforskjell og rivninger. Det var etter 1802, da Hans Nielsen Hauge var her en kort tid, og omkring 1870, da Johan Ernst Gunnerus var prest.

Haugerørsla i Hemne har krav på omtale også i dag. Hauge var jo oppvokst i rasjonalismens eller opplysningens tidsalder og var på mange vis barn av sin tid. Det var også tilfellet med den almue han møtte i Hemne. Hauge hadde et kristelig og et kulturelt økonomisk program. Dette går også fram av kgl. skriv av 16. november 1804. Etter dette skriv ble tiltale reist mot Hauge. De to første klagepunkter er: 1. Hauge har søkt å bibringe almuen fanatiske grunnsetninger hvorved mange er blitt likegyldige for sin borgerlige plikt. 2. Han har under påskudd av gudelige hensikter opprettet en såkalt "hellig kasse" og dermed beriket seg. Hauge kom hit 5 år etter at "almuesmennene" hadde kjøpt kirkene og kirkegodset, og almuen var nok interessert i at det gikk samme veien med proprietærgodset. Det er kjent at Hauge utenom oppbyggelsene drøftet dagliglivets problemer, og disse spørsmål hadde stor interesse på denne tid. Men det er heller vanskelig å finne prov for at det var så mange som varig var grepet av Hauges forkynnelse i de første tiår av 1800-årene. Vi vet også at John Neergaard, da han reiste med "Olaboka", søkte kontakt med haugianerne her. Vi vet ikke hvilke menn dette var, men det er ikke for dristig å forutsette at det var folk av annen innstilling enn de "haugianere" som en mannsalder senere førte striden mot Gunnerus. Johan Ernst Gunnerus (1818—1876) kom fra Rauland til Hemne i juli 1866. Fra første søndag og i 2 måneder holdt han preken på samme dag både ved Hemne og Vinje kirker. Grunnen til dette var at han ville hindre at legmenn fikk høve til å holde "samling" i det sogn hvor der ikke var gudstjeneste.
Den johnsonske vekkelse hadde i 1860 og utover grepet sterkt om seg, og det var en heller streng og mørk kristendom. Høsten 1866 sendte presten brev til en av legmennene og kalte ham til sitt kontor "for at jeg kan faa anledning til at prøve Deres kristelige Opfattelse og Indsigter". Jensens lesebok skulle innføres i skolen, og det ble også et stridspunkt mellom prest og menighet. Men alvorligst var det at presten ved barnedåp leste 3. artikkel som den lyder i alterboka fra før 1887. Gunnerus leste 3. artikkel slik den er i alterboka i dag. I Gunnerus' tid var den fastsatt av danskene i 1770—80-årene. Senere i 1887 ble 3. artikkel redigert i samsvar med en ordlyd som fra 1700-årene til 1887 stod som fotnote i alterboka. Han var dog villig til å lese etter den gjeldende alterbok ved barnedåp på hverdager. Dette var et uholdbart standpunkt, og striden endte også med at Gunnerus etter søknad fikk avskjed i nåde 20. april 1872 med 350 spdlr. i årlig pensjon.
Det har vært sagt at denne strid var en kamp mellom grundtvigianisme og den johnsonske retning. Når vi leser det som foreligger av tilgjengelige dokumenter fra "Hevnestriden" og sammenholder med disse det som vi vet herfra, er det vanskelig å få inntrykk av at Gunnerus var grundtvigianer. Det ligger nærmere å tro at det var en kamp mellom en myndig og maktsyk prest, som bedre hadde høvd 100 år tidligere, og på den annen side menn som hadde en mørk og trang kristendom, en kristendom som var helt forskjellig fra den lyse og arbeidsglade retning som Hans Nielsen Hauge var talsmann for to mannsaldrer tidligere. Gunnerus hadde ikke den folkelighet som særmerkte mange av grundtvigianerne.

