- Finner du noe av interesse ? -














En database med slekt, bilder, historier etc. med tilknytning til Hemne-distriktet

Notater


Treff 401 til 450 av 11,717

      «Forrige «1 ... 5 6 7 8 9 10 11 12 13 ... 235» Neste»

 #   Notater   Linket til 
401 Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. Breivik, Anders Behring (I152239)
 
402 Anders ble vanligvis kalt for «han Stor-Anders». Han tjente en tid på gården Holte, og tok senere familienavn etter gården.
Rundt 1890 reiste han til Helgeland for å besøke sin eldre halvbror Sivert. Der traff han ei jente som han ble gift med og
bosatte seg på Tomma. Han overtok en husmannsplass utskilt fra svigerfarens gård «Nergård» på Forsland, Tomma, Nesna NO. 
Holte, Anders Pedersen (I25607)
 
403 Anders Eriksen Lysgaard (døpt 15. august 1756 på Tretten i Øyer, død 24. mai 1827 på Biri var en norsk bonde, lensmann og eidsvollsmann. Foreldrene var lensmann Erik Johannesen Jevne og Ingeborg Iversdatter Bøe. Han var den yngste av sju barn. Faren kjøpte gården Jevne i Øyer som han hadde bygslet.
Anders Lysgaard kom til Biri i 1786 og ble ansatt som lensmann etter Jørgen Jørgensen Honne. Lysgaard hadde da vært underlensmann på Ringsaker fra 1782 til 1786. Hans virksomhet på Biri kan i stor grad knyttes til navnet Anker. Lysgaard hadde før sin tid som underlensmann på Ringsaker arbeidet som tømmermerker og bestyrer for skogsdriften til Bernt Anker i Solørtraktene. Dette forholdet fortsatte også under Lysgaards tid som proprietær på Svennes.

Anders Lysgaard giftet seg i 1786 med Ingeborg Larsdatter Svennes (1771-1858) fra Biri og overtok storgården Svennes. De hadde ingen barn, men tok til seg en pleiesønn. Han het Anders Thomassen Jørstad (1814-1890), kom fra Gausdal og var Ingeborgs søskenbarn. Anders Jørstad tok senere navnet Anders Lysgaard d.y. (han var også døpt Anders Lysgaard). Han overtok Svennes i 1840 og var også stortingsmann.

Lysgaard var en meget driftig mann. Blant annet nedla han mye arbeid i å forbedre veiene i bygda, og satte i gang bygging av ei ny bru over elva Vismunda. For sin innsats på dette området ble han i 1812 utnevnt til Dannebrogsmann. Han var også en foregangsmann innenfor jordbruksdrift og dyrehold. På gården ble det dyrket korn, poteter, roer og kløver.

På Riksforsamlingen på Eidsvoll var Anders Lysgaard (d.e.) utsending fra Christians Amt, og han sluttet seg til selvstendighetspartiet. Han var mest kjent for å føre en svært radikal politikk.

Lysgaard var den eneste bonderepresentant som møtte med et skriftlig forslag til grunnlov, og andre lovforslag. I en av paragrafene skrev han blant annet: «Da Brændeviin for Landmanden, og den arbeidende Klasse, i dette kolde Klimat, ikke kan undværes, og samme kan tilvirkes langt lættere af eget, endog af Indkjøbt Korn, end at tilforhandle sig Brændeviin af Udlændinger, for Opskruede Priser, saa bør endhver Landmand af egne eller Landets Produkter have Friehed til at brænde eller tilvirke det i hans Huusholdning behøvende Brændeviin, saameget mere, som herved vindes en væsentlig Nytte og Fordeel i Huusholdningen, ved at bruge affaldet til Khreaturene, der paa denne Maade Anvendt, kan sættes i Forhold til Korn eller Meel, og saaledes haves det behøvende Brændeviin ved egen Tilvirkning langt lættere end at kjøbes. I henseende Ulovligt Kroehold og utilladelig Brændeviins-Salg, bør Politiet have Opsigt.»

Lysgaard var også medlem av det første overordentlige Storting høsten 1814.

Gården Svennes er i dag godt bevart fra Lysgaards tid.


(wikipedia ) 
Lysgaard, Anders (I4837)
 
404 Anders Evensen omkom ved et snøskred i Grønningsskaret 29.03.1853. Størdal, Anders Evensen (I28426)
 
405 Anders Grut var fødd 19.6. 1890 på Grut i Meldalen (foreldre: bonde Anders Olsen Grut f. 4.5. 1859 og Oline Andersdtr. f. Sundset f. 19.4. 1863). Han gjekk folkehøgskule og landbruksskule, lensmannsbetjent i Meldal i 6 år til 1916. Betjent hos fylkesmannen i Troms i 2 år til 1919, lensmann i Børsa -og Børseskogn fra 13.9. 1918, gift i Bodø i 1918 med Mathilde Aleksandersdtr. Reinfjord, fødd i Vik, Helgeland, f .19.3.1893 (foreldre: bonde Aleksander Johansen Reinfjord, f . 3.3. 1850 og Pauline Knudsen f . 29. 6.1850).

(orkdal.bygdeleksikon.no) 
Grut, Anders Andersen (I16236)
 
406 Anders H. Engdal (1915-1946). Var med i ei gruppe i Trøndelag som dreiv med illegale oppdrag mot tyskarane. Han vart arrestert i 1943, og utsett for brutal tortur på Misjonshotellet i Tr.heim (hovudkvarter for Gestapo i Trøndelag). Engdal døydde av skadane han fekk etter torturen.

( http://kulturminneatlas.avinet.no/object/dbarticle_preview.aspx?id=592 )

http://www.hemneslekt.net/vaare_falne.php 
Engdal, Anders (I96463)
 
407 Anders Hanssen døde i 1771 og enken Marit Jensdatter ble 26.11.1772 gift med Ole Olsen Bjørnstad, født 1743, død 25.03.1811. Han flyttet da til Auset. Auset, Anders Hansen (I59587)
 
408 Anders havede efter Pr. S. Frost's attest af 30.05.1842 sat paa Tugthus for Tyveri. Brun, Anders Andersen (I76834)
 
409 Anders kjøpte Øvre Sæterdal, Hellandsjøen av skjøte 24/5-1927, og solgte den av skjøte 20/5-1929 til sin bror Lars Valaas, Anders Hansen (I32288)
 
410 Anders Knutsen hadde gården til omkring 1875, da han solgte den til Dordi Larsdatter Selbekk (Hamn).
Anders Knutsen flyttet da med sin familie til Presthus i Buvika. Se Buvikboka, bind 1 side 330. 
Bjørnstad, Anders Knutsen (I60781)
 
411 Anders Larssen hadde gården til sin død og i 1837 ble det utstedt hjemmelsbrev til datteren Hellena Andersdatter på denne eiendom for takst 150 spd.

(E.Ø.) 
Solem, Anders Larsen Bekkedal f (I94649)
 
412 Anders Larssen Tangvik overtok plassen etter sine svigerforeldre. Han bodde der med sin familie til 1891 da han flyttet ned til Åsmul. Tangvik, Anders Larsen (I11902)
 
413 Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. Lenes, Anders (I102137)
 
414 Anders Michael Heiberg, Anders Andreas Michael Heiberg, født 1767, død 1815, født i Bergen, norsk jurist og eidsvollsmann, sønn av C. Heiberg (1737–1801). 1810 byfogd og byskriver i Fredrikstad. I 1814 representerte han Fredrikstad i riksforsamlingen på Eidsvoll, hvor han nærmest sluttet seg til selvstendighetspartiet.

(www.snl.no) 
Heiberg, Andreas Michael (I98631)
 
415 Anders og Iver Støen Familie F12199
 
416 Anders Olsen født 21/7-1850 i Rindal av foreldre Ole Alfson Mo og Randi Knudsdatter Løftamo, Anders Olsen (I77925)
 
417 Anders Olsen hadde gården til 1928, da han solgte den og Stertaunet og noe av bruksnummer 11 til sin sønn Alfred Anderssen for kr. 1.800 og kår.


(E.Ø.) 
Bonvik, Anders Olsen (I63300)
 
418 Anders Olsen hadde gården til sin død 25.09.1843. På skifte etter ham i 1847 ble gården utlagt til hans sønn Ole Anderssen for 250 spd. Bjørnstad, Anders Olsen (I60767)
 
419 Anders Olsen har i 1874 makeskiftet gården med Johannes Rasmussen Aamos gård Å og Auset i Hemne og flyttet dit. Øyangen, Anders Olsen Aamo f (I19009)
 
420 Anders overtok Fætten etter moren i 1880. Bygde nytt hus på Fætten ca 1874 sammen med brødrene. Skadet kneet under tømmerhogst, og fikk stiv fot. Drev mye med fiskeri.
(Snorre Rygg) 
Åstum, Anders Arntsen Fætten f (I9349)
 
421 Anders Pedersen Dalum og Johanna flyttet til "Sygarden" i Årvåg i 1860. De fikk kår der som ble pålagt begge halvdeler av bruket. Etter at Johanna døde i 1863 bodde Anders hos sønnen Erik.
(Etter Gardtales i Stemshaug, 1963, s. 146) 
Dalum, Anders Pedersen (I25686)
 
422 Anders Rambech, Anders Olsson Rambech, født 2. september 1767, fødested Kvikne (no Tynset), Hedmark, død 14. september 1836, dødssted Meldal, Sør-Trøndelag. Eidsvollsmann og stortingsmann. Foreldre: Husmann og pliktsfut ved Kvikne kopparverk Ole Olsen Graneng og småbrukar Marit Knutsdotter Bubakken. Gift 1) 10.10.1800 med Frederikke Dorothea Krog (1774 (døpt 25.5.) - 12.9.1801), dotter til sorenskrivar Nicolai Christian Krog (1741 - 1818) og Anne Johanne Kierulf (1752 - 1831); 2) 2.2.1803 med Johanne Drejer Nissen (30.8.1783 - 15.11.1863), dotter til rådmann Martinus Lind Nissen (1744 - 95) og Maren Laumann Krog (1752 - 87).

Anders Rambech var husmannsguten som vart sorenskrivar, eidsvollsmann, stortingsmann og odelstingspresident.

Presten Anders Rambech i Kvikne tok seg tidleg av den gåverike husmannsguten Anders Graneng og sette han i kontorarbeid hos sorenskrivar Krog i Orkdal. Presten let også guten ta etternamnet hans, da han sjølv var barnlaus. Sorenskrivaren las juss med Anders, slik at han 1793 kunne avlegge juridisk embetseksamen i København. Same år vart han fullmektig hos sin seinare verfar, og han vart sorenskrivar etter han 1800.

Rambech vart vald til Riksforsamlinga på Eidsvoll 1814 frå Søndre Trondhjems Amt og kjende seg mest heime i sjølvstendepartiet. Henrik Wergeland karakteriserte Rambech som "en sindig, men dog varmtfølende Patriot". Rambech stemte mot Falsens forslag om ein lovkommisjon og røysta å oppløyse forsamlinga når den hadde vedteke Grunnlova og vald konge. Han heldt seg elles i kulissane, men tok ordet 17. mai med eit kraftig innlegg for å velje kongen akkurat den dagen.

Rambech vart vald til Stortinget 1815. Han vart sekretær, da han gjekk for å vere ein både nøyaktig og sakleg politikar. 1818 vart han derfor også vald til president i Odelstinget. Minst like ærefullt var det å bli utnemnd i kroningsdeputasjonen til kong Karl Johans kroning i Trondheim same år.

Rambech vart berre varamann til Stortinget 1821, men møtte fast 1824. Den tida møttest Stortinget berre kvart tredje år. No vart han så vel president som visepresident i Odelstinget. 1827 var han fast president i Odelstinget. Han vart også vald som stortingsmann 1830, men sa frå seg valet. Då bøndene heldt det store inntoget på Stortinget 1833, vart han berre varamann.

Som odelstingspresident var Rambech med på å planleggje det parlamentariske arbeidet. Han var ein verdig og effektiv president og påverka den nasjonale politikken under makttida til den norske embetsstanden mellom 1814 og 1833. Han var fleire gonger fast medlem av valkomiteen, samt leiar og medlem av mange andre stortingskomitear.

Rambech var dermed ein av dei leiande i "embetsmannsopposisjonen", men heldt likevel på å vere så uavhengig som mogleg. Han meinte at han også burde representere bønder og bergverksfolk. Då det ikkje lykkast å vedta lover om pengevesen og verneplikt på regelrett vis 1816, foreslo han og fekk vedteke at Stortinget skulle vedta lovene med enkelt fleirtal. Det var eigentleg mot Grunnlova, men den lure Rambech leverte ei sylskarp juridisk grunngjeving for vedtaket. Begge vedtaka tente embetsstanden. 1818 fekk han også forsamlinga med seg i eit bitande, ironisk innlegg mot stortingsmann Sebbelows vidløftige finansplanar.

Rambech var ein ivrig nasjonalist i flaggsaka og gjekk sterkt inn for at Stortinget alltid skulle hevde makta si overfor regjeringa. 1818 foreslo han både lova mot norsk adel og lova om sagbruksvesenet. 1824 gjekk han også inn for å endre vallova og vernepliktslova. Men Rambech ønska aldri å ramme regjeringa på mindre saker og med heilt unødvendige konfrontasjonar. 1818 hindra han derfor riksrettssak mot statsråd Diriks - og mot statsråd Collett 1827.

Anders Rambech la alltid vegen innom det kjære Kvikne og barndomsheimen når han reiste til og frå Stortinget. Han vart ein avhalden mann i alle samfunnsklasser og hadde knapt nok ein einaste uven. Han hjelpte fattigfolk i fødebygda si da kopargruvene der vart stengde for godt 1812.

Den eventyrlege lagnaden hans frå husmannsgut til odelstingspresident vekte sjølvsagt oppsikt og inspirerte mange andre bondegutar. Det var absolutt vel fortent at Anders Rambech 1818 fekk eit flott gullur av kong Karl Johan "som tegn på Erkjentlighed og Venskab".

(www.snl.no) 
Rambech, Anders Olsen (I97538)
 
423 Anders Sandvig (født 11. mai 1862 i Bud, død 11. februar 1950 på Lillehammer) var tannlege og museumsgrunnlegger. Han samla gårdsbygninger og antikviteter, og grunnla De Sandvigske Samlinger i 1887, bare 25 år gammel. I 1904 ble samlingen gjort tilgjengelig for publikum på Maihaugen i Lillehammer. Sandvig var selv direktør for museet fram til 1946.

Han var sønn av fiskerbonden Sjur Sandvig og Maren Knudsdotter Hustad. Han vokste opp i Hustad i dagens Fræna kommune, som fram til 1918 tilhørte Bud kommune. Det viste seg at han var lite sjøsterk, så det å følge i farens fotspor som fiskerbonde gikk ikke. Han kom i stedet i lære hos en gullsmed i Kristiansund. En av oppgavene gullsmedene hadde på den tida var å utføre gullarbeidet for tannleger. Dette var blant oppgavene lærlinger raskt kunne settes til, og Sandvig kom dermed i kontakt med tannlegeyrket. Han gikk over til tannlegelære hos tannlege Olsen i Kristiansund, og fikk etterhvert mulighet til å ta det siste året med utdanning i Kristiania. I 1883 hadde han en kort tid praksis på Gjøvik, for så å reise til Berlin for å videreutdanne seg hos hofftannlege R. Telschow. Under oppholdet i Tyskland ble det konstatert at han hadde tuberkulose, og Sandvig vendte tilbake til Kristiania. Han kom til hektene igjen, og i 1885 flytta han til Lillehammer og åpna tannlegepraksis der. Selv om ettertida husker ham best for hans museumsvirke, satte han også spor etter seg som tannlege. Han utvikla nemlig ei presse for produksjon av aluminiumsgebiss, en oppfinnelse som riktignok falt ut av bruk nokså raskt.

Som eneste tannlege i Gudbrandsdalen var han nødt til å reise rundt en del. Det var under disse turene han fikk øynene opp for norsk bondekultur og begynte å samle. Formålet hans var å sikre at levninger etter bondekulturen ikke kom i hendene på kommersielle oppkjøpere og utenlandske museer. Han daterte selv grunnleggelsen av samlinga til 1887. Det begynte med mindre gjenstander og møbler, men etterhvert begynte han også å kjøpe bygninger. Den første av dem var Lykrestua, ei ramloftstue fra Skjåk. Bygningene ble flytta til den store hagen han hadde like ved Lillehammer stasjon. Ved århundreskiftet hadde samlinga vokst til seks bygninger og et betydelig antall gjenstander.

I 1889 gifta han seg med Anna Georgine Uchermann (1868 - 1950). Paret bodde ved folketellinga 1910 i Jernbanegaten 218. De hadde da fem barn boende hjemme.

Et problem med samlinga var den store brannfaren, noe som var spesielt ille på grunn av beliggenheten rett ved jernbanen. Han tilbød derfor samlinga til Lillehammer kommune i 1900. I 1902, etter en nokså oppheta debatt, kjøpte Selskapet for Lillehammer Byes Vel samlinga, og fikk den flytta til Maihaugen like ovafor byen. Museet åpna som nevnt i 1904 med Sandvig som direktør. Sandvig hadde store ambisjoner for samlinga. I 1904 kjøpte han den store gården Bjørnstad i Vågå, og flytta hele gårdstunet med 21 bygninger til Maihaugen. Det ble åpna i 1913. Han kjøpte så inn den noe mindre gården Øygarden i Skjåk, hvor det var nitten bygninger. Denne ble åpna på museet i 1927, samtidig som Lillehammer markerte hundre år som kjøpstad. I mellomtida hadde han også fått tak i Garmo stavkirke, som hadde blitt revet og solgt på auksjon i 1880. Sandvig spora opp bygningsdelene, og kunne innvie den som museumskirke i 1921.

I 1920-åra var han store prosjekt innsamling av redskaper fra forskjellige håndverk. Den gamle verksteder åpna som permanent utstilling på Maihaugen i 1927. I 1937 kom ei setergrend med flere tun. I tillegg ble det anskaffa en rekke enkelthus for å vise forskjellige hustyper.
På tross av det høye aktivitetsnivået på museet klarte Sandvig å drive tannlegepraksisen ved siden av. I åra 1905 til 1916 drev han også Stibolt bokhandel på Lillehammer. Som museumsdirektør engasjerte han seg også ut over sin egen samling. Han var sentral i striden rundt distriktsmuseenes posisjon i forhold til den nasjonale museene, og var med på arbeidet som førte til etableringa av Norske Museers Landsforbund i 1918. Han regnes som grunnlegger av Oppland avdeling av Fortidsminneforeningen, og han var med på å stifte Gudbrandsdal historielag. Sandvig var også medlem av flere sakkyndigutvalg og -komitéer, blant annet for Eidsvollbygningen og Akershus slott. Han ga også ut flere bøker, se nedenfor.

Sandvig bidro til å markere den norske kulturarven internasjonalt gjennom bidrag til utstillinger i Glasgow og Rouen i 1911. Han samarbeida med Hans Aall på Norsk Folkemuseum om utsending av en foredragsholder til USA i 1913, og han tok initiativ til at norske museer skulle gi gjenstander til det norskamerikanske museet i Decorah i Iowa.

I 1894 gikk han inn i Frimurerordenen, og ble tatt opp i St. Johanneslogen Kolbein til den opgaaende Sol i Lillehammer. Denne losjen hadde blitt grunnlagt tre år tidligere.

Anders Sandvig ble æret med flere ordener. Han ble i 1900 ridder av St. Olavs Orden, og i 1907 kommandør av samme. Han var også kommandør av den svenske Vasaorden og den islandske Falkorden, ridder av den fransk Æreslegionen og mottager av den franske Officier de 'Instruction Publique. Den utmerkelsen han selv framheva mest var Borgerdådsmedaljen i gull, som han mottok i 1929. Han ble samme år utnevnt til æresborger av Lillehammer, med en medfølgende æreslønn. I 1946, da han gikk av som museumsdirektør, fikk han Anders Sandvigs gate på Lillehammer oppkalt etter seg. Også i Molde har han fått en vei oppkalt etter seg, Anders Sandvigs veg. Han var da han gikk av 84 år gammel, hadde bestyrt samlinga i 59 år og vært museumsdirektør i 42 år. Han hadde gjennom sitt virke ikke bare oppnådd offentlig anerkjennelse, men også blitt svært populær i brede lag av folket og plassert Maihaugen som et av Nordens fremste friluftsmuseer, som har blitt brukt som mal for en rekke andre slike samlinger senere.

Sandvig døde i 1950, og ble gravlagt på Maihaugen.

(Wikipedia) 
Sandvig, Anders Sjursen (I39004)
 
424 Anders Sigurd Lange (født 5. september 1904 i Aker i Akershus, død 18. oktober 1974) var en norsk organisasjonsmann, journalist og politiker. Han grunnla Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) – forløperen til Fremskrittspartiet. Lange ble valgt inn på Stortinget som den tiende representanten fra Oslo i perioden 1973–1977 for ALP, der han var medlem av administrasjonskomiteen og formann i ALPs gruppestyre fram til sin død et år etter. Politisk sett stod Lange forholdsvis langt til høyre, og i sine ynge dager var han tillitsmann i Fedrelandslaget. Han begynte å markere seg politisk på 1950-tallet, først via Hundeavisen og diverse folkemøter, og senere gjennom dannelsen av partiet ALP.

( https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Lange ) 
Lange, Anders Sigurd (I158121)
 
425 Anders var født og oppvokst på Haugen på Byneset, men flyttet etter hvert til Høstad. Etter at han og Randi ble gift, bosatte de seg på hennes hjemgård, Frøset på Byneset.Kan ha vært gift en gang tidligere.

(K. T. ) 
Haugen, Anders Knutsen (I149149)
 
426 Anders var gift mann. Familie F16684
 
427 anders.aa a online.no Kilde (S1103)
 
428 anders.snildal a gmail.com Kilde (S290)
 
429 Andre kona til Johan Jensen. Hafsmo, Eli Paulsdtr. Hafsmo f (I1891)
 
430 Andre kona til Peder. Berg, Berit Olsdtr. Volden f (I3236)
 
431 Andre oppl.: Døde av feber. Første norske misjonærgrav på Vest Madagaskar. Begravet først ved misjonærenes første bosted like ved stranden, Betania ved Morondava. Da stedet senere skulle bli skyllet vekk av havet, [ble graven] flyttet til kirkegården på Betel, Morondava."
På gravsteinen står: "Jesosy nitiany mare, koa ie na maty, fa velo aminy Jesosy ie". Oversettelse: "Hun elsket Jesus, så selv om hun er død lever hun med Jesus". På gravsteinen er fornavnene skrevet "Anna Elisabeth"." 
Figved, Anne Elisabeth Røstvig f (I81285)
 
432 Andre steder i landsdelen førte avviklinga av gjestgivermonopolet i 1868 til etableringer av mange nye handelssteder. Hos oss gikk det ikke slik. Her var det de gamle gjestgivere på Karlsøy, Kvitnes og Helgøy som voks i betydning fra 1870-åra, og inntok ei heilt dominerende stilling i lokalhandelen ved århundreskiftet.

På Karlsøy overtok Adolf M. Helberg handelsstedet i 1867. Han kjøpte stedet for 3600 spesiedaler, noe samtida vurderte som en høg pris, selv om det fulgte med noe inventar og en eiendom på Vannstua (Kjeggelen). Adolf Helberg var sønn av en bokbinder i Tromsø, og hadde vært handelsbetjent på Hamnnes noen år. I 1902 overtok sønnen Carsten, som omtrent samtidig etablerte en filial på Skorøy. Hit flytta han forretninga i 1918, og dreiv til 1927, da han flytta til Afrika.

På Kvitnes kom skifte i eierforholdet i 1879, da gamle Hans Figenschou døde, og sønnene Jeremias og Søren overtok sammen. Jeremias døde i 1906, og deretter dreiv Søren stedet aleine til 1920. Den siste forretningsmann på Kvitnes var nevøen Hans Figenschou fra Lyngseidet, som avvikla stedet i 1929.

På Helgøy kjøpte Hans Figenschou handelsstedet i 1861 for 1100 spesiedaler, og overtok drifta året etter. Hans kom fra Hessfjord, der fedrene hadde sittet som fiskerbønder etpar generasjoner. Oldefaren var jekteskipper Peder Figenschou i Nord-Grunnfjord. Hans dreiv en beskjeden handel til 1870, da sønnene Lars og Christian overtok firmaet som Brødrene Figenschou. I 1881 overtok Christian aleine, og dreiv handelsstedet fram til 1921. Da overtok sønnen Ivan, som dreiv til 1928.

Fra 1892 etablerte Chr. Figenschou filialer i Mikkelvik og Torsvåg, og fra 1901 fiskebruk i Nord-Fugløy. Torsvåg blei ca 1910 overtatt av sønnen Dmitri, og Nord-Fugløy av svigersønnen Bjarne Bottolfsen i 1923. Mikkelvik blei nedlagt ca 1923.

Både på Karlsøy og Helgøy ser det ut til at det for en stor del var personlige forhold som lå bak utviklinga. Både Chr. Figenschou og Adolf Helberg var en ny type handelsmenn, meir innretta på ekspansjon og moderne kapitalisme. Også på Kvitnes kom noe oppsving under de nye ledere fra ca 1880, men her meir som ei videreføring av de gamle patriarkalske forhold fra privilegietida.

Bak framvoksteren av disse handelsherrene eller Nessekongene lå forøvrig endel forutsetninger, som virka sammen i tida 1870-1910, og skapte det vi kan kalle den klassiske Nessekongeperiode . Dette omfatta ikke bare de 3 store handelsmenn hos oss, men heile den nordlige del av Troms fylke.

Utgangspunktet var den monopolsituasjon som var skapt gjennom statens privilegiepolitikk. Selv om systemet var opphevd fra 1868, førte det ikke til særlige endringer lokalt. Dette har sammenheng med kredittforholda.

Det krevdes som før kapital til utrustning i fisket, til kjøp av båt og hus. Med oppløsning av godseiersystemet fra 1845 aukte kapitalbehovet dramatisk. Dette kapitalbehovet var det lenge bare handelsmennene som kunne skaffe, og det blei gjort ved å koble kreditten til omsetning. Lenge kom mesteparten av handelskapitalen fra kjøpmennene i Tromsø, men fra 1870-80-åra ser det ut til at de lokale handelsmenn begynte å bli istand til å tilfredsstille det lokale kapitalbehovet. Dermed kunne de også overta den handelen som var knytt til kreditten.

I dette bildet synes overgangen fra det gamle godssystem og til en meir spekulasjonsbetont godsforvaltning å ha vært vesentlig. Det gjorde de nye selveiere eller de nye leilendinger meir avhengig av handelskapitalen, og knytta dem derved langt sterkere til handelsmennene enn før. Kanskje kan vi si at oppløsninga av godssystemet var ei av forutsetningene for utviklinga av Nessekongene .

Det betydde at nye handelsmenn som forsøkte å etablere seg, vanligvis uten noen særlig kapital i ryggen, ikke hadde mulighet for å true Nessekongenes faktiske monopol på omsetning og kreditt.

Hva var det da som gjorde at de 3 gamle gjestgivere klarte å utvikle kapital nok til å overta så mye av lokalhandelen fra Tromsø-kjøpmennene?

Trulig var utbygginga av det lokale og det nasjonale transportnett ei viktig forklaring. Fra 1865 kom det i stand godsruter mellom Sør-Norge og Nord-Norge, og fra 1867 kom det lokale dampskipsselskap i gang. Dermed var de lokale handelsmenn ikke lenger prisgitt kjøpmennene i Tromsø for kjøp og salg. Fra ca 1880 blei direktehandelen på Bergen gjenopptatt, etter å ha ligget nede i vel 60 år. Dette gav utvilsomt aukt mulighet for fortjeneste. Dessuten var dette en heilårshandel.Det gjorde at handelsmennene ikke lenger trengte å sitte med store varelager, og de fikk avgårde fiskevarene straks de var produsert.

Det skjedde også ei utbygging av post og telegraf, som generelt gav tilgang på bedre informasjon om markedssituasjonen i Bergen og utlandet for tørrfisk, tran og rogn. Dette satte handelsmennene bedre istand til gjøre forretninger.

Forøvrig har utviklinga av russehandelen hatt betydning, ved sia av generelt oppsving i fisket og stigende folkemengde, med aukende handelsvolum som følge.

Fortsatt blei det lokale fisket drevet med små båter og enkel teknologi, som gav liten anledning til salg av fangsten borte. Det skjedde dessuten overgang fra tørrfiskkjøp til kjøp av råfisk med egenproduksjon på handelsstedene. Dette gav større muligheter for fortjeneste, ved at inntektene av selve produksjonen tilfalt handelsmennene. Råfisklaget gjorde samtidig fiskerne i heimesognet enda meir avhengig av den lokale handelsmann.

Også utbygginga av det lokale selvstyret og de muligheter for utøvelse av politisk makt dette innbydde til, må ha vært av betydning, i alle fall indirekte. På annen måte kan det knapt forklares at Helberg og Chr. Figenschou så lenge monopoliserte de viktigste lokalpolitiske posisjoner i hver sin kommune, på samme måte som i Nord-Troms ellers.

Med aukt kapital kom muligheter for å bygge ut handelsanlegga, bl.a. med store brygger eller pakkhus til fiskeproduksjonen, tranbrenneri og tørrfiskhjeller. Det gav også muligheter for å etablere filialer. Kapitalen kunne også settes inn i jord, noe som både gav renteavkastning og større samhandel.

På mange måter kan vi betrakte Nessekongeveldet som et eget økonomisk og sosialt system, der også mye av den politiske makt var inkorporert, og der kommuneinstitusjonen var av underordna betydning. Især var dette iøynefallende i Helgøy, med fullt geografisk sammenfall mellom kommunen og Nessekongesystemet . Når da samme person satt på toppen av begge system, måtte det være vanskelig å holde systema fra hverandre. Både i Helgøy og Karlsøy satt handelsmennene også i andre viktige posisjoner enn som ordførere. I Helgøy forskotterte Chr.
Figenschou private midler til kirka og prestestua, i Karlsøy stilte Helberg private lån til rådighet for kommunen. I mangt kan vi si at det kommunale fellesskap var innordna i Nessekongesystemet .

(Fra Bygdebok for Karlsøy) http://www.karlsoy.com/bygdebok/periode10_del17.html

http://www.karlsoy.com/ 
Helberg, Adolf Martin (I102289)
 
433 Andreas Aagaard Kiønig (født 19. august 1771, død 1. mars 1856) var dommer og en av Eidsvollsmennene.
Han ble født på Opaker i Grue, og var sønn av fogden Jens Bendix Kiønig og hustru Ingeborg Dorothea Aagaard. En aldre bror, Christian Kiønig, var sogneprest i Onsøy i Østfold.
I 1787 ble han student, og i 1790 cand.jur. med laud. I 1793 ble han ansatt som kopist ved Danske Kancelli i København. Kiønig vendte etterhvert tilbake til Norge, og i 1798 ble han sorenskriver i Østerdalen og titulær kansellisekretær.
I 1814 ble han utnevnt til assessor ved Høyesterett, og i 1835 ble han fungerende høyesterettsjustitiarius.
Kiønig fikk i 1837 avskjed i nåde, og flyttet til Opsal søndre i Elverum. Han døde på denne gården, og ble gravlagt på Elverum kirkegård. Det ble der reist et minnesmerke i granitt, som ikke er bevart. Kiønig ble aldri gift.

(lokalhistorie.no) 
Kiønig, Andreas Aagaard (I99334)
 
434 Andreas Bredal Wessel (født 11. desember 1900 i Kristiania, død 29. februar 1988 i Bærum) var ingeniør og gardbruker.

Han var sønn av ingeniør Henrik Lysholm Wessel (1861 - 1935) og hans tyske kone Frieda f. Goebel (1868 - 1959).

Han tok eksamen artium på reallinja ved Aars og Voss skole i 1918, og gikk ut fra maskinlinja ved Norges Tekniske Høgskole i 1923. Fra 1924 til 1927 var han i USA, og vel hjemme jobbet han kortere tid i Christian Wisbech AS.

I 1928 ble han gift med Nanna With. De fikk tre sønner den eldste oppkalt etter ham og en datter mellom 1929 og 1942. I 1929 startet han firmaet With og Wessel AS med Bror With. Firmaet var en bilforretning, og solgte også andre maskiner og produserte «patenterte artikler». Han dreiv firmaet hele livet, i tillegg til å drive gården Nordre Tanum i Bærum. Den tredje sønnen hans Henrik ble disponent i firmaet. Gården skal ha vært blant de to første (den andre var Østerås) som dretta opp hunderasen labrador.

Wessel var nestleder i Automobilgrossistenes landsforening og i forretningslivet representantskapsmedlem i Bjølsen Valsemølle og Den norske remfabrikk. Da han nærmet seg pensjonsalder uttalte han om samfunnsforhold: «La ikke velferdssamfunnet Norge gripe for sterkt om seg. De sosiale ytelser kan vokse oss over hodet og bli en fare for land og folk».

Wessel døde i 1988 og er gravlagt på Tanum kirkegård. Han ble 87 år og 2 måneder, mens kona Nanna døde i 1989 i en alder av 87 år og 3 måneder.

lokalhistoriewiki.no/index.php/Andreas_Bredal_Wessel_(1900%E2%80%931988) 
Wessel, Andreas Bredal (I150752)
 
435 Andreas Christian Møller (18. februar 1796 i Trondheim, død 24. desember 1874) var en norsk tredreier og døvelærer som grunnla den første skolen for døve i Norge. Andreas Møller regnes derfor som «døveundervisningens far». Møller kompetansesenter, som er ledende produsent av tegnspråkmateriell i Norge, bærer hans navn.
Andreas ble født i Trondheim 18. februar 1796 som det tredje av de åtte barna til skomakermester Johannes Møller og hans kone Ingeborg. Andreas ble døv 2 år gammel, og fikk mangelfull skolegang i oppveksten, som en konsekvens av sitt handikap. Nærmeste skole for døve var i København, Det kongelige Døvstummeinstitut i København. Det ble det undervist etter den franske metoden med tegnspråk og skrift, det var gjennom tegnspråket at elevene skulle lære seg dansk. Ved hjelp av økonomisk støtte fra fattigvesenet i Trondheim kunne Andreas begynne på denne skolen i 1810 i en alder av 14 år. Han utmerket seg i flere fag, og ble satt i arbeid som “Lærer og Repitør for ældste Klasse af Elever” av skolens forstander, det den norskfødte legen og professoren Peter Atke Castberg. I perioden 1815-1817 opphold Andreas Chr. Møller seg for det meste hjemme i Trondheim, der han underviste døve elever hjemme i foreldrenes hus. Da det i 1817 ble en ledig stilling ved skolen i københanv ble det sendt bud etter Andreas, og han ble oppfordret til å søke stillingen, som han også fikk. I perioden 1817-1822 arbeidet han som lærer ved skolen i København. Castberg kom til å få stor betydning for opprettelsen av døveskolen i Trondheim. Han oppfordret norske myndigheter til å opprette en døveskole med Andreas Møller som lærer. Han tilbød seg også å gi råd og veiledning. Forslaget ble godt mottatt og ble videresendt Kirkedepartementet fra Biskopen i Trondheim. Ved kongelig resolusjon 1. november 1824 ble den første døveskolen i Norge, og første spesialskole, opprettet, da under navnet Throndhjems Døvstummeinstitut, og kom i drift våren 1825. Skolen var i mange år en familiebedrift. Andreas Christian Møller som lærer, faren Johannes Møller som økonom og Andreas' bror Petter Christian Møller som annenlærer, og etterhvert var det flere andre familiemedlemmer som kom til å arbeid ved skolen.

Til å begynne med holdt skolen til i Waisenhuset i nærheten av Domkirken. Møller underviste etter den franske metod med fokus på tegnspråket. Dette vedvarte frem til slutten av 1830-tallet. Da ble det et skrifte ved skolen og Andreas Christian Møllers far og bror ble avskjediget grunnet usømmelig adferd mot noen elever ved skolen. I tillegg til dette ble det en pedagogisk endring der skolen gikk bort fra den franske metoden til fordel for den tyske, som hadde et langt større fokus på tale og munnavlesning. Til tross for denne endringen ble Møller ved skolen frem til 1855. Dagens døveskolen i Trondheim ligger i Heimdal, og bærer navnet A.C. Møller skole og er en del av Møller kompetansesenter.

Andreas giftet seg med Birgitte Marie i Nidarosdomen den 26. april 1826 og fikk ni barn. Andreas døde av alderdomssvakhet og bronkitt den 24. desember 1874.

(Wikipedia) 
Møller, Andreas Christian (I141601)
 
436 Andreas Frederiksen var født på Røros, sønn av Frederik Jochumsen(Rørås). Etter kirkeboken for Rørås 1829, 27 mai, er døpenavnet Anders. Han reiste nordover, helt til Hammerfest og kom senere til Ibestad til handelsmannen Berg, og så til Melbu etter Coldevins død. Der ble han bestyrer av enkefru Coldevins eiendommer i 1863. Andreas Frederiksen ble gift med Coldevins yngste datter Hilda(Gunhilda Marcusine)

(geni.com) 
Sandkjernan, Anders Frederiksen (I142002)
 
437 Andreas Fredriksen hadde gården til 1851, da han skjøtet den til sin sønn Ole Andreassen for 140 spd. og kår.


(E.Ø.) 
Ysland, Andreas Fredriksen (I51919)
 
438 Andreas Olaus Myhre (1830 i Stjørdal-1878) var sønn av .. og Ane Margrethe. Gift 1871 med Cecilie Ingbertine Debes (2.1.1852 - 9.7.1931), datter av vaktmester ved Trondhjem Tukthus, Christen Debes og hustru Ingerbertine Marie. Barn: Louise Andrea Myhre (8.1.1877 - ), Dagmar Myhre (1.3.1878-).
Andreas Myhre kom til Trondhjem hvor han fikk ansettelse som tjener ved hotel d`Angleterre. Han ble utdannet i hotellfaget og i 1869 fikk han kjøpt Schult-gården i Dronningens gate 5, på hjørnet av Apotekerveita. Den to-etasjers trebygningen som ble reist etter den store bybrannen i 1708, ble bolig for biskop Johan Gunnerus etter at han kom til Trondhjem i 1758. Den senere eier, tollkasserer Schult, var meget musikkinteressert og var en av de drivende krefter innen byens musikalske selskap.


( Wikistrinda ) 
Myhre, Andreas Olaus (I131963)
 
439 Andreas Rogert (18. november 1754 - 10. juni 1833) var ein norsk justitiarius og medlem av riksforsamlinga på Eidsvoll.
Rogert var fødd i Trondheim og vart cand. jur. i København i 1779. Same året vart han auditør på Vardøhus, sorenskrivar i Sunnfjord frå 1793. År 1797 vart han assessor i Trondheims stiftsoverrett, justitiarius for denne i perioden 1805-27.
Rogert var i 1814 dei eine av Trondheims to utsendingar til riksforsamlinga. Han var visepresident for forsamlinga den første veka, 10.-18. april. Rogert, som var medlem av konstitusjonskomiteen og reglementskomiteen, slutta seg til sjølvstendepartiet. Han engasjerte seg i saker med nasjonal symbolverdi, mellom anna var han talsmann for den gamle, norske tronfylgjelova. Saman med Georg Sverdrup fekk han gjennomslag for ei forskrift om kongekroning i Trondheim. 17. mai var han med i deputasjonen som møtte kongen. Elles var han lite aktiv i forsamlinga, noko som kanskje kan forklarast med ring helse.
Jacob Aall skreiv om Rogert (sitat frå Dansk biografisk leksikon):
«Om R.s Kundskaber kunde ingen Tvivl være; men hans Sygelighed hemmede hans Virksomhed. Denne alvorlige og stille Mand, der var mer Olding formedelst Svaghed end af Alder, tog liden Del i Komiteens Forhandlinger som i Rigsforsamlingens i det hele. Fædrelandets politiske Farer forøgede hans melankolske Stemning, hvilken han dog sjælden og kun i Vennekreds lagde for Dagen i enkelte Ulykkesspaadomme. Kun da Talen var om Kongens Kroning, kom han noget i Aande og ivrede for, at den skulde ske i Throndhjem, hvilken Bestemmelse i Grundloven ogsaa skyldes ham.»
Rogert deltok ikkje i politikken etter riksforsamlinga. Nokre år var han med i styret for vitskapsselskapet i Trondheim.
Han døde i heimbyen og vart gravlagd på kyrkjegarden ved domkyrkja. Henrik Rogert var bror hans.

(Wikipedia) 
Rogert, Andreas (I99555)
 
440 ANDRES J. ROMUNDSTAD (RINDALEN)
Andres J. Romundstad was born February 2, 1848, in Rindalen, Nordmor, Norway, of the parents, John and Marit Romundstad. Andres was the youngest of the nine brothers and sisters in the family. His mother died when he was eight years old. He was baptized and confirmed in the home church in Norway and in 1864 he immigated to America, coming directly to this locality. He worked in sawmills, on the railroad and herded sheep in Montana for several years. About 1872, he bought the farm that became his future home. On December 17, 1893 he was united in marriage to Miss Karen Imislund. He has been an ardent church worker, and was seldom absent from his place in church as long as he had the strength to be there. In 1920 he sold the farm and on March 17, moved to Strum where he lived one year. In 1921, he bought a house in Osseo and moved there where he remained most of the remaining years of his life. Mr. Romundstad never owned an automobile, but he was a great walker and covered the countryside in his walks. Many kind-hearted friends often gave him a ride when they happened to meet him in his walks. When his hearing became impaired, his family feared for his life should he not be able to observe the approach of cars. The loss of his hearing was one of his greatest disappointments in life when he was no longer able to hear the preaching of the Word of God, but he was diligent in reading the Bible and religious writings as he was able. When that means of fellowship with God was lost to him, he became a very lonely man. Failing in health last year before his death, he was taken to his farm again where Mrs. John Wiedenbauer assisted Mrs. Romundstad in caring for him. Death released him from his pains and God took him to Himself about 5:45 p.m. Sunday, November 1, 1936, at the age of 87 years and nine months. He is survived by his widow and two daughters, Nora, Mrs. Wiedenbauer and Mildred, Mrs. William J. Madson of Savage, Montana and six grandchildren. Funeral services were held at Strum Wednesday afternoon, November 4, at the St Paul’s Lutheran church, the Rev. O.A. Hjemboe officiating, assisted by the Rev. W. J. Madson of Savage, Montana. Interment was made in the church cemetery. THE WHITEHALL TIMES - NOVEMBER 12, 1936


www.norhemian.com/romundstadvalley3shortversion.doc 
Romundstad, Anders Jonsen (I92454)
 
441 Andrew J. Martinis, MD passed away peacefully on October 24, 2014, surrounded by his family.

Born November 4, 1925, in Everett, Washington to Paul Andrew Martinis and Pearl Cecelia Marincovich Martinis. Predeceased by his parents and his five siblings. Survived by his wife Magna Mjones, children Dale and Berrie (Cliff), and grandchildren Della, Dillon and Daniel.

Served in the South Pacific on the destroyer USS Laffey during World War II.

Practiced as a vascular surgeon at Swedish Medical Center in Seattle.

In lieu of flowers, remembrances to Edmonds Food Bank, 425-778-5833.

Funeral service Tuesday, November 4th at 11:00a.m. at Beck's Funeral Home in Downtown Edmonds.

from The Seattle Times, Sunday, Nov. 2nd 2014


Note: Martinis served aboard the USS Laffey at the Battle of Okinawa in 1945. He was awarded the Bronze Star for heroism.


( findagrave.com ) 
Martinis, Andrew John (I39209)
 
442 Andrew Sannes, Hubert Humphrey's grandfather on his mother's side, had been a sea captain in Norway. He was born Guttom Andreas Sandnæs in 1847, on the farm Sandnæs in Tveit, just off the Norwegian port town Kristiansand, he came as younger son unlikely to inherit a tidy little valley farm, where his family had lived for generations. So when he was fifteen he went to sea, first as a cabin boy, then as chef helps, then as deksgutt on sailing ships at that time yet was used for much of Norway's trade with the world. At the time he married Abel Tomine Larsen, daughter on a farm in the same small fjorddal, he had become the master of his own ship and had sailed as far as to Cuba to bring back a cargo of sugar. On an even longer journey he had with him bride and infant daughter Anna, they sailed to China and back. But sailing vessel could no longer compete with steamers, and Captain Sandnæs had therefore looked for an opportunity to try something else. In the year drew thousands of Europeans to try a new life in America. The new world beckoned to the hardy seaman. Spring 1884.

(wikitree.com) 
Sannes, Guttorm Andreas (Andrew) (I156949)
 
443 andy.edat a telia.com Kilde (S923)
 
444 Ane hadde to barn som emigrerte til USA. Vike, Ane Larsdtr. (I51037)
 
445 Ane Persd ved forlovelse ? Nesset, Ane Stensdtr. (I3864)
 
446 Ane Persd ved giftermål ? Andersdtr., Anne (I21588)
 
447 Ane Torgersd ved forlovelse ? Rasmusdtr., Ane (I68419)
 
448 Ane? Vuttudal, Kari Nilsdtr. Selnes f (I8418)
 
449 Anført i kirkebok at han kjørte seg i hjel under tømmerkjøring i Sverige. Jønsberg, Martinius Engebregtson (I147014)
 
450 Anført i kirkeboken: Mannen antaglig død i Danmark. Delphin, Dorothea Jacobea Lohr f (I75585)
 

      «Forrige «1 ... 5 6 7 8 9 10 11 12 13 ... 235» Neste»