Bjørnstjerne Bjørnson, Bjørnstjerne Martinius Bjørnson, født 8. desember 1832, fødested Kvikne (nå Tynset), død 26. april 1910, dødssted Paris, norsk dikter, sønn av presten Peder Bjørnson og Inger Elise (f. Nordraach). Faren var prest i Kvikne hvor Bjørnson ble født, og fra 1837 i Nesset i Romsdal. Bjørnson mottok i sin barndom og ungdom sterke inntrykk av natur og folkeliv, særlig i Romsdal. Alt under skoletiden i Molde, 1844 - 49, var han engasjert i tidens politiske brytninger (jf. hans første artikkel, Frihedens Tale til Moldenserne, 1848). Fra 1850 oppholdt han seg i Christiania, gikk på Heltbergs studentfabrikk sammen med Aasmund Olavsson Vinje, Henrik Ibsen og Jonas Lie, tok artium 1852. Han skrev litteratur- og teaterkritikker og gikk sterkt inn for en fornorsking av scenekunsten på Christiania Theater, bl.a. som leder for det såkalte «teaterslaget» i 1856. Han var redaktør for Illustreret folkeblad 1856 - 57, og her ble hans første skuespill, Mellem Slagene (1856, oppført 1857) og Halte-Hulda, samt fortellingene Thrond og Synnøve Solbakken først publisert.
1857 - 59 etterfulgte han Ibsen som instruktør og kunstnerisk leder på Det Norske Theater i Bergen, og i denne tiden skrev han fortellingen Arne og fedrelandssangene Der ligger et land mot den evige sne og Ja, vi elsker dette landet (begge 1859 og senere utvidet). Gift 1858 med Karoline Reimers (1835 - 1934). Han hadde et kort opphold i Christiania 1859 - 60 som medredaktør av Aftenbladet og skrev fortellingen En glad Gut. Så drog han ut på en stor utenlandsreise til Danmark, Italia, Tyskland og Frankrike. Oppholdet i Roma, hvor han traff Peter Andreas Munch, og møtet med antikkens kultur og italiensk folkeliv inspirerte ham. Her skrev han bl.a. den monumentale trilogien Sigurd Slembe (1862), ved siden av Ibsens Kongsemnerne et hovedverk i norsk historisk skuespilldiktning, og de mektige historiske dikt Brede Seil over Nordsjø gaar og Bergljot. I løpet av fem år var Bjørnson blitt Norges store, nye nasjonale dikter. 1863 gav Stortinget ham diktergasje. Deretter fulgte en mindre intens produksjonstid, idet han 1865 - 67 var sjef for Christiania Theater, og han var på ny teaterleder 1870 - 72 ved Det Norske Theater i Møllergaden. Skuespillene Maria Stuart i Skottland (1864) og Sigurd Jorsalfar (1872) og diktet Arnljot Gelline (1870) fortsetter den romantiske retning. 1870 utkom også første utgave av Digte og Sange. Bjørnson var i denne tiden sterkt tiltrukket av Nikolai F.S. Grundtvig og hans ideer, og de har satt sterke spor i hans diktning fra annen halvdel av 1860-årene. Samtidig nærmet han seg en mer samfunnsrettet diktning, særlig med nåtidsskuespillet De Nygifte (1865) og fortellingen Fiskerjenten (1868), som også idémessig peker frem mot den mer bevisste problemdiktning i 1870- og 1880-årene. Politisk var Bjørnson alt sterkt engasjert i det radikale venstre, han var redaktør av Norsk Folkeblad 1866 - 71, som litt etter litt ble organ for venstrepartiets politiske oppfatning. Opphold i Italia og Tyrol 1873 - 75 gav ham igjen kontakt med moderne europeisk åndsliv og virket fornyende på hans diktning og tenkning. Skuespillene En fallit og Redaktøren (begge 1875) viser Bjørnsons utvikling; dette er aktuell samfunnsdiktning, moderne, realistisk i sin stil. Med En fallit fikk det nye norske drama sitt gjennombrudd på teatrene i utlandet.
Fra gården Aulestad i Gausdal, som Bjørnson hadde kjøpt 1874, fulgte han med i tidens brytninger, først gjennom intenst studium, så i diktning. Foredraget om «at være i Sandhed» (1877) gir også bud om nye, idéradikale dikterverker. Med skuespillene Kongen (1877), Det ny system (1879) og Leonarda (s.å.) og fortellingen Magnhild (1877) sluttet Bjørnson seg til «Det moderne Gjennembrud» i Georg Brandes' betydning av ordet. 1879 kom dessuten Italia-fortellingen Kaptejn Mansana. Bjørnsons omstilling var dyptgripende. Den moderne diktning forutsatte det frie, emansiperte sinn. De store følelsers tid var vendt tilbake (Leonarda). Omkring 1880 kastet Bjørnson seg også inn i kampen for det rene norske flagg uten unionsmerke. Det representerte høydepunktet i den radikale fremmarsj.
I slutten av 1870-årene hadde han også brutt med kirkens tro. Men hans skjønne Salme II (Ære det evige forår i livet) vitner om at frigjøringen ikke er skjedd uten smerte. Det religiøse er fortsatt en levende kraft. Dramaet Over ævne 1 (1883), fortellingen Støv (1882, trykt i det radikale Nyt Tidsskrift) og romanen På guds veje (1889) tar det religiøse problem opp til ny behandling. Han ble ikke ferdig med det. I Over ævne er radikalismen ett moment. Men det visjonære, den kunstneriske intensitet i dette hovedverk i norsk dramatikk skyldes enda mer opplevelsen av religiøse verdier. Med skuespillet En hanske (1883), romanen Det flager i byen og på havnen (1884) og foredraget Engifte og mangegifte (nordisk turné 1887 - 88) tar Bjørnson opp moralske problemer. Han vendte seg både mot den borgerlige dobbeltmoral og mot «Bohêmens frie kjærlighet». Dermed kom han under dobbelt ild. Men kvinnebevegelsen støttet ham. Igjen var det under et utenlandsopphold (1882 - 87) at de betydelige verker ble til. Etter hjemkomsten fra Paris deltok han på nytt i den politiske kamp (sprengningen av Venstre 1888).
Sosiale spørsmål opptok Bjørnson sterkt. I norsk litteratur var de alt behandlet av Kristian Mandrup Elster (Farlige Folk), Alexander Kielland (Garman & Worse) og Jonas Lie (Livsslaven). Bjørnsons Over ævne 2 (1895) er vårt første streikedrama, men det toner ut i håpet om forsoning. Bjørnson var blitt den store forkjemper for harmoni, fred og rettferd og moralske normer. Om det vitner også skuespillet Paul Lange og Tora Parsberg (1898).
I de siste år av sitt liv var Bjørnson ofte syk, og skuespillene Laboremus (1901), På Storhove (1902), Daglannet (1904), romanen Mary (1906) og Når den ny vin blomstrer (1909) hører ikke til hans betydelige verker. I det sistnevnte finnes imidlertid en lyrisk styrke som også er til stede i hans dikt. Abelkantaten (1902) og fremfor alt Kantate ved hundreårsfæsten for Norges Vel (1909) er vitnesbyrd om hans lyriske skaperkraft like inn i døden. Hans siste leveår var også fylt av kamp for rettferd i forholdet mellom nasjonene. I artikler som vakte oppmerksomhet over hele verden, hevdet han de små nasjoners rett. Det var en kamp fremsprunget av det dypeste i hans livsoppfatning («De gode Gjerninger redder Verden»). Hele hans liv var preget av troen på det godes seier. I utallige brev, i taler og artikler kommer hans sterke livstro og etiske vilje til uttrykk, og hans ruvende personlighet stod gjennom vel halvhundre år som et åndelig sentrum i den nasjonale kamp. Som dramatiker når Bjørnson bare sjelden opp mot Ibsen, men de beste av hans dikt og fortellinger vitner om hans spennvidde som dikter.
Bjørnson fikk Nobelprisen i litteratur 1903. Gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Minnesmerker. En statue av Bjørnson, utført av Stephan Sinding, ble avduket foran Nationaltheatret 1899; foran Den Nationale Scene i Bergen ble en statue utført av G. Vigeland, reist 1915; i Molde ble det 1957, under hundreårsjubileet for Bjørnsons dikterdebut, avduket et monument utført av Hjalmar Hansen; byster av Bjørnson er utført bl.a. av Bissen, W. Runeberg, Skeibrok, Jo Visdal og G. Vigeland, og hans portrett er malt av blant andre Fr. v. Lenbach, Carl Bloch, Constantin Hansen, P. S. Krøyer, E. Soot, C. M. Ross og E. Werenskiold. Til 100-årsdagen for Bjørnsons fødsel ble det utgitt en serie minnefrimerker.
Øvrige utgivelser. Bjørnsons verker foreligger på de fleste kulturspråk. På norsk er det kommet fire samlede utgaver. Etter hans død kom Artikler og taler (2 bd., 1912 - 13) med innledning av J. E. Sars om Bjørnsons plass i Norges politiske historie; Aulestadbreve til fru Bergliot Ibsen (1911), brevsamlingene Grotid (2 bd., 1921), Brytningsår (2 bd., 1921), Kampliv (2 bd., 1932), alle utgitt ved Halvdan Koht, dessuten Breve til Alex. L. Kielland (1930), Samlede digte (1926), Tyrolersangen (1932), alle ved Francis Bull, B. B.s og Chr. Collins brevveksling 1889 - 1909 (1937), B. B.s brevveksling med danske (6 bd., 1953 - 74) ved Øyvind Anker, Francis Bull og Torben Nielsen. Bjørnsons brevveksling med G. Gran i tidsskriftet Edda (bd. 35, årgang 22), Bjørnsons brev til datteren Dagny, Din venn far (1956), Breve til Karoline (1957), B. B.s brevveksling med svenske 1858 - 1909 (3 bd., 1960 - 61); B. B.s Briefwechsel mit Deutscher (2 bd., 1986 - 87); God morgen, Rosalinde! Brev til Rosalinde Thomsen (1990); dessuten en stor samling brev i L. C. Nielsen: F. V. Hegel; et mindeskrift (2 bd.), og i Georg og Edv. Brandes' brevveksling (1939).
1832 - 1910 (77 år)
: Adresse
: Lokasjon
: By
: Fylke/Grevskap
: Stat/Provins
: Land
: Ikke satt