I slutten av mellomalderen kom en vanskelig tid i bygdene, og ikke minst i bygder som Hemne, hvor veien sjøverts var lang og besværlig til nærmeste by eller omsetningssted, og hvor der heller ikke var atkomst til lands. Vi fikk Norges vanmaktstid. Det var nok mange årsaker til nedgangstiden, svartedauen, danskestyret og hanseaterherredømmet. Men det kan være grunn til å spørre om ikke mangelen på nødvendige samferdselsmidler var like skjebnesvanger. Historien synes å vise at oppgangen først tok til da nordmennene igjen ble i stand til å bygge havgående skip. Hemne er til lands skilt fra nabobygdene ved sammenhengende fjellstrekninger. Fra Nordmørsfjorden går et sammenhengende fjellparti mot nordøst til Trondheimsleia i Agdenes. På denne strekning har vi en del av de høyeste fjell i Sør-Trøndelag, som Ruten (1052 m), Omnfjellet (833 m) og Hogsgåsa (750 m). Halvøya vest for Vinjefjorden, bygda i Hemne og Hemnefjorden er også skilt fra Aure av høye fjell. Her når Todalskjølen 950 m over havet og er høyeste fjell i Hemne herred. Steingeita, Hjelaklakken og Fonna i Aure og Stemshaug, men nær grensa til Hemne og Heim, er noe lavere. De her nevnte fjellstrekninger stenger både mot øst og vest for atkomsten til nabobygdene.
Mot øst er det to dalfører som fører over til Rindal og Orkdal fra Vinje og to fra Snill-fjord til Orkdal, men overgangene ligger 300 m o. h. Før veien over Søvassdalen kom (1836), var Hemne- og Vinjefjorden de brukbare atkomstveier til Hemne. Gerhard Schiøning var i følge med biskop Gunnerus på visitasreise til Hemne i 1773. Første dag kom de til Moldatun i Agdenes, andre dagen sent på kveld til Kirksæter, derfra til fots til Rovatnet, der de ble stående lenge og rope etter båt fra Ødegård, hvor presten bodde. I en bygd som ligger slik til, og som lenge var uten veier, var livet ensformig, og folket hadde lite kjennskap til andre mennesker og forhold. Som døme på hvor avstengt de levde, kan nevnes at en kone som døde omkring 1870 over 80 år gammel, i hele sitt lange liv ikke hadde vært utenom bygda. Hun var rask og rørig, passet sitt arbeid som husmor på en heller stor gård, var gift med lensmannen i Hemne og tok imot mange gjester på sin gård — øvrighet og bygdefolk. Mennene var ikke fullt så stedbundne. De var på militærtjeneste og gjorde en og annen reise til de nærmeste byer og bygder. I 1836 kom veien fra Orkdal gjennom Hemne og til Hellandsjø i Heim. Etter denne vei kjørtes posten fra Trondheim til Hellandsjø og derfra i båt til Havn på Hitra. Fra Havn til Hopsjø ble posten kjørt over Hitra, hvor vei var bygd samtidig med Hemneveien. Fra Hopsjø gikk posten med båt til Frøya. Denne veien gjennom Hemne og Hitra var smal og bakket helt fra Trondheim. Senere kom dampskipene. Mellom Kristiansund og Vinjeøra ble det rutebåt i 1870-årene, og Kristiansund Dampskibsselskap startet om lag på samme tid rute mellom Kristiansund og Trondheim med anløp av Magerøy i Heim, i mange år eneste stoppested i nordre Hemne.
I 1885 ble Hemne Dampskibsselskap stiftet med rute Kirksæterøra—Trondheim og mellomliggende bygder. Nå er det Fosen Dampskibsselskap — en sammenslutning av flere selskaper — som trafikerer ruten. Men båtene var små og tarvelig utstyrt før, og sjøveien var lang. Etter 1900 kom det krav om bedre vei fra Orkdal til Hemne. Ved Torshus folkehøgskule sto den gang veiviser som hadde til innskrift: "Vei til Kristiania, vei til Hevne". Den sist nevnte vei ført da opp de bratte bakkene ovenfor Torshus. Nå er veien til Forve bru ombygd eller omlagt, så i dag har vi bra samband med landets øvrige veinett. Siden 1937 har Hemne og Vinje Billag A/S trafikert ruten Kirksæterøra—Vinje—Trondheim, i vintertiden en gang daglig, tur—retur og i sommertiden 2 ganger. Reisetiden er 3 timer 10 min.

I 1870-80-årene drev 100 % av folket her jordbruk, skogbruk og fiske som eneste virksomhet. For sognepresten var også drift av prestegården en vesentlig del av inntekten. Etter jordbrukstellingen 1949 er det 412 matrikulerte bruk. Derav er 157 under 5 da, 5-10 da har 19 bruk, 10-35 da har 100 bruk, 35-50 da har 42 bruk, 50-100 da har 70 bruk og over 100 da har 24 bruk. Samtlige bruk så nær som prestegården og lærergården er i privat eie. Etter siste jordbrukstelling var det samlede jordbruksareal 12 537 da, derav dyrket 9 744 da, udyrket innmark 2 574 da, åpen åker 2 642,7 da. Deler vi det samlede dyrkede areal 9 744 da med folketallet i 1950, nemlig 2 149, får vi omtrent 4,5 da dyrket jord pr. innbygger — et tall som er omtrent 75 % av det gjennomsnittlige for alle landdistrikter i Norge. Dette gir et begrep om herredets økonomiske stilling. Jordbruket drives i dag etter moderne metoder både med hensyn til drift, kjøp og salg. De vanlige sammenslutninger for å fremme så vel de faglige som økonomiske interesser er også kommet hit. Omsetningen foregår gjennom bøndenes organisasjoner. Maskinstasjoner er her også, og det blir stadig flere bønder som har egen traktor. Driften er lettere enn før, men det er på alle gårder færre arbeidere enn tidligere. Den 5. januar 1953 ble det nye meieriet på Kyrksæterøra satt i drift, et anlegg som koster over 1 million kroner.
I gamle dager tok arbeidet til på gårdene 14. april, sommermålsdag. Da kom og reiste faste tjenere. Det første arbeid var å kjøre resten av gjødsla ut mens føret varte. Om nødvendig ble åkrene "myllet" (sandkjørt) forat snøen skulle gå fortere. Straks snø og tele var gått, tok pløyingen til nederst på åkeren, og kvinner og menn hektet på forra og spredde gjødsel. Så snart et passende stykke var arbeidet ferdig, ble det sådd og kornet hektet eller harvet ned, og slik stykke for stykke til all pløybar jord var tilsådd. Sist kom turen til potetene.
Tiden mellom våronn og slåtten — håballen — var en travel tid. Der var engrydding og seterflytting. Så var det taktekking, reparasjon og nybygging av hus heime, på setrene og de mange buer rundt i engslåttene. Senere flekking av never og bark til bruk ved neste års tekking og til barkekaret.
Slåtten tok til 10. juli (Knut med ljåen) og varte ofte helt til slutten av september. I den siste del av slåtten var onnefolkene spredt i de mange engslåtter, til dels langt fra gården. De bodde i høybua hele uken, lå i den tømrede bua, første natten ofte på noen fanger rått gras, mens matstellet hadde sin plass i framskottet, og foran dette var ildstedet. Når de gamle tenkte på dette friluftslivet etterpå husket de især ilden som lyste fra de mange høybuer rundt omkring og høstvinden som sakte suste gjennom lauvskogen. Men i røynda var det ofte en annen situasjon med våte trøyer i regn og stundom snø og nattlig hutring i en utett høybu langt fra varme hus i heimen. Senere var det å skjære med sigd de etter måten store åkrer og bringe avlingen i hus. Resten av året — vinteren — gikk med til tresking av kornet, vedkjøring og høykjøring og om vinterkveldene laging av redskap og innbo. Det var et mangeartet arbeid som foregikk i disse vinterkvelder. De unge gutter fra husmannsstuene, som var i tjeneste på gården, lærte hos en god og fingernem husbond mye som ga større muligheter for livberging siden, enten de kom til å virke på prærien eller i Norge. Kvinnene sørget for fjøsstellet og matstellet, og så var det spinning, strikking og veving. Alle var i virksomhet den lange dag fra kl. 4 til kl. 20. Etter jordbrukstellingen 1949 er det 38 736 da barskog og 29 600 da lauvskog i Hemne. Det er sannsynlig at dette er heller løse anslag, da det er få skoger som er oppmålt. I årene 1936—37 og 1940—41 oppgis at salgsvirket har utgjort henholdsvis 1257 m3 og 1347 m3, mens forbruket på gårdene er beregnet til 911 m3 bartrevirke og 708 m3 lauvtrevirke. I senere år har det vært forutsatt at det skulle drives fram 1000 m3 bartre til salgs.
Skjøtsel og pleie av skogen har det vært heller dårlig med. Skogplanting blir det dog mer og mer av. Det er helst gran som plantes. Det vokser ikke vill gran i Hemne, men skogsfolk mener den høver bra. År om annet drives fram atskillig bjørkeved, som kjøres med bil til Trondheim og Strinda. Skogreisingsplan er nå (1956) vedtatt.

Fisket er av mindre betydning. Men det fiskes til alle årets tider i Hemnefjorden til eget bruk og til salgs innenbygds, og sildefisket kan enkelte år gi bra utbytte. Båter og mannskap herfra deltar i småhvalfangsten på kysten, til dels med ganske godt utbytte. I eldre tid var folk herfra med i torskefiske ved Smøla og Frøya og til dels i Lofoten, på siste sted helst som rorskarer. Der er ikke båter her i dag som deltar i de store fiskerier på kysten.
I 1909 begynte Ingar Dyrnes med en skofabrikk på Kyrksæterøra. Denne bedrift som er blitt en ganske stor forretning, har vært og er av stor betydning både for arbeiderne og kommunen. Omkring 40—50 arbeidere og funksjonærer er sysselsatt der. Her er to båtbyggerier som reparerer og bygger nye båter på over 100 fot, ett i Grøtvågen og ett på Kyrksæterøra. De har vanlig henholdsvis 40 og 15 mann i arbeid. På Kyrksæterøra er det to sagbruk — det ene har også snekkerverksted. Disse bruk er avtagere av det meste av det tømmer som drives fram i alle Hemne-herredene.

Hevne Sparebank ble opprettet 1864. Forvaltningskapitalen er 2 886 816 kr. og fonds 232 000 kr. Ved "Forordning om Skolerne paa Landet i Norge, og hvad Klokkerne og Skoleholderne derfor maa nyde" fra 23. januar 1739 ble det gitt påbud om hvordan skolestellet skulle ordnes. Men 10 år før kongens forordning og 7 år før konfirmasjon var påbudt, fikk visepastor Jakob Lund ved "lovskikket dokument" bøndene i Hemne og Vinje menigheter til høytidelig å love at de skulle lønne 2 omgangsskolemestere. Fra denne tid har her vært ordnet skolegang. I lange tider, helt fra 1729 til skoleloven av 1860, var omgangsskolen i gang. Det ble nok mer enn to lærere. Den første "faste" skole ble bygd på Kirksæter i 1862, og i løpet av 30 år ble det bygd skoler i de fleste kretser. Det ble ikke store forandringer med skolene etter at loven av 1889 ble gjennomført. I Hemne er det i 1956 fem kretser, og skolehus i hver krets, men disse er ikke tidhøvelige. Høsten 1955 ble den nye sentralskolen på Vitsø tatt i bruk, men fortsatt må et mindre antall barn undervises i andre kretser, vesentlig av mangel på veier. Her er frivillig framhaldsskole. Fylket har siden 1946 hatt fiskerfagskole i Hemne.
Det meste av det kommunale arbeid har til like etter 2. verdenskrig vært ulønnet. Her som i mange andre bygder er det mange som har gjort godt og gagnlig arbeid for ingen eller liten lønn. Når en dessuten tenker på at mange bodde langt fra de steder hvor møtene holdtes i herredstyre, skolestyre, forsorgsvesen og ligningsnemnda osv. med mangel på veier og med vanskelig atkomst sjøverts, så er det imponerende hva som er gjort. Mange av disse menn holdt ut tiår etter tiår. Slik var det i Hemne og mange andre bygder helt fra 1838. Den første ordfører i Hemne var kaptein Johan Lossius. Han døde et halvt år etter han var tiltrådt. Senere har ordførerne vært lærere og bønder, dog var sognepresten ordfører i 9 måneder i 1890.
Etter kommunevalget høsten 1955 ble tallet på herredstyremedlemmer økt til 21. Av disse fikk Arbeiderpartiet 11 representanter og borgerlige 10. Arbeiderpartiet fikk ord føreren og varaordfører. Herredets økonomiske stilling må sies å være bra — ingen vesentlig kommunegjeld, men skattene er store. For året 1952 var her utlignet omtrent 470 000 kr. i herredsskatt etter 18 % og tab. B.

Av kommunale tiltak kan nevnes kjøp av gårdparten Eidsfoss til gamleheim i 1916. Denne eiendom eies og drives av Hemne, Vinje og Snillfjord herreder sammen. I 1921 ble kraftverket i Eidsfoss satt i drift og har siden skaftet lys og kraft til Hemne. Med sine 375 kW er det nå utilstrekkelig, og A/S Hemne kraftlag — som omfatter samtlige Hemne-herreder — har utvidet ledningsnett og får tilskudd av Aura-kraften. Siden 1917 har fylket drevet helseheim for tuberkuløse på Vitsø. Nærmeste sykehus er i Orkdal. Her er sykebil med kommunal støtte. Jordmor har bygda hatt snart i 100 år. Distriktslege har vi hatt siden 1879. Han bor i kommunalt hus på Kyrksæterøra. Sykesøster og to husmorvikarer er i virksomhet i bygda.
Alderstrygd, syketrygd, arbeidsledighetstrygd og fiskertrygd er av meget stor betydning, ikke minst i herreder med så forholdsvis begrensede naturrikdommer som Hemne. Trygdene gjør at de gamle får et noenlunde sorgfritt utkomme, får bli i heimen sin og fortsette noenlunde på samme vis som før. Syketrygden er like uunnværlig som alderstrygden. Det er bare de eldste nå som helt fatter den virkning og forandring trygdene har gjort. Kyrksæterøra med nærmeste strøk er egen bygningskommune med vann- og kloakkanlegg. Brannbil med nødvendig materiell er stasjonert der.
Sosiale tiltak som ikke ved lov er pålagt kommunen, løses delvis ved private foreninger både økonomisk og administrativt. Syke- og helsepleien, forsorgen for gamle, arbeidsuføre og barn er på forskjellig måte støttet av foreninger og sammenslutninger som helselag og husmorlag. Det kan synes som om især kvinnene finner seg mer tiltalt av oppgaver som kaller på hjertelag og rådsnarhet — en friere oppgave enn det å sitte i herredstyre, skolestyre osv.
Misjonsforeningen er fra 1855 og har i alle disse år utført godt og trofast arbeid. Den er dog nå delt, slik at det er foreninger i flere grender. I 1874 reiste Lars Røstvig her fra bygda til Tulear på Vest-Madagaskar som misjonær. Han var der i 37 år. I 1947 ble en bautastein til hans minne reist på kirkebakken i Hemne. Senere er det stiftet foreninger både for sjømanns- og finnemisjonen. I siste del av forrige hundreår og senere er her stiftet mange foreninger og sammenslutninger. Hemne avholdslag er fra 1884. Vi har nå foreninger i jordbruk, skogbruk, husdyrbruk, fiskeri, håndverk og handel og dessuten ungdomslag, helselag, husmorlag, kristelige lag, sang- og musikklag, idrettslag, skytterlag og politiske lag.
Det kan vel sies at det er arbeidet i alle disse forskjellige lag som er det egentlige fritidsliv i bygda i dag. Det meste av det som gjøres i lagsarbeidet, er positive tiltak. Det ytre bildet av fritidslivet er helt forandret siden hundreårsskiftet, og det kan sies at det i motsetning til før er god orden og ro på offentlige veier og plasser.