- Finner du noe av interesse ? -














En database med slekt, bilder, historier etc. med tilknytning til Hemne-distriktet

Notater


Treff 401 til 450 av 11,830

      «Forrige «1 ... 5 6 7 8 9 10 11 12 13 ... 237» Neste»

 #   Notater   Linket til 
401 Amaldus Clarin Nielsen (født 1838, død 1932) var en norsk maler.

Han ble født i Mandal i Vest-Agder. Studerte ved kunstakademiet i København fra 1854 til 1856, og studerte to ganger under Hans Gude, første gang ved kunstakademiet i Düsseldorf fra 1857 - 1858, og ti år senere i Karlsruhe.

Som maler var han av de første som oppsøkte motivene på stedet og laget studier i det fri. Disse studiene beholdt han hjemme, og brukte dem til utgangspunkt for de større og fullførte verkene. Mange mener at studiene i kraft av å være ferske, hadde mere kraft. Dessuten foregrep han impresjonismen om ikke i ånd, så i hvertfall hva metode angår.

Maleri og tegningssamlingen hans fra 1856 til 1932, ble i 1933 donert til Oslo by av Nielsens familie. Samlingen bestod av nesten 300 malerier og 100 tegninger.

Mandal museum har også en del av hans bilder. Bergen kunstmuseum har ett bilde i sin permanente utstilling.

Amaldus Nielsens plass (Vestkanttorvet) på Frogner i Oslo, som ligger et par hundre meter fra Bernerløkken i Majorstuveien, malerens hjem fra 1870-årene, ble oppkalt etter ham i 1934.

(Wikipedia) 
Nielsen, Amaldus Clarin (I132984)
 
402 Amalie Skram, født i Bergen, norsk forfatter. Gift med skipskaptein B. U. A. Müller 1864, separert 1878, ekteskapet oppløst 1882. Gift med den danske dikter Erik Skram 1884, separasjon 1900. I 1887 offentliggjorde hun sin første artikkel (om J. P. Jacobsen) og skrev i de nærmeste årene begeistret om samtidens norske og danske diktning, foruten noen mindre, skjønnlitterære arbeider og skuespillet At lege med Ilden, som ble refusert av teatrene i Bergen og Kristiania 1877, og trolig tilintetgjort av forfatteren selv. Hennes første bok var ekteskapsromanen Constance Ring (1885), med en nærgående skildring av et ulykkelig ekteskap. Den kom til å spille en stor rolle i tidens heftige moral- og ekteskapsdebatt, og tar for første gang i norsk diktning omsvøpsløst opp problemet omkring kvinnelig frigiditet.

1887 kom de to første bindene av romansyklusen Hellemyrsfolket, Sjur Gabriel og To venner. De to siste bindene, S. G. Myre og Avkom, utkom 1890 og 1898. Hellemyrsfolket er et av naturalismens hovedverker i norsk litteratur, en vestlandsk slektsroman som belyser arv- og miljøbestemte forutsetninger for en rekke mislykte livsskjebner. Romanen Lucie (1888, også dramatisert) og skuespillet Agnete (1893) skildrer kvinner som i tragiske livssituasjoner sviktes av de menn de elsker. I 1890 kom Børnefortællinger, skrevet for voksne, og 1891 fortellingen Fru Inés, som på ny tar opp problemet kvinnen som «ikke kan elske». Den ypperlige romanen Forraadt (1892) gir en rystende skildring av en ung pikes ekteskap med en eldre, erfaren mann.

(snl.no) 
Alver, Bertha Amalie Skram f (I119342)
 
403 Amerika i 1925 Thun, Leif Valdemar (I72035)
 
404 Amtmann, senere stortingspresident og statsråd Vogt, Nils (I109890)
 
405 amund.skorild a hot Kilde (S254)
 
406 an-ostoe a online.no Kilde (S190)
 
407 Ancestry Kilde (S1673)
 
408 Ancestry mener han døde 1843 på/ved Sardinia, Italia Rønne, Albert Joakim Hansen (I107089)
 
409 Anders (Andersson) Todal (fødd 12. november 1884 i Aure, død 5. mars 1963 i Trondheim) var skolemann, underoffiser, arkivmann og lokalhistorikar, statsarkivar i Trondheim 1934-1954. Han var ein markant representant for den sterke Venstre-tradisjonen innan norsk lokalhistorie og kulturarbeid generelt.

(http://www.lokalhistoriewiki.no/) 
Todal, Anders Andersen (I71118)
 
410 anders a hofset.dk Kilde (S1172)
 
411 anders a setsaas-as.no Kilde (S1230)
 
412 Anders Andersen Dalum døde ung. Dalum, Anders Andersen (I27352)
 
413 Anders Arnson Todal (født 18. mars 1883 i Otnes i Halsa, død 6. mars 1956) var en norsk skolemann, gårdbruker og politiker (V).
Han var elev ved ulike lærerkurs i norsk, pedagogikk og gymnastikk, elev ved Nordmøre amtsskule 1900 - 1901 og elev ved Levanger lærerskole 1901 - 1904. Han var lærer i Åsen 1905 - 1933 og ved Skogn folkehøgskole 1915 - 1916. Han var klokker i Åsen kirke fra 1918 og kjøpte gården Vatn i Åsen fra svigerfaren i 1930. Todal var konstituert skoledirektør i Nidaros bispedømme 1933 - 1942 og 1945 - 1953. Han var styremedlem i Norges Lærerlag 1917 - 1933, styremedlem i Noregs Ungdomslag 1917 - 1921 og formann i Noregs Mållag 1932 - 1936.
Han var medlem av Åsen herredsstyre 1910 - 1945, herav varaordfører 1913 - 1919 samt ordfører 1919 - 1922 og 1925 - 1931. Han var formann i Nord-Trøndelag Venstrelag 1931 - 1945. Todal var innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag 1931 - 1933 og var da medlem av Stortingets kirke- og skolekomité.
Under andre verdenskrig ble Todal arrestert 9. oktober 1942 og satt fengslet på Misjonshotellet i Trondheim frem til 13. oktober, i Lofjorden i Åsen frem til 11. november, på Vollan 12.-19. november og på Falstad 20. november 1942 - 22. februar 1943.
Todal ble i 1954 tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.

( https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Todal ) 
Todal, Anders Arntsen (I157870)
 
414 Anders Bakkmyr overtok og drev familiegården Bakkmyra til han døde. Ingeborg og Anders var barnløs. Gården overdro han til sin dattersønn, Bjørn Sagdahl, før han døde. Bakkmyr, Anders Edvart (I54408)
 
415 Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. Breivik, Anders Behring (I152239)
 
416 Anders ble vanligvis kalt for «han Stor-Anders». Han tjente en tid på gården Holte, og tok senere familienavn etter gården.
Rundt 1890 reiste han til Helgeland for å besøke sin eldre halvbror Sivert. Der traff han ei jente som han ble gift med og
bosatte seg på Tomma. Han overtok en husmannsplass utskilt fra svigerfarens gård «Nergård» på Forsland, Tomma, Nesna NO. 
Holte, Anders Pedersen (I25607)
 
417 Anders Eriksen Lysgaard (døpt 15. august 1756 på Tretten i Øyer, død 24. mai 1827 på Biri var en norsk bonde, lensmann og eidsvollsmann. Foreldrene var lensmann Erik Johannesen Jevne og Ingeborg Iversdatter Bøe. Han var den yngste av sju barn. Faren kjøpte gården Jevne i Øyer som han hadde bygslet.
Anders Lysgaard kom til Biri i 1786 og ble ansatt som lensmann etter Jørgen Jørgensen Honne. Lysgaard hadde da vært underlensmann på Ringsaker fra 1782 til 1786. Hans virksomhet på Biri kan i stor grad knyttes til navnet Anker. Lysgaard hadde før sin tid som underlensmann på Ringsaker arbeidet som tømmermerker og bestyrer for skogsdriften til Bernt Anker i Solørtraktene. Dette forholdet fortsatte også under Lysgaards tid som proprietær på Svennes.

Anders Lysgaard giftet seg i 1786 med Ingeborg Larsdatter Svennes (1771-1858) fra Biri og overtok storgården Svennes. De hadde ingen barn, men tok til seg en pleiesønn. Han het Anders Thomassen Jørstad (1814-1890), kom fra Gausdal og var Ingeborgs søskenbarn. Anders Jørstad tok senere navnet Anders Lysgaard d.y. (han var også døpt Anders Lysgaard). Han overtok Svennes i 1840 og var også stortingsmann.

Lysgaard var en meget driftig mann. Blant annet nedla han mye arbeid i å forbedre veiene i bygda, og satte i gang bygging av ei ny bru over elva Vismunda. For sin innsats på dette området ble han i 1812 utnevnt til Dannebrogsmann. Han var også en foregangsmann innenfor jordbruksdrift og dyrehold. På gården ble det dyrket korn, poteter, roer og kløver.

På Riksforsamlingen på Eidsvoll var Anders Lysgaard (d.e.) utsending fra Christians Amt, og han sluttet seg til selvstendighetspartiet. Han var mest kjent for å føre en svært radikal politikk.

Lysgaard var den eneste bonderepresentant som møtte med et skriftlig forslag til grunnlov, og andre lovforslag. I en av paragrafene skrev han blant annet: «Da Brændeviin for Landmanden, og den arbeidende Klasse, i dette kolde Klimat, ikke kan undværes, og samme kan tilvirkes langt lættere af eget, endog af Indkjøbt Korn, end at tilforhandle sig Brændeviin af Udlændinger, for Opskruede Priser, saa bør endhver Landmand af egne eller Landets Produkter have Friehed til at brænde eller tilvirke det i hans Huusholdning behøvende Brændeviin, saameget mere, som herved vindes en væsentlig Nytte og Fordeel i Huusholdningen, ved at bruge affaldet til Khreaturene, der paa denne Maade Anvendt, kan sættes i Forhold til Korn eller Meel, og saaledes haves det behøvende Brændeviin ved egen Tilvirkning langt lættere end at kjøbes. I henseende Ulovligt Kroehold og utilladelig Brændeviins-Salg, bør Politiet have Opsigt.»

Lysgaard var også medlem av det første overordentlige Storting høsten 1814.

Gården Svennes er i dag godt bevart fra Lysgaards tid.


(wikipedia ) 
Lysgaard, Anders (I4837)
 
418 Anders Evensen omkom ved et snøskred i Grønningsskaret 29.03.1853. Størdal, Anders Evensen (I28426)
 
419 Anders Grut var fødd 19.6. 1890 på Grut i Meldalen (foreldre: bonde Anders Olsen Grut f. 4.5. 1859 og Oline Andersdtr. f. Sundset f. 19.4. 1863). Han gjekk folkehøgskule og landbruksskule, lensmannsbetjent i Meldal i 6 år til 1916. Betjent hos fylkesmannen i Troms i 2 år til 1919, lensmann i Børsa -og Børseskogn fra 13.9. 1918, gift i Bodø i 1918 med Mathilde Aleksandersdtr. Reinfjord, fødd i Vik, Helgeland, f .19.3.1893 (foreldre: bonde Aleksander Johansen Reinfjord, f . 3.3. 1850 og Pauline Knudsen f . 29. 6.1850).

(orkdal.bygdeleksikon.no) 
Grut, Anders Andersen (I16236)
 
420 Anders H. Engdal (1915-1946). Var med i ei gruppe i Trøndelag som dreiv med illegale oppdrag mot tyskarane. Han vart arrestert i 1943, og utsett for brutal tortur på Misjonshotellet i Tr.heim (hovudkvarter for Gestapo i Trøndelag). Engdal døydde av skadane han fekk etter torturen.

( http://kulturminneatlas.avinet.no/object/dbarticle_preview.aspx?id=592 )

http://www.hemneslekt.net/vaare_falne.php 
Engdal, Anders (I96463)
 
421 Anders Hanssen døde i 1771 og enken Marit Jensdatter ble 26.11.1772 gift med Ole Olsen Bjørnstad, født 1743, død 25.03.1811. Han flyttet da til Auset. Auset, Anders Hansen (I59587)
 
422 Anders havede efter Pr. S. Frost's attest af 30.05.1842 sat paa Tugthus for Tyveri. Brun, Anders Andersen (I76834)
 
423 Anders kjøpte Øvre Sæterdal, Hellandsjøen av skjøte 24/5-1927, og solgte den av skjøte 20/5-1929 til sin bror Lars Valaas, Anders Hansen (I32288)
 
424 Anders Knutsen hadde gården til omkring 1875, da han solgte den til Dordi Larsdatter Selbekk (Hamn).
Anders Knutsen flyttet da med sin familie til Presthus i Buvika. Se Buvikboka, bind 1 side 330. 
Bjørnstad, Anders Knutsen (I60781)
 
425 Anders Larssen hadde gården til sin død og i 1837 ble det utstedt hjemmelsbrev til datteren Hellena Andersdatter på denne eiendom for takst 150 spd.

(E.Ø.) 
Solem, Anders Larsen Bekkedal f (I94649)
 
426 Anders Larssen Tangvik overtok plassen etter sine svigerforeldre. Han bodde der med sin familie til 1891 da han flyttet ned til Åsmul. Tangvik, Anders Larsen (I11902)
 
427 Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. Lenes, Anders (I102137)
 
428 Anders Michael Heiberg, Anders Andreas Michael Heiberg, født 1767, død 1815, født i Bergen, norsk jurist og eidsvollsmann, sønn av C. Heiberg (1737–1801). 1810 byfogd og byskriver i Fredrikstad. I 1814 representerte han Fredrikstad i riksforsamlingen på Eidsvoll, hvor han nærmest sluttet seg til selvstendighetspartiet.

(www.snl.no) 
Heiberg, Andreas Michael (I98631)
 
429 Anders og Iver Støen Familie F12199
 
430 Anders Olsen Balstad
emigrated 1903 _ Passenger List: CELTIC, BALSTAD, Anders 38, Marit 35, Johanna 4, Ottar 2, LERNES, Ole 58.
s/o Ole Erikson Balstad & Ragnhild Pedersdtr. Svinaas of Selbu, Norway

( https://www.findagrave.com/memorial/57525931/anders-o-balstad ) 
Sandvig, Anders Olsen Balstad f (I127501)
 
431 Anders Olsen født 21/7-1850 i Rindal av foreldre Ole Alfson Mo og Randi Knudsdatter Løftamo, Anders Olsen (I77925)
 
432 Anders Olsen hadde gården til 1928, da han solgte den og Stertaunet og noe av bruksnummer 11 til sin sønn Alfred Anderssen for kr. 1.800 og kår.


(E.Ø.) 
Bonvik, Anders Olsen (I63300)
 
433 Anders Olsen hadde gården til sin død 25.09.1843. På skifte etter ham i 1847 ble gården utlagt til hans sønn Ole Anderssen for 250 spd. Bjørnstad, Anders Olsen (I60767)
 
434 Anders Olsen har i 1874 makeskiftet gården med Johannes Rasmussen Aamos gård Å og Auset i Hemne og flyttet dit. Øyangen, Anders Olsen Aamo f (I19009)
 
435 Anders overtok Fætten etter moren i 1880. Bygde nytt hus på Fætten ca 1874 sammen med brødrene. Skadet kneet under tømmerhogst, og fikk stiv fot. Drev mye med fiskeri.
(Snorre Rygg) 
Åstum, Anders Arntsen Fætten f (I9349)
 
436 Anders Pedersen Dalum og Johanna flyttet til "Sygarden" i Årvåg i 1860. De fikk kår der som ble pålagt begge halvdeler av bruket. Etter at Johanna døde i 1863 bodde Anders hos sønnen Erik.
(Etter Gardtales i Stemshaug, 1963, s. 146) 
Dalum, Anders Pedersen (I25686)
 
437 Anders Rambech, Anders Olsson Rambech, født 2. september 1767, fødested Kvikne (no Tynset), Hedmark, død 14. september 1836, dødssted Meldal, Sør-Trøndelag. Eidsvollsmann og stortingsmann. Foreldre: Husmann og pliktsfut ved Kvikne kopparverk Ole Olsen Graneng og småbrukar Marit Knutsdotter Bubakken. Gift 1) 10.10.1800 med Frederikke Dorothea Krog (1774 (døpt 25.5.) - 12.9.1801), dotter til sorenskrivar Nicolai Christian Krog (1741 - 1818) og Anne Johanne Kierulf (1752 - 1831); 2) 2.2.1803 med Johanne Drejer Nissen (30.8.1783 - 15.11.1863), dotter til rådmann Martinus Lind Nissen (1744 - 95) og Maren Laumann Krog (1752 - 87).

Anders Rambech var husmannsguten som vart sorenskrivar, eidsvollsmann, stortingsmann og odelstingspresident.

Presten Anders Rambech i Kvikne tok seg tidleg av den gåverike husmannsguten Anders Graneng og sette han i kontorarbeid hos sorenskrivar Krog i Orkdal. Presten let også guten ta etternamnet hans, da han sjølv var barnlaus. Sorenskrivaren las juss med Anders, slik at han 1793 kunne avlegge juridisk embetseksamen i København. Same år vart han fullmektig hos sin seinare verfar, og han vart sorenskrivar etter han 1800.

Rambech vart vald til Riksforsamlinga på Eidsvoll 1814 frå Søndre Trondhjems Amt og kjende seg mest heime i sjølvstendepartiet. Henrik Wergeland karakteriserte Rambech som "en sindig, men dog varmtfølende Patriot". Rambech stemte mot Falsens forslag om ein lovkommisjon og røysta å oppløyse forsamlinga når den hadde vedteke Grunnlova og vald konge. Han heldt seg elles i kulissane, men tok ordet 17. mai med eit kraftig innlegg for å velje kongen akkurat den dagen.

Rambech vart vald til Stortinget 1815. Han vart sekretær, da han gjekk for å vere ein både nøyaktig og sakleg politikar. 1818 vart han derfor også vald til president i Odelstinget. Minst like ærefullt var det å bli utnemnd i kroningsdeputasjonen til kong Karl Johans kroning i Trondheim same år.

Rambech vart berre varamann til Stortinget 1821, men møtte fast 1824. Den tida møttest Stortinget berre kvart tredje år. No vart han så vel president som visepresident i Odelstinget. 1827 var han fast president i Odelstinget. Han vart også vald som stortingsmann 1830, men sa frå seg valet. Då bøndene heldt det store inntoget på Stortinget 1833, vart han berre varamann.

Som odelstingspresident var Rambech med på å planleggje det parlamentariske arbeidet. Han var ein verdig og effektiv president og påverka den nasjonale politikken under makttida til den norske embetsstanden mellom 1814 og 1833. Han var fleire gonger fast medlem av valkomiteen, samt leiar og medlem av mange andre stortingskomitear.

Rambech var dermed ein av dei leiande i "embetsmannsopposisjonen", men heldt likevel på å vere så uavhengig som mogleg. Han meinte at han også burde representere bønder og bergverksfolk. Då det ikkje lykkast å vedta lover om pengevesen og verneplikt på regelrett vis 1816, foreslo han og fekk vedteke at Stortinget skulle vedta lovene med enkelt fleirtal. Det var eigentleg mot Grunnlova, men den lure Rambech leverte ei sylskarp juridisk grunngjeving for vedtaket. Begge vedtaka tente embetsstanden. 1818 fekk han også forsamlinga med seg i eit bitande, ironisk innlegg mot stortingsmann Sebbelows vidløftige finansplanar.

Rambech var ein ivrig nasjonalist i flaggsaka og gjekk sterkt inn for at Stortinget alltid skulle hevde makta si overfor regjeringa. 1818 foreslo han både lova mot norsk adel og lova om sagbruksvesenet. 1824 gjekk han også inn for å endre vallova og vernepliktslova. Men Rambech ønska aldri å ramme regjeringa på mindre saker og med heilt unødvendige konfrontasjonar. 1818 hindra han derfor riksrettssak mot statsråd Diriks - og mot statsråd Collett 1827.

Anders Rambech la alltid vegen innom det kjære Kvikne og barndomsheimen når han reiste til og frå Stortinget. Han vart ein avhalden mann i alle samfunnsklasser og hadde knapt nok ein einaste uven. Han hjelpte fattigfolk i fødebygda si da kopargruvene der vart stengde for godt 1812.

Den eventyrlege lagnaden hans frå husmannsgut til odelstingspresident vekte sjølvsagt oppsikt og inspirerte mange andre bondegutar. Det var absolutt vel fortent at Anders Rambech 1818 fekk eit flott gullur av kong Karl Johan "som tegn på Erkjentlighed og Venskab".

(www.snl.no) 
Rambech, Anders Olsen (I97538)
 
438 Anders Sandvig (født 11. mai 1862 i Bud, død 11. februar 1950 på Lillehammer) var tannlege og museumsgrunnlegger. Han samla gårdsbygninger og antikviteter, og grunnla De Sandvigske Samlinger i 1887, bare 25 år gammel. I 1904 ble samlingen gjort tilgjengelig for publikum på Maihaugen i Lillehammer. Sandvig var selv direktør for museet fram til 1946.

Han var sønn av fiskerbonden Sjur Sandvig og Maren Knudsdotter Hustad. Han vokste opp i Hustad i dagens Fræna kommune, som fram til 1918 tilhørte Bud kommune. Det viste seg at han var lite sjøsterk, så det å følge i farens fotspor som fiskerbonde gikk ikke. Han kom i stedet i lære hos en gullsmed i Kristiansund. En av oppgavene gullsmedene hadde på den tida var å utføre gullarbeidet for tannleger. Dette var blant oppgavene lærlinger raskt kunne settes til, og Sandvig kom dermed i kontakt med tannlegeyrket. Han gikk over til tannlegelære hos tannlege Olsen i Kristiansund, og fikk etterhvert mulighet til å ta det siste året med utdanning i Kristiania. I 1883 hadde han en kort tid praksis på Gjøvik, for så å reise til Berlin for å videreutdanne seg hos hofftannlege R. Telschow. Under oppholdet i Tyskland ble det konstatert at han hadde tuberkulose, og Sandvig vendte tilbake til Kristiania. Han kom til hektene igjen, og i 1885 flytta han til Lillehammer og åpna tannlegepraksis der. Selv om ettertida husker ham best for hans museumsvirke, satte han også spor etter seg som tannlege. Han utvikla nemlig ei presse for produksjon av aluminiumsgebiss, en oppfinnelse som riktignok falt ut av bruk nokså raskt.

Som eneste tannlege i Gudbrandsdalen var han nødt til å reise rundt en del. Det var under disse turene han fikk øynene opp for norsk bondekultur og begynte å samle. Formålet hans var å sikre at levninger etter bondekulturen ikke kom i hendene på kommersielle oppkjøpere og utenlandske museer. Han daterte selv grunnleggelsen av samlinga til 1887. Det begynte med mindre gjenstander og møbler, men etterhvert begynte han også å kjøpe bygninger. Den første av dem var Lykrestua, ei ramloftstue fra Skjåk. Bygningene ble flytta til den store hagen han hadde like ved Lillehammer stasjon. Ved århundreskiftet hadde samlinga vokst til seks bygninger og et betydelig antall gjenstander.

I 1889 gifta han seg med Anna Georgine Uchermann (1868 - 1950). Paret bodde ved folketellinga 1910 i Jernbanegaten 218. De hadde da fem barn boende hjemme.

Et problem med samlinga var den store brannfaren, noe som var spesielt ille på grunn av beliggenheten rett ved jernbanen. Han tilbød derfor samlinga til Lillehammer kommune i 1900. I 1902, etter en nokså oppheta debatt, kjøpte Selskapet for Lillehammer Byes Vel samlinga, og fikk den flytta til Maihaugen like ovafor byen. Museet åpna som nevnt i 1904 med Sandvig som direktør. Sandvig hadde store ambisjoner for samlinga. I 1904 kjøpte han den store gården Bjørnstad i Vågå, og flytta hele gårdstunet med 21 bygninger til Maihaugen. Det ble åpna i 1913. Han kjøpte så inn den noe mindre gården Øygarden i Skjåk, hvor det var nitten bygninger. Denne ble åpna på museet i 1927, samtidig som Lillehammer markerte hundre år som kjøpstad. I mellomtida hadde han også fått tak i Garmo stavkirke, som hadde blitt revet og solgt på auksjon i 1880. Sandvig spora opp bygningsdelene, og kunne innvie den som museumskirke i 1921.

I 1920-åra var han store prosjekt innsamling av redskaper fra forskjellige håndverk. Den gamle verksteder åpna som permanent utstilling på Maihaugen i 1927. I 1937 kom ei setergrend med flere tun. I tillegg ble det anskaffa en rekke enkelthus for å vise forskjellige hustyper.
På tross av det høye aktivitetsnivået på museet klarte Sandvig å drive tannlegepraksisen ved siden av. I åra 1905 til 1916 drev han også Stibolt bokhandel på Lillehammer. Som museumsdirektør engasjerte han seg også ut over sin egen samling. Han var sentral i striden rundt distriktsmuseenes posisjon i forhold til den nasjonale museene, og var med på arbeidet som førte til etableringa av Norske Museers Landsforbund i 1918. Han regnes som grunnlegger av Oppland avdeling av Fortidsminneforeningen, og han var med på å stifte Gudbrandsdal historielag. Sandvig var også medlem av flere sakkyndigutvalg og -komitéer, blant annet for Eidsvollbygningen og Akershus slott. Han ga også ut flere bøker, se nedenfor.

Sandvig bidro til å markere den norske kulturarven internasjonalt gjennom bidrag til utstillinger i Glasgow og Rouen i 1911. Han samarbeida med Hans Aall på Norsk Folkemuseum om utsending av en foredragsholder til USA i 1913, og han tok initiativ til at norske museer skulle gi gjenstander til det norskamerikanske museet i Decorah i Iowa.

I 1894 gikk han inn i Frimurerordenen, og ble tatt opp i St. Johanneslogen Kolbein til den opgaaende Sol i Lillehammer. Denne losjen hadde blitt grunnlagt tre år tidligere.

Anders Sandvig ble æret med flere ordener. Han ble i 1900 ridder av St. Olavs Orden, og i 1907 kommandør av samme. Han var også kommandør av den svenske Vasaorden og den islandske Falkorden, ridder av den fransk Æreslegionen og mottager av den franske Officier de 'Instruction Publique. Den utmerkelsen han selv framheva mest var Borgerdådsmedaljen i gull, som han mottok i 1929. Han ble samme år utnevnt til æresborger av Lillehammer, med en medfølgende æreslønn. I 1946, da han gikk av som museumsdirektør, fikk han Anders Sandvigs gate på Lillehammer oppkalt etter seg. Også i Molde har han fått en vei oppkalt etter seg, Anders Sandvigs veg. Han var da han gikk av 84 år gammel, hadde bestyrt samlinga i 59 år og vært museumsdirektør i 42 år. Han hadde gjennom sitt virke ikke bare oppnådd offentlig anerkjennelse, men også blitt svært populær i brede lag av folket og plassert Maihaugen som et av Nordens fremste friluftsmuseer, som har blitt brukt som mal for en rekke andre slike samlinger senere.

Sandvig døde i 1950, og ble gravlagt på Maihaugen.

(Wikipedia) 
Sandvig, Anders Sjursen (I39004)
 
439 Anders Sigurd Lange (født 5. september 1904 i Aker i Akershus, død 18. oktober 1974) var en norsk organisasjonsmann, journalist og politiker. Han grunnla Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) – forløperen til Fremskrittspartiet. Lange ble valgt inn på Stortinget som den tiende representanten fra Oslo i perioden 1973–1977 for ALP, der han var medlem av administrasjonskomiteen og formann i ALPs gruppestyre fram til sin død et år etter. Politisk sett stod Lange forholdsvis langt til høyre, og i sine ynge dager var han tillitsmann i Fedrelandslaget. Han begynte å markere seg politisk på 1950-tallet, først via Hundeavisen og diverse folkemøter, og senere gjennom dannelsen av partiet ALP.

( https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Lange ) 
Lange, Anders Sigurd (I158121)
 
440 Anders Svendsen Wutudal
Oslo politikammer, Kriminalavdelingen, Forbryteralbum I, nr. 10: Forbryteralbum, 1906-1910, nr. 9549-12043

Se: https://www.digitalarkivet.no/db10101604120261 
Vuttudal, Anders Svendsen (I3140)
 
441 Anders var født og oppvokst på Haugen på Byneset, men flyttet etter hvert til Høstad. Etter at han og Randi ble gift, bosatte de seg på hennes hjemgård, Frøset på Byneset.Kan ha vært gift en gang tidligere.

(K. T. ) 
Haugen, Anders Knutsen (I149149)
 
442 Anders var gift mann. Familie F16684
 
443 anders.aa a online.no Kilde (S1103)
 
444 anders.snildal a gmail.com Kilde (S290)
 
445 Andre kona til Johan Jensen. Hafsmo, Eli Paulsdtr. Hafsmo f (I1891)
 
446 Andre kona til Ola Toreson var Guri og var f. 1849. Foreldra hennar var Lars Betten og Mari Eivindsdotter, Denne Mari var f. 1820 og var dotter til Eivind Jonson frå Oppigard i Settemsdalen og Gurå Sivertsdotter Bæverfjord, seinare husmannskone i Blomøytrøa på Mogstad i Surnadal.
Ola og Gurå hadde ikkje born ihop, men Gurå hadde to born før ho var gift. Dei døde visstnok i ung alder. Ola døde 1934, men Gurå levde heilt til 1955 og vart 105 år og 4 månader. Ho var frisk og arbeidsfør til det siste. 
Grøtan, Gurå Larsdtr. (I44956)
 
447 Andre kona til Peder. Berg, Berit Olsdtr. Volden f (I3236)
 
448 Andre oppl.: Døde av feber. Første norske misjonærgrav på Vest Madagaskar. Begravet først ved misjonærenes første bosted like ved stranden, Betania ved Morondava. Da stedet senere skulle bli skyllet vekk av havet, [ble graven] flyttet til kirkegården på Betel, Morondava."
På gravsteinen står: "Jesosy nitiany mare, koa ie na maty, fa velo aminy Jesosy ie". Oversettelse: "Hun elsket Jesus, så selv om hun er død lever hun med Jesus". På gravsteinen er fornavnene skrevet "Anna Elisabeth"." 
Figved, Anne Elisabeth Røstvig f (I81285)
 
449 Andre steder i landsdelen førte avviklinga av gjestgivermonopolet i 1868 til etableringer av mange nye handelssteder. Hos oss gikk det ikke slik. Her var det de gamle gjestgivere på Karlsøy, Kvitnes og Helgøy som voks i betydning fra 1870-åra, og inntok ei heilt dominerende stilling i lokalhandelen ved århundreskiftet.

På Karlsøy overtok Adolf M. Helberg handelsstedet i 1867. Han kjøpte stedet for 3600 spesiedaler, noe samtida vurderte som en høg pris, selv om det fulgte med noe inventar og en eiendom på Vannstua (Kjeggelen). Adolf Helberg var sønn av en bokbinder i Tromsø, og hadde vært handelsbetjent på Hamnnes noen år. I 1902 overtok sønnen Carsten, som omtrent samtidig etablerte en filial på Skorøy. Hit flytta han forretninga i 1918, og dreiv til 1927, da han flytta til Afrika.

På Kvitnes kom skifte i eierforholdet i 1879, da gamle Hans Figenschou døde, og sønnene Jeremias og Søren overtok sammen. Jeremias døde i 1906, og deretter dreiv Søren stedet aleine til 1920. Den siste forretningsmann på Kvitnes var nevøen Hans Figenschou fra Lyngseidet, som avvikla stedet i 1929.

På Helgøy kjøpte Hans Figenschou handelsstedet i 1861 for 1100 spesiedaler, og overtok drifta året etter. Hans kom fra Hessfjord, der fedrene hadde sittet som fiskerbønder etpar generasjoner. Oldefaren var jekteskipper Peder Figenschou i Nord-Grunnfjord. Hans dreiv en beskjeden handel til 1870, da sønnene Lars og Christian overtok firmaet som Brødrene Figenschou. I 1881 overtok Christian aleine, og dreiv handelsstedet fram til 1921. Da overtok sønnen Ivan, som dreiv til 1928.

Fra 1892 etablerte Chr. Figenschou filialer i Mikkelvik og Torsvåg, og fra 1901 fiskebruk i Nord-Fugløy. Torsvåg blei ca 1910 overtatt av sønnen Dmitri, og Nord-Fugløy av svigersønnen Bjarne Bottolfsen i 1923. Mikkelvik blei nedlagt ca 1923.

Både på Karlsøy og Helgøy ser det ut til at det for en stor del var personlige forhold som lå bak utviklinga. Både Chr. Figenschou og Adolf Helberg var en ny type handelsmenn, meir innretta på ekspansjon og moderne kapitalisme. Også på Kvitnes kom noe oppsving under de nye ledere fra ca 1880, men her meir som ei videreføring av de gamle patriarkalske forhold fra privilegietida.

Bak framvoksteren av disse handelsherrene eller Nessekongene lå forøvrig endel forutsetninger, som virka sammen i tida 1870-1910, og skapte det vi kan kalle den klassiske Nessekongeperiode . Dette omfatta ikke bare de 3 store handelsmenn hos oss, men heile den nordlige del av Troms fylke.

Utgangspunktet var den monopolsituasjon som var skapt gjennom statens privilegiepolitikk. Selv om systemet var opphevd fra 1868, førte det ikke til særlige endringer lokalt. Dette har sammenheng med kredittforholda.

Det krevdes som før kapital til utrustning i fisket, til kjøp av båt og hus. Med oppløsning av godseiersystemet fra 1845 aukte kapitalbehovet dramatisk. Dette kapitalbehovet var det lenge bare handelsmennene som kunne skaffe, og det blei gjort ved å koble kreditten til omsetning. Lenge kom mesteparten av handelskapitalen fra kjøpmennene i Tromsø, men fra 1870-80-åra ser det ut til at de lokale handelsmenn begynte å bli istand til å tilfredsstille det lokale kapitalbehovet. Dermed kunne de også overta den handelen som var knytt til kreditten.

I dette bildet synes overgangen fra det gamle godssystem og til en meir spekulasjonsbetont godsforvaltning å ha vært vesentlig. Det gjorde de nye selveiere eller de nye leilendinger meir avhengig av handelskapitalen, og knytta dem derved langt sterkere til handelsmennene enn før. Kanskje kan vi si at oppløsninga av godssystemet var ei av forutsetningene for utviklinga av Nessekongene .

Det betydde at nye handelsmenn som forsøkte å etablere seg, vanligvis uten noen særlig kapital i ryggen, ikke hadde mulighet for å true Nessekongenes faktiske monopol på omsetning og kreditt.

Hva var det da som gjorde at de 3 gamle gjestgivere klarte å utvikle kapital nok til å overta så mye av lokalhandelen fra Tromsø-kjøpmennene?

Trulig var utbygginga av det lokale og det nasjonale transportnett ei viktig forklaring. Fra 1865 kom det i stand godsruter mellom Sør-Norge og Nord-Norge, og fra 1867 kom det lokale dampskipsselskap i gang. Dermed var de lokale handelsmenn ikke lenger prisgitt kjøpmennene i Tromsø for kjøp og salg. Fra ca 1880 blei direktehandelen på Bergen gjenopptatt, etter å ha ligget nede i vel 60 år. Dette gav utvilsomt aukt mulighet for fortjeneste. Dessuten var dette en heilårshandel.Det gjorde at handelsmennene ikke lenger trengte å sitte med store varelager, og de fikk avgårde fiskevarene straks de var produsert.

Det skjedde også ei utbygging av post og telegraf, som generelt gav tilgang på bedre informasjon om markedssituasjonen i Bergen og utlandet for tørrfisk, tran og rogn. Dette satte handelsmennene bedre istand til gjøre forretninger.

Forøvrig har utviklinga av russehandelen hatt betydning, ved sia av generelt oppsving i fisket og stigende folkemengde, med aukende handelsvolum som følge.

Fortsatt blei det lokale fisket drevet med små båter og enkel teknologi, som gav liten anledning til salg av fangsten borte. Det skjedde dessuten overgang fra tørrfiskkjøp til kjøp av råfisk med egenproduksjon på handelsstedene. Dette gav større muligheter for fortjeneste, ved at inntektene av selve produksjonen tilfalt handelsmennene. Råfisklaget gjorde samtidig fiskerne i heimesognet enda meir avhengig av den lokale handelsmann.

Også utbygginga av det lokale selvstyret og de muligheter for utøvelse av politisk makt dette innbydde til, må ha vært av betydning, i alle fall indirekte. På annen måte kan det knapt forklares at Helberg og Chr. Figenschou så lenge monopoliserte de viktigste lokalpolitiske posisjoner i hver sin kommune, på samme måte som i Nord-Troms ellers.

Med aukt kapital kom muligheter for å bygge ut handelsanlegga, bl.a. med store brygger eller pakkhus til fiskeproduksjonen, tranbrenneri og tørrfiskhjeller. Det gav også muligheter for å etablere filialer. Kapitalen kunne også settes inn i jord, noe som både gav renteavkastning og større samhandel.

På mange måter kan vi betrakte Nessekongeveldet som et eget økonomisk og sosialt system, der også mye av den politiske makt var inkorporert, og der kommuneinstitusjonen var av underordna betydning. Især var dette iøynefallende i Helgøy, med fullt geografisk sammenfall mellom kommunen og Nessekongesystemet . Når da samme person satt på toppen av begge system, måtte det være vanskelig å holde systema fra hverandre. Både i Helgøy og Karlsøy satt handelsmennene også i andre viktige posisjoner enn som ordførere. I Helgøy forskotterte Chr.
Figenschou private midler til kirka og prestestua, i Karlsøy stilte Helberg private lån til rådighet for kommunen. I mangt kan vi si at det kommunale fellesskap var innordna i Nessekongesystemet .

(Fra Bygdebok for Karlsøy) http://www.karlsoy.com/bygdebok/periode10_del17.html

http://www.karlsoy.com/ 
Helberg, Adolf Martin (I102289)
 
450 Andreas Aagaard Kiønig (født 19. august 1771, død 1. mars 1856) var dommer og en av Eidsvollsmennene.
Han ble født på Opaker i Grue, og var sønn av fogden Jens Bendix Kiønig og hustru Ingeborg Dorothea Aagaard. En aldre bror, Christian Kiønig, var sogneprest i Onsøy i Østfold.
I 1787 ble han student, og i 1790 cand.jur. med laud. I 1793 ble han ansatt som kopist ved Danske Kancelli i København. Kiønig vendte etterhvert tilbake til Norge, og i 1798 ble han sorenskriver i Østerdalen og titulær kansellisekretær.
I 1814 ble han utnevnt til assessor ved Høyesterett, og i 1835 ble han fungerende høyesterettsjustitiarius.
Kiønig fikk i 1837 avskjed i nåde, og flyttet til Opsal søndre i Elverum. Han døde på denne gården, og ble gravlagt på Elverum kirkegård. Det ble der reist et minnesmerke i granitt, som ikke er bevart. Kiønig ble aldri gift.

(lokalhistorie.no) 
Kiønig, Andreas Aagaard (I99334)
 

      «Forrige «1 ... 5 6 7 8 9 10 11 12 13 ... 237» Neste